Kapittel 2 Hvordan tør du forråde meg!

"De er sammen?" Michaels stemme var lav, fylt med uro og sjalusi. Han kunne ikke tro at Olivia kunne være så nær Samuel.

Olivia hadde sagt at hun likte Michael, men her var hun, så intim med Samuel. Michael tenkte for seg selv, 'Er dette hennes idé om å like? Så billig!'

Grace la merke til Michaels humørskifte og fulgte blikket hans, forvirret. "Hva er galt?"

"Ingenting," svarte Michael og undertrykte sin vrede, men tonen hans var kald. Følelsene som raste i hjertet hans gjorde det vanskelig å holde seg rolig, tankene hans spilte stadig av Olivias bønner og tårer fra dagen de skilte seg.

I mellomtiden så Isabella på de fargerike fyrverkeriene og den overdrevne "Gratulerer med dagen"-meldingen, og følte seg litt flau.

"Daniels smak er virkelig noe for seg selv." Isabella ristet på hodet, men hjertet hennes føltes varmt.

"Tenk på de elendige gavene du har fått gjennom årene; dette er et stort steg opp." Samuel la armen rundt Isabellas skulder og trakk henne forsiktig inn i omfavnelsen sin. "Dagens gaver er bare begynnelsen. Alle har forberedt mer for deg, fyller rommet ditt. Isabella, mange elsker deg. Spar kjærligheten og tiden din for dem som fortjener det."

Isabella følte plutselig en bølge av følelser, dypt rørt. "Selv om det er sånn, vil jeg ikke tilgi deg for å sette meg opp," sa Isabella med et lekent smil mens hun tørket tårene. "Å ta med din nyseparerte søster for å se fyrverkeriet, du er virkelig en god bror, ikke sant?"

"Du er så rampete." Samuel klappet forsiktig Isabellas nese, en scene som Michael og Grace så på avstand.

Michaels sinne kunne ikke lenger holdes tilbake, og Grace, som så Isabella og Samuel, latet som hun var uvitende og spurte, "Er det Olivia? Hvem er mannen med henne? Han ser kjent ut, og de virker veldig nære."

Fyrverkeriet fortsatte å blomstre strålende på nattehimmelen, men Michael var ikke i humør. Han kunne ikke undertrykke sin vrede og gikk rett mot Isabella, stemmen fylt med overveldende raseri. "Hvordan våger du å forråde meg, Olivia!"

Isabella ble målløs av Michaels plutselige utbrudd. Sjