Kapittel 1 Bare et spill
En måned til bryllupet.
Serena Rothwell satt hjemme og håndsydde på brudekjolen sin. Hun var i ferd med å legge siste hånd på verket da mobilen vibrerte med en melding fra en av Chase Whitmores venner.
[Serena, kom deg hit NÅ. Chase tapte i sannhet eller konsekvens og må kysse Brielle.]
Serena fikk ikke puste ordentlig. Uten et ord lot hun brudekjolen gli ned i fanget og bestilte en taxi til Starlight Club. Hun orket ikke engang å vente på heisen. Hun tok trappene to og to opp til tredje etasje og dyttet opp døra.
Inne i det private rommet lå et varmt, ravgult lys over alt og la intime skygger i krokene. Chase satt midt i rommet i en skreddersydd dress. Brielle Monroe, i en svart underkjolekjole, satt overskrevs på fanget hans med armene rundt nakken hans. Hånden til Chase holdt hardt rundt bakhodet hennes idet de låste leppene i et hett kyss.
Musikken dunket i veggene, avbrutt av røff latter. Ti minutter med kyssing. Det var bare ti sekunder igjen på nedtellingen. Vennene begynte å telle i kor: «Kom igjen, Chase! Ti! Ni! Åtte! Sju …»
Stemningen steg for hvert tall. Serena ble stående stiv i døråpningen og se på at det skjedde. Hun kunne til og med se Chase gli tunga inn i munnen til Brielle, vikle seg sammen med hennes. I samme øyeblikk ble Serenas ansikt gråblekt, og kvalmen veltet opp i magen.
Først da nedtellingen var over, brøt de motvillig. Brielle sendte Chase et sjenert blikk før hun gjemte ansiktet i brystet hans. Chase så ned på henne. Munnviken hans bøyde seg i en fornøyd kurve, som om han hadde kost seg grundig med kysset.
Plutselig ropte noen: «Serena?»
Det livlige rommet ble stille. Flere og flere snudde seg mot henne. Chase og Brielle så bort. Serena sa ingenting. Hun bare stirret på Chase og møtte blikket hans rett på. Stillheten lå tung.
Først da skjøv Chase Brielle vekk, med en rynke mellom brynene, som om han irriterte seg over avbrytelsen. «Det er bare en lek. Var det virkelig verdt å storme hit?»
De utålmodige ordene traff som nålestikk, gang på gang, rett i hjertet hennes. Hun og Chase hadde vært sammen i sju år. Det siste året hadde han kommet hjem sjeldnere og sjeldnere. Hun var ikke dum. Hun hadde sett festingen hans, og hun kunne tåle den. Men én ting kunne hun ikke tåle, ikke under noen omstendigheter: utroskap.
Det visste han. Likevel valgte han å gjøre dette mot henne.
Sinne som hadde bygget seg opp i henne, fant plutselig ingen vei ut. Det bare brant.
Serena lo kort, bittert. «Du har rett, herr Whitmore. Hvor mye bedre om jeg ikke hadde kommet. Da kunne du vært så bekvem du bare ville. Jeg burde vel bare late som jeg ikke ser resten av livet, ikke sant?»
Sarkasmen fikk ansiktet til Chase til å mørkne. «Jeg sa jo at det er en lek. Hva er det med alt dramaet? Og ikke glem at vi gifter oss om en måned. Ingen kan true plassen din som fru Whitmore.»
Så dette var en trussel? Hvis hun fortsatt ville gifte seg med ham og sikre posisjonen sin som fru Whitmore, burde hun holde munn og lukke øynene for det han drev med utenfor?
Men hvordan skulle han kunne vite at Serena egentlig var nummer to i rekka av døtrene i Rothwell-familien, en av arvingene? For å være sammen med Chase hadde hun gitt avkall på arven sin. Hun hadde støttet ham helhjertet mens han bygde selskapet fra et knøttlite kontor i en bakgård til et børsnotert konsern verdt milliarder. Og nå skulle det være våpenet hans mot henne?
