Kapittel 4
Kyle Denver
Jeg gikk ut av bilen og Dakota hilste på meg med en gang. Hun ga meg iPaden min slik at jeg kunne se rapportene hennes om byggeplassen. Hun begynte å fortelle meg timeplanen min for hele dagen, og vi gikk begge inn i heisen sammen.
"Sett opp et møte med John Travis i morgen, fortell ham at vi må snakke." sa jeg til Dakota, og hun noterte alt ned.
"Hva skal jeg få deg til lunsj, Mr. Denver?" spurte hun da vi gikk ut av heisen og mot kontoret mitt.
"Kjøp min favorittbiff og ikke glem ekstra potetmos." sa jeg da jeg gikk inn på kontoret mitt. Hun fulgte meg mot skrivebordet mitt, og øynene mine landet på et oppsigelsesbrev på skrivebordet.
"Noe mer, Mr. Denver?" spurte Dakota, og jeg plukket opp oppsigelsesbrevet. Jeg snudde meg mot henne, og hun svelget nervøst.
"Hvem er dette fra?" spurte jeg mens jeg åpnet konvolutten.
"Det er mitt oppsigelsesbrev, Mr. Denver." sa hun, og jeg begynte å lese brevet. Jeg leste det raskt og øynene mine vendte tilbake til henne.
"Sett deg ned." sa jeg og gestikulerte mot stolen foran skrivebordet mitt.
"Forventer du at jeg lar deg gå i morgen? Er du gal?" spurte jeg mens jeg kastet papiret foran henne. Hun så ned, unngikk blikket mitt.
"Hva er grunnen din?" spurte jeg mens jeg støttet hodet med hånden. Jeg så på henne og ventet på svaret hennes.
"Dakota! Hva er grunnen din? Ellers.. kan du ikke si opp."
"Jeg må flytte tilbake til LA, bestefaren min er veldig syk. Jeg vil være ved hans side." sa hun.
"Hvor mye tid trenger du?" spurte jeg, og hun så opp på meg. Hun så forvirret ut, og jeg satte meg oppreist.
"Hva mener du, Mr. Denver?"
"Hvor mye tid trenger du for å være ved bestefarens side? 1 måned? 2 uker? 3 uker? Gi meg en tidsramme." sa jeg, og hun ristet på hodet.
"Jeg skal flytte til LA permanent, og jeg kommer ikke tilbake til New York." svarte hun, og jeg så mistenksomt på henne.
"Du kan ikke bare dra i morgen! Jeg må finne din erstatter, og du må lære henne alt-"
"Edna blir min erstatter." avbrøt hun meg, og jeg så vantro på henne.
"Det er jeg som er sjefen her!" Jeg slo i bordet, og hun skvatt litt. Hun så på meg litt redd, og jeg lente kroppen min nærmere henne.
"Du kan slutte neste måned.. etter at du har lært opp-"
"Jeg kan ikke, Mr. Denver. Jeg kan ikke slutte neste måned.. jeg må tilbake til LA i morgen." sa hun i en panisk tone. Jeg så på henne forvirret og litt mistenksom.
"Har du begått en forbrytelse eller noe?" spurte jeg, og hun ristet på hodet og hendene foran meg.
"Nei.. nei.. jeg skal gifte meg." sa hun ut av det blå, og det gjorde meg litt overrasket. Jeg er sikker på at hun aldri dater noen, fordi hun tilbringer all sin tid med meg. Hun er sekretær, og jeg har aldri sett henne date eller engang gå ut med en fyr.
"Gifte deg?"
"Har du fått et frieri?" spurte jeg, og hun så på meg med vantro. Kjeven hennes falt ned, og hun så på meg helt forvirret.
"Møtte du denne personen på Tinder? Ba han deg dra til LA og gifte deg med ham? Er han rik? Er du en gullgraver?" spurte jeg, og hun så på meg som om hun ville slå meg i ansiktet.
"Mr. Denver, jeg er kanskje en sekretær, men jeg er ikke så lav." sa hun med en kald tone. Det var første gang på ni år at jeg hadde hørt min sekretær snakke til meg med en kald tone og et morderisk blikk.
"Hvorfor skal du plutselig gifte deg?" spurte jeg.
"Det er en lang historie, og det er min privatsak, Mr. Denver. Jeg håpet at du kunne forstå det. Jeg har ikke noe annet valg, Mr. Denver, og jeg beklager. Jeg vet at jeg burde være mer ansvarlig for dette, men situasjonen jeg er i er.. ikke bra." sa hun og så meg inn i øynene. Jeg tok koppen min med latte og nippet sakte.
"Så bestefaren din er ikke egentlig syk? Du drar til LA bare for å gifte deg?" spurte jeg, og hun sukket.
"Bestefaren min har arrangert ekteskapet mitt, det er hans siste ønske." sa hun, og jeg så på henne.. målløs.
"Dette er det 21. århundre.. arrangert ekteskap? Du må tulle!" lo jeg, og hun så alvorlig på meg.
"Trenger du noe annet, Mr. Denver?" spurte hun mens hun reiste seg fra setet.
"Nei." Jeg gestikulerte for at hun skulle gå ut, og hun gikk ut av kontoret mitt. Jeg tok opp oppsigelsesbrevet hennes og snudde stolen mot vinduet. Jeg leste oppsigelsesbrevet igjen og igjen, men.. på en eller annen måte var det merkelig.
Hvorfor ville bestefaren hennes at hun skulle inngå et arrangert ekteskap? Er det bare fordi han er døende og vil se henne lykkelig først? Merkelig. Jeg krøllet sammen papiret og kastet det i søppelbøtten.
La henne si opp, det er tross alt tusenvis av sekretærer der ute som ønsker seg en jobb, og de vil være bedre enn Dakota uansett. Jeg snudde stolen tilbake mot skrivebordet og begynte å jobbe igjen.
Mens jeg jobber, liker jeg å strekke kroppen litt. Øynene mine landet på Dakota som var på telefonen og gikk rundt på kontoret sitt. Hun snakket med noen, og det virket som om hun kjeftet på den andre personen. Hun endte opp med å kaste telefonen i bakken, helt rasende. Hun kastet seg ned på sofaen inne på kontoret sitt.
Hva er det egentlig som er galt med henne?
