Kapittel 6 Motbydelig
Chase tok ikke pennen. Han stirret på smilet i ansiktet til Serena. Hvordan kunne hun snakke så rolig til ham? Var hun virkelig ikke sint?
Irritasjonen blusset opp i ham. Han svelget den og sa til Brielle:
«Du kan gå.»
«Ja!» Brielle bet seg ynkelig i underleppa og gikk mot døra.
Serena stoppet henne.
«Det er ingen grunn til å føle seg tråkket på, frøken Monroe. Jeg er bare her for en signatur. Jeg tar ikke mye av tiden deres. Vær så snill og vent.» Hun bladde behjelpelig fram til siden med signaturen. «Signer her, herr Whitmore. Fort, takk.»
Chase rørte seg fortsatt ikke. Blikket var låst til Serena. Han senket stemmen.
«Du er sint, ikke sant?»
«Signer først. Det haster.»
Irritert gadd Chase ikke å lese papirene ordentlig. Han skriblet raskt ned signaturen sin og slengte pennen fra seg.
«Fornøyd? Brielle, kom deg ut!»
«Ja!» Brielle smatt ut av kontoret med små, forsiktige skritt.
Serena samlet dokumentene for å gå, men Chase stilte seg i veien for henne.
«Serena, er du fortsatt sur? Jeg har jo forklart det. Brielle ble sendt av samarbeidspartneren vår. Dette prosjektet er viktig. Kan du ikke bare forstå det?»
Der hadde hun det. Slik oppførte menn seg når de sluttet å bry seg. Selv når de prøvde å glatte over, gjorde de det utålmodig. Og så snudde de det, så kvinnen ble den smålige.
Serena syntes det var til å le av. Hvordan kunne hun ha oversett at Chase ikke hadde følelser igjen for henne? Hun nikket likegyldig.
«Så hun er altså så viktig? Viktig nok til at prosjektet ikke kan gå videre uten henne? Hun må være virkelig dyktig, siden hun får herr Whitmore til å selge seg sånn.»
«Serena, må du være så skitten i hodet?»
Nå var Chase oppriktig sint. Hun klarte tydeligvis ikke å slippe taket. Hun hadde til og med kommet til kontoret. Og han hadde gitt henne en utvei, vært villig til å roe henne ned. Hvorfor måtte hun fortsatt lage bråk?
Den lille tålmodigheten han hadde igjen, begynte å rakne.
«Jeg har jo sagt det. Brielle ble sendt spesifikt av samarbeidspartneren. Kan jeg virkelig nekte å vise dem litt respekt? Og dessuten, når menn kommer opp på et visst nivå, er det ikke normalt å spille med?» Han fortsatte, mer og mer oppjaget. «Jeg har allerede lovet deg at ingen kan true posisjonen din som fru Whitmore. Hvor lenge skal du holde på sånn her? Synes du ikke sjalusien din er ekkel?»
Det siste ordet ble hengende i lufta, og hele kontoret ble stille.
Til og med Serenas smil vaklet. Hun hvisket:
«Jeg er skitten i hodet? Jeg er ekkel?»
Chase innså endelig hva han hadde sagt, og en stikkende anger traff ham. Han dro henne raskt inn til seg for å forklare.
«Unnskyld. Jeg mente ikke det. Du presset meg for langt.» Stemmen hans ble mildere, i det som sikkert var ment å være beroligende. «Kan vi ikke slutte å krangle, okay? Jeg vet at du ikke klarer å forlate meg. Ellers hadde du ikke kommet hit i dag. Bare vær snill og slutt å lage trøbbel for Brielle. Vi gifter oss om en måned, ikke sant?»
Serena sa ingenting. Hun skjøv ham rolig bort. Det iskalde blikket hennes fikk hjertet til Chase til å hoppe over et slag.
Han prøvde å si noe mer, men Serena lo plutselig. Latteren var kald tvers igjennom.
«Chase, hva får deg til å tro at jeg er så desperat etter å være fru Whitmore?»