Serena så på mannen hun hadde elsket i sju lange år. «Så du husker altså at vi skal gifte oss. Chase, jeg må ikke gifte meg med deg!»
Hun hadde tålt, svelget og inngått kompromisser gang på gang. Alt fordi Serena ikke klarte å gi slipp på ham. Ikke på dem. Men hvis han virkelig var lei, hvis han angret på alt og ikke ville gifte seg med henne, kunne han bare si det rett ut. Skulle hun virkelig klamre seg til ham i ren desperasjon?
Ved ordene hennes flakket irritasjonen over ansiktet til Chase. Likevel reiste han seg. Han gikk bort mot Serena og senket stemmen. «Ikke si ting du ikke mener. Dra hjem først. Så snakker vi om dette hjemme.»
Han rakte ut hånden etter hennes, som om han skulle glatte over alt med noen få setninger, slik han alltid gjorde.
Serena rykket hånden til seg. De hendene hadde tatt på en annen kvinne. Hun kjente kvalmen stige; de var ekle.
Da hun ikke ga ham en millimeter, brast tålmodigheten hans endelig. «Serena, må du lage et nummer ut av dette? Tenk deg om. Hvis du ikke gifter deg, står du igjen med ingenting.»
De ordene fikk Serena til å le, helt uten glede. Hun nikket, klar til å svare, da Brielle reiste seg og kom bort til dem med et uttrykk som om hun var den som var blitt tråkket på.
«Frøken Rothwell, vær så snill, ikke vær sint på Chase. Det som skjedde i stad var virkelig bare en lek. Vi har ikke et forhold. Vær så snill, ikke misforstå.»
Serena hadde ikke tenkt å gi henne noe som helst. Når en mann ikke klarer å stå imot fristelser, er det ikke utelukkende den andre kvinnens skyld. Men denne kvinnen hadde forført forloveden hennes. Og nå hadde hun frekkhet nok til å spille offer?
Serenas blikk ble kaldt av forakt. «Frøken Monroe, du har jammen frekke nerver. Først prøver du å sjarmere mannen min, og så later du som du er uskyldig?»
«Frøken Rothwell, hvordan kan du si noe sånt om meg?» Brielles øyne ble blanke og røde, og hun grep Serenas hånd som om hun ba om nåde. «Vær så snill, tro meg. Chase og jeg har bare et arbeidsforhold. Jeg ber deg—ikke krangle med Chase på grunn av meg, kan du ikke?»
Den perfekte oppvisningen i «jeg betyr ingenting, bare ikke la meg komme mellom dere». Så edel. Så storsinnet.
Serena var nesten imponert over skuespillet. Hun kunne ikke la være å sette henne på prøve. «Du vil at jeg skal tro deg? Greit. Kyss hver eneste mann i dette rommet i ti minutter, så skal jeg tro at det ikke er noe mellom deg og Chase.»
Brielles ansikt ble kritthvitt. Hun svaide der hun sto. Mennene i rommet tålte ikke å se en så «sårbar» kvinne bli tråkket på. Beskytterinstinktet slo inn, og de vendte seg mot Serena med harde ord og anklager.
Serena orket dem ikke lenger. Hun rev håndleddet til seg fra Brielles grep. Hun hadde ikke dyttet noen. Men Brielle oppførte seg som om hun var blitt skjøvet, og snublet bakover flere skritt, med et uttrykk som om hun skulle falle når som helst.
Chase stormet til i siste øyeblikk. Han tok henne rundt livet og holdt henne oppe. Så sendte han Serena et blikk som kunne skrape is av fjellvegger. «Har du ikke laget nok bråk? Jeg tror du har blitt bortskjemt altfor lenge. Å legge hendene på en kvinne og si så forferdelige ting—du skal be henne om unnskyldning!»
