Hans anger, hennes styre

«Ingen bedøvelse,» kom stemmen til Aiden Coleman gjennom telefonen, kald som is. «Dette er straffen hennes for å være uren.»

Keira Lynn lå på det kalde operasjonsbordet, med beina spredt og spent fast. Hun så på i fortvilelse idet legen løftet den blanke skalpellen.

For å bevise at hun var «ren», for å vinne tilbake mannens kjærlighet, måtte hun tåle denne helvetes torturen.

«Greit, slutt å oppføre deg som om du holder på å dø. Det er bare et enkelt inngrep.» Keiras mor, Martha Lynn, så på Keira som kom ut fra operasjonsstua. Hun var blek som et laken, og i Marthas blikk lå det ikke annet enn forakt. «Tørk de tårene. Zoey lander om en time, og hvis det patetiske trynet ditt ødelegger denne festen, kommer Aiden ikke til å tilgi deg.»

Aiden.

Bare navnet fikk det nysydde såret til å sende spøkelsesaktige bølger av rivende smerte gjennom kroppen hennes.

Han var mannen hennes. På grunn av en misforståelse bryllupsnatta bestemte han seg for at hun var ei hore. Hver gang han var misfornøyd, tvang han henne til sykehuset for denne ydmykende «gjenopprettingen» av jomfruhinna.

Keira lente seg tungt mot den kalde veggen, ansiktet hvitt som papir. Beina skalv så voldsomt at hun så vidt klarte å stå.

Å kalle en reparasjon av jomfruhinna uten bedøvelse for «et enkelt inngrep» var til å bli kvalm av.

Keira bet seg i leppa til hun kjente smaken av blod. «Jeg er klar.»

«Bra,» hånlo Martha og rakte henne en kåpe hun kunne skjule den skjelvende kroppen under.

Keira fulgte etter Martha ut til bilen, og hvert skritt var en pine. For dem var hun bare et hylster. En sandsekk for Aidens raseri, og en brikke i spillet for Marthas grådighet.

Stemningen i bilen på vei tilbake til Lynn-villaen var kvelende. Martha satt hele turen med telefonen limt til øret og sørget for at pressen sto klar til å ta imot Zoey Lynns hjemkomst. Keira ved siden av henne, blek og stiv av smerte, var som luft.

Da de kom fram, var villaen allerede i fullt kaos av forberedelser.

«Zoey! Engelungen min!»

I det ytterdøra gikk opp, skiftet alt fra kjølig likegyldighet til vill jubel. Martha stormet fram og kastet seg rundt den unge kvinnen som steg ut av den svarte luksussedanen.

Zoey. Keiras søster, Lynn-familiens skatt, kvinnen Aiden opprinnelig hadde ønsket å gifte seg med.

Zoey hadde på seg en Chanel-drakt i begrenset opplag. Blikket hennes gled forbi Martha og landet på Keira, som knapt sto oppreist der hun lente seg mot veggen.

«Keira,» sa Zoey med et smil som var sukkersøtt uten å nå øynene. «Du ser elendig ut. Hvilken mann var det du holdt på med i går kveld?»

Marthas ansikt ble øyeblikkelig mørkt. «Ser du? Til og med Zoey, som akkurat har kommet hjem, har hørt om det skitne ryktet ditt. Nå går du og bærer bagasjen hennes opp!»

Keira bet tennene sammen og holdt ut smerten som brant mellom beina. Hun løftet de tunge baggene og gikk trinn for trinn opp trappa.

Bak henne klang latteren til en lykkelig familie. En familie hun aldri hadde vært en del av.

Men den virkelige ydmykelsen skulle først begynne under middagen.

For å ønske Zoey velkommen hadde Aiden ikke spart på noe og leid hele selskapslokalet.

Keira sto i en krok av festsalen og prøvde å gli inn i skyggene. Hun hadde på seg en høyhalset kjole med lange ermer, så ingen skulle se blåmerkene på kroppen hennes. Ikke den kalde svetten som lå som en hinne på huden.