Var han virkelig så innbilsk? Hvis hun hadde brydd seg så mye om status og posisjon, hvorfor hadde hun da gitt opp alt for å bygge opp noe fra bunnen av sammen med ham? Hun var ferdig med å krangle. Uten et ord til gikk hun ut av kontoret.
Bak henne hørtes et smell da Chase slengte et askebeger i veggen.
Ute i gangen sto alle og fulgte med. Brielle klarte knapt å skjule den skadefro tilfredsheten. Tom og de to sekretærene så derimot på Serena med oppriktig uro. Serena sendte dem et rolig smil, før hun lot blikket bli iskaldt da hun vendte seg mot Brielle.
«Mr. Whitmore er sint. Perfekt anledning for deg til å gjøre trekket ditt—bedre du går og trøster ham.»
«Ms. Rothwell, du har misforstått meg …» Brielle forsøkte å forklare seg, ynkelig og påtatt.
Serena gadd ikke høre. Hun forlot direktøretasjen og gikk tilbake til sitt eget kontor. Der sank hun ned i stolen, fullstendig tappet. Hun dro fram de to dokumentene som var signert. Det ene var en ubetydelig prosjektmappe. Det andre var samtykkeskjemaet for overføring av aksjer.
Hun hadde lurt Chase til å signere.
Det stemte—hele denne dagen hadde vært en del av planen hennes. Hun hadde bevisst ydmyket Brielle foran alle. Hun visste at Brielle kom til å løpe gråtende til Chase. Og mens han var distrahert og uoppmerksom, hadde Serena fått ham til å skrive under. Hun hadde riktignok måttet ofre et halskjede på veien. Samme det. Det var verdt det. Hun hadde fått det hun ville.
Nå var det ingen grunn til å bli her lenger.
Hun dro fram en pappeske og begynte å pakke ned de personlige tingene sine. Megan sto i nærheten og spurte forsiktig: «Ms. Rothwell, skal du dra?»
«Ja.»
«Kommer du … til å komme tilbake noen gang?»
«Komme tilbake for hva?» svarte Serena, helt uten varme.
Megan sa ikke mer. Da Serena snudde seg, så hun at Megan var rød i øynene. Serena smilte. «Din tøysete jente. Jeg slutter bare—jeg skal ikke dø. Hvorfor gråter du?»
«Jeg blir med deg.»
Ordene kom uten å nøle. En varme bredte seg i brystet til Serena. Megan fortsatte: «Vi startet alle som ferskinger som ikke kunne noen ting. Vi har kommet så langt sammen med deg. Når du drar nå, tror jeg mange her inne gjerne vil følge etter Ms. Rothwell.»
Serena klemte henne. «Jeg vet. Bare gjør jobben din ordentlig, og ikke tenk deg i hjel.»
Til slutt, under blikkene til hele selskapet, gikk Serena ut hovedinngangen. Hun snudde seg én gang og så på bygget—på dette imperiet hun hadde brukt hele ungdommen på å bygge. Å gå derfra i dag kjentes … temmelig ynkelig.
På kontoret sitt fikk Chase høre at Serena hadde dratt, og ansiktet hans ble mørkt som tordenvær. Han hadde allerede svelget stoltheten og prøvd å roe henne ned. Likevel fortsatte hun å lage oppstyr. Og nå skulle hun altså ta det helt ut og forlate selskapet?
Brielle sto og ryddet opp restene av askebegeret og prøvde å trøste ham. «Mr. Whitmore, jeg har reservert bord på den nye, populære restauranten nede ved Aker Brygge. Hvorfor tar du ikke med Ms. Rothwell på middag og glatter over?»
Chase lo kort og kaldt. «Glatte over? Og belønne dramaet hennes? Jeg vil se hvor langt hun er villig til å dra dette.»
Den kvelden tok han Brielle med ut i stedet.
Brielle var i ekstase og la ut på Facebook et bilde av maten på bordet: [Så godt, så lykkelig. Takk til sjefen min som alltid vil ta meg med overalt.]
Chase trykket «liker» på innlegget. Den høytidelige, åpenlyse markeringen fikk vennene hans til å måpe.
Alex Smith kommenterte: [Hva skjer, Chase? Har dere gjort det offisielt?]
