Kapittel 2 Jeg er ferdig!
Serena så hvordan hensynsløst han behandlet henne, i skarp kontrast til hvor varsomt han skjermet Brielle. Et langsomt smil trakk seg over ansiktet hennes. Det var kaldt. Og endelig.
Etter en stund nikket hun. «Greit, Chase. Siden dette er ditt valg, så vær med henne. Jeg er ferdig med disse spillene!»
«Da kan du bare stikke, og så kan du slutte med det der ‘slå opp annenhver dag og så trygle om å bli sammen igjen’-opplegget. Det er patetisk!»
Chase var presset helt til bristepunktet og sa endelig det han egentlig mente. Han trodde ikke et sekund på at Serena faktisk kom til å forlate ham.
Serena så på ham én siste gang. Uten et ord til snudde hun seg og gikk ut.
Stemningen i rommet falt som en stein. Vennene deres hastet med å glatte over: «Chase, Serena sier det der bare i affekt. Hun elsker deg altfor høyt til å faktisk dra.»
«Ja, Chase, alle i gjengen vet jo at Serena ikke klarer seg uten deg. Selv om hun sier hun slår opp der og da, så er hun tilbake innen tre dager, maks.»
«Men helt ærlig… jeg synes Chase gikk for langt denne gangen.»
Kommentaren kom fra Daniel Brooks, den yngste i gjengen. Det var han som hadde sendt Serena den meldingen.
Ansiktet til Chase mørknet som tordenvær. De andre kastet seg inn med én gang: «Nei, nei, nei. Du er for ung til å skjønne hvor mye Serena elsker Chase. Jeg vedder på at hun er tilbake ved siden av ham innen to dager.»
«Jeg setter den splitter nye Maserati-en min på tre dager.»
«Jeg vedder hytta mi nede ved Sørlandsbukta på fire dager.»
«Yachten min sier sju dager, maks.»
Chase kastet et blikk mot døra som ikke hadde gått helt igjen, og trakk på munnen. «Hva er det å vedde på? Hun sitter garantert hjemme og venter på meg. Jeg drar ikke hjem i kveld. La henne tenke litt over hva hun gjorde.»
Utenfor døra hadde Serena blitt stående akkurat lenge nok til å høre hvert eneste ord. Hun hørte også det Chase sa.
Dette var mannen hun hadde gitt avkall på familiebedriften for. Mannen hun hadde snudd ryggen til arven for. Mannen hun hadde brutt med slekta for, avlyst en forlovelse for, og tråkket på tærne til Locke-familien for. Mannen hun hadde elsket betingelsesløst i sju år?
I samme øyeblikk bredte en bunnløs ødemark seg i Serena. Hun dro døra hardt igjen og forlot utestedet.
Hun satte seg i bilen. Etter et kort øyeblikks stillhet tok hun fram mobilen og sendte en melding:
[Sarah, du hadde rett. Chase er ikke verdt å gi opp alt for. Jeg gifter meg ikke. Jeg har bestemt meg – jeg kommer hjem.]
Sarah: [Har han gjort deg vondt?]
Serena ville ikke at søsteren skulle bekymre seg. Hun rakk ikke å finne ut hvordan hun skulle svare før en ny melding kom.
Sarah: [Siden du har bestemt deg, så kommer du tilbake. Du får én måned på å rydde opp i rotet ditt der. Hvis du ikke er tilbake om en måned, så ikke bry deg med å kalle meg søsteren din lenger.]
Serena: [Jeg forstår.]
Hun slengte mobilen ned i veska og kjørte hjem. Den uferdige, hvite brudekjolen lå fortsatt stille på sofaen i stua. Kjolen som hadde slukt alt Serena hadde av hjerte og sjel, virket nå som en kald tilskuer. Den bare satt der og så på verdens hardhet, som om den hånlo av alle de en gang så søte minnene deres.
Det hadde vært bare ett steg unna å bli ferdig. Akkurat som kjærlighetshistorien til Serena og Chase – bare ett steg fra målstreken.
Serenas øyne fyltes sakte med tårer. Uten å nøle grep hun en lighter og satte fyr på kjolen.
Så begynte hun å pakke sakene sine. Hun hadde bodd her med Chase i tre år, og det meste av det de hadde i hjemmet, hadde de kjøpt sammen. Nå som hun ikke ville ha denne mannen lenger, ville hun i alle fall ikke ha tingene heller.
Hun tok kontakt med tre firmaer: et renholdsfirma, en eksklusiv bruktbutikk for merkeklær og en transportør. Hun betalte ekstra for hasteoppdrag. Så selv om det var midt på natta, kom det folk for å hjelpe.
På bare tre timer hadde hun sendt eiendelene sine til familien Rothwell. Chases dyre gaver solgte hun til bruktpris. Klærne og det mest nødvendige hun trengte med én gang, presset hun ned i én eneste koffert.
Hun dro kofferten ned trappa og kastet et siste blikk rundt i stedet hun hadde kalt hjem i tre år. Hvert eneste spor av at hun hadde vært der, var fjernet. Perfekt.
Uten å somle la hun villanøkkelen på bordet i gangen og gikk ut i den mørke nattelufta, uten å se seg tilbake.
Chase sjanglet hjem klokka fem om morgenen, full og støttet av Brielle. Hun lot blikket gli over den velstelte hagen, så opp mot den treetasjes villaen med den prangende stua innenfor. Øynene hennes glitret. Endelig hadde hun blitt kvitt den kvinnen. Endelig kunne hun være med ham helt åpent.
Med den tanken strammet hun grepet rundt armen hans, stemmen søt og klissete. «Chase, la meg hjelpe deg opp så du får lagt deg og hvilt.»
«Bare dra hjem.» Chase slo hånden hennes vekk og tok seg opp trappa alene. Han måtte finne Serena. Etter en hel natt burde hun være ferdig med det tullet sitt. Bare hun ba ordentlig om unnskyldning, kom han til å være snill mot henne igjen.
De tåkete tankene bar ham inn på soverommet. Der falt han rett i søvn.
Da han våknet, var klokka over ni. Han satte seg opp, gned seg i de bankende tinningene og rakte automatisk mot nattbordet. Når han hadde drukket for mye, sto det alltid kaffe klar fra Serena.
Denne gangen fant hånden ingenting. Han så mot nattbordet. Ikke bare var det ingen kaffe der – vannglasset var også borte. Glasset hadde vært en del av et sett for to som matchet Serenas, et sett hun alltid hadde holdt kjært.
Nå var det borte? Og ikke bare glasset – mye annet var også forsvunnet. Det enorme soverommet virket merkelig nakent, uansett hvor han så.
Uttrykket til Chase mørknet. Hadde den kvinnen ikke engang ventet hjemme på ham?
Ansiktet hans ble styggere for hvert sekund. Så, plutselig, drev lyden av klirrende servise opp fra stua nede. Det hørtes nøyaktig ut som Serena som laget frokost hver morgen.
Isen i ansiktet til Chase smeltet og ble erstattet av et selvsikkert smil. Han visste det. Serena kom aldri til å dra. Hun elsket ham for høyt til å gå sin vei. Dessuten skulle de gifte seg om en måned. Hun hadde ventet i så mange år på dette bryllupet – hvordan skulle hun kunne forlate ham nå?
Full av selvtillit gikk han ut av soverommet.
