Kapittel 12 Utbedring

Isabellas øyne ble store da hun så Jerry. "Jerry? Hva gjør du her?" spurte hun og tørket svetten av pannen.

Jerry svarte, "Fru Harris, jeg er din nye sekretær. Herr Harris ordnet det."

Isabella ble litt overrasket, men forsto raskt. Hun lo, klappet Jerry på skulderen og sa, "Med deg på laget kommer ting til å gå mye smidigere."

Senere dro Isabella for å sjekke Sapphire Sky Hotel. Da hun gikk inn i lobbyen, gransket hun stedet som en hauk. Hun hilste på ansatte fra ulike avdelinger og spurte hvordan det gikk.

Hun gikk bort til resepsjonen, så personalet håndtere innsjekkinger som proffer, og smilte. Deretter sjekket hun restauranten, gjesterommene og andre steder. På hvert sted sørget hun for at alt gikk som det skulle.

Jerry fulgte henne hele tiden, noterte ned i en liten notatbok hver gang Isabella påpekte noe eller la merke til et problem.

Isabella kastet et blikk på Jerrys notatbok, full av notater, og følte seg ganske fornøyd med arbeidsmoralen hans. "Jerry, du gjør en flott jobb. Det ser ut som Samuel sendte meg en ekte proff," sa Isabella med et smil.

Jerry klødde seg litt i hodet, litt flau, og sa, "Fru Harris, dette er bare min plikt."

Etter å ha gått rundt, følte Isabella seg mer rolig. Hun visste at dette hotellet var hennes nåværende prosjekt og en stor del av hennes nye liv. Hun ønsket å gjøre det bedre og bedre, akkurat som livet hennes nå.

Isabella satt på kontoret sitt, med rynkede bryn. Foran henne lå en bunke dokumenter, alle problemer hun hadde funnet mens hun undersøkte hotellets saker.

Det største problemet var underslag, og synderen var Brian, viseadministrerende direktør på Sapphire Sky Hotel.

Brian hadde i hemmelighet samarbeidet med VirtualHome Creations, og drev med lyssky saker. Når det gjaldt hotellets sengetøy, hadde kvaliteten falt, og gjester hadde begynt å klage. Etter å ha fulgt sporene, viste det seg at Brian sto bak.

Brian, for å motta bestikkelser fra VirtualHome Creations, hadde tatt inn de dårlige sengetøyene, noe som gjorde Isabella rasende. Så Isabella kalte Brian inn på kontoret sitt.

Så snart Brian kom inn, kjente han spenningen, som stillheten før en storm. Isabella kastet ikke bort tiden. "Brian, se på dette." Hun plukket opp en økonomirapport og pekte på de åpenbare avvikene. "Hvordan forklarer du disse økonomiske problemene? Og dette," sa hun, mens hun holdt opp et anonymt tips, "beskriver tydelig alt. Hva skjer mellom deg og VirtualHome Creations?"

Brian ville protestere, men et blikk på brevet fikk ham til å bli nervøs, og ansiktet hans ble blekt. Han visste at han sannsynligvis var i trøbbel denne gangen.

Men Brian var ikke typen som lett innrømmet sine feil; han var full av harme. I tankene sine, etter å ha jobbet hardt på hotellet i så mange år, hadde Isabella ingen medfølelse og avslørte problemene hans, noe som fikk ham til å se patetisk ut foran henne.

Han tenkte, 'Isabella, tror du at du bare kan knuse meg slik? Du er for naiv. Jeg skal huske denne ydmykelsen, og en dag skal du betale for det.'

"Fru Harris, jeg rotet det til." Brians stemme skalv. "Jeg var ikke ved mine fulle fem, bare tenkte på å tjene mer penger, så jeg gjorde noe dumt. Vær så snill, fru Harris, tilgi meg denne gangen."

Isabella så på Brian i hans ynkelige tilstand, følte både sinne og harme. Det Brian gjorde burde ha ført ham til retten, med reelle konsekvenser.

Men Isabella visste at hvis hun tok Brian til retten, ville det være umulig å holde dette hemmelig. Andre senioransatte kunne tenke at hun var for streng, noe som kunne føre til opprør, noe som ville være dårlig for hotellledelsen. Dessuten hadde Brian vært på hotellet i mange år og hadde bygget noen forbindelser.

Isabella trakk pusten dypt og sa, "Brian, det du gjorde var avskyelig. Jeg ønsket å sende deg rett i fengsel, men med tanke på din lange tjeneste, gir jeg deg en sjanse til."

Brian, som hørte at Isabella ikke planla å ta ham til retten, følte seg som en druknende mann som grep en livline. Han nikket raskt og sa, "Takk, fru Harris. Jeg vil absolutt angre og aldri gjøre noe slikt igjen."

Men Isabella forventet aldri at Brian virkelig skulle angre. Hun snudde seg til Jerry, som sto i nærheten, og hvisket, "Hold et godt øye med Brian. Jeg stoler ikke på ham i det hele tatt. Pass spesielt på at han ikke har noen upassende kontakt med Terry. Hvis han forårsaker flere problemer, kommer jeg ikke til å la ham slippe unna så lett."

Jerry nikket alvorlig og sa, "Fru Harris, ikke bekymre deg. Jeg skal holde konstant oppsyn med ham og ikke la ham forårsake flere problemer."

Isabella så på Jerry og nikket fornøyd. Hun visste at håndtering av interne bedriftsproblemer var som å gå på line, noe som krevde ekstrem forsiktighet. Hun måtte gi Brian en lærepenge uten å lage en stor scene, og sikre hotellets stabilitet og vekst.

Etter å ha forlatt Isabellas kontor, forsvant Brians ydmyke uttrykk, erstattet av et ondskapsfullt blikk. Mens han gikk, tenkte han, 'Isabella, du ydmyket meg i dag og forventer at jeg skal være takknemlig? Aldri i livet! Bare vent, jeg skal få deg til å angre på det du gjorde i dag!'