«Hvordan gikk operasjonen?»

En lav, ondskapsfull stemme smalt rett inn ved øret hennes.

Aiden sto bak henne og snurret på et glass musserende vin i hånden. Han var blendende pen. Likevel var blikket hans isende kaldt, som vintervann.

«Aiden,» stemmen hennes skalv, «hvorfor hater du meg så mye? Jeg har aldri forrådt deg.»

«Hold kjeft, din skitne løgner.» Den harde hviskingen hans var høy nok til at gjestene i nærheten hørte det. «At du er her, er den største fornærmelsen mot meg. Den eneste grunnen til at du får stå her, er Zoey. Ikke tro at du er kona mi.»

Det gikk et sus gjennom flokken. Små, stygge fnis. Keira kjente ansiktet brenne av skam, som om hun sto avkledd og ble pisket.

«Aiden! Ikke la søppel som henne ødelegge humøret ditt.»

Zoey dukket opp i en glitrende sølvkjole, slående vakker. Hun hektet armen sin i Aidens og sendte Keira et blikk som var mer utfordring enn høflighet.

Aiden, som for et øyeblikk siden hadde vært ren is, myknet med én gang. «Du har rett. Hun er ikke verdt det.»

Han førte Zoey ut på dansegulvet. Keira ble stående igjen og stirre på den bestemte ryggen hans.

Det føltes som om noen stakk hjertet hennes i stykker. Ti tusen ganger verre enn operasjonen. Hun snublet mot terrassen, desperat etter luft.

Hun sank ned på en benk i skyggene. Først da kom tårene, varme striper nedover kinnene.

Hvorfor? Det var spørsmålet hun hadde stilt seg selv tusen ganger. Hvorfor kunne han ikke se sannheten?

Da hun hørte skritt nærme seg, holdt hun pusten. Hun tørket raskt tårene og gjorde seg klar til å gå.

Stemmer kom fra den andre siden av balkongen.

«Aiden, jeg har savnet deg så mye.» Det var Zoey.

Keira kikket gjennom glipene mellom plantene. Zoey holdt Aiden hardt, og Aiden strøk henne ømt gjennom håret.

«Jeg har savnet deg også,» sa Aiden. Det lå en mildhet i stemmen hans som Keira aldri hadde hørt. «Disse tre årene med Keira har vært et helvete. Hver gang jeg tar på henne, blir jeg kvalm.»

«Jeg vet.» Zoey kurret, myk som fløyel. «Hvis jeg ikke hadde blitt syk den gangen, hadde du aldri blitt tvunget til å gifte deg med den jævelungen, Keira.»

«Det går bra. Det er nesten over.» Aiden løftet haken hennes, og tonen hans ble kald igjen. «Keira er bare en stedfortreder. Et midlertidig, skittent kar. Når sammenslåingen med Lynn-familien er i boks, knuser jeg henne med en gang. Jeg får henne til å skille seg fra meg og forlate Coleman-familien som en tigger.»

I det øyeblikket gikk Keiras verden i stykker.

Så det handlet ikke om jomfrudommen hennes. Ikke om misforståelsen.

Selv om hun rev ut hjertet sitt. Selv om hun holdt ut utallige operasjoner for å bevise at hun var uskyldig. Han ville likevel finne henne frastøtende—bare fordi hun ikke var Zoey.

Han ville ødelegge henne?

Keira sto helt stille i skyggene. Tårene som hadde rent, tørket brått inn, som om noen slo av en bryter. Det som ble igjen, var en kulde hun aldri hadde kjent før.

Hun så på dem der ute i måneskinnet, mens de kysset. Leppene hennes formet et bittert, fast smil.

«Vil du at jeg skal forlate Coleman-familien som en tigger? Aiden—når du ikke gir meg en vei å leve, da drar vi alle til helvete sammen.»

Hun snudde seg og gikk. Denne gangen så hun ikke tilbake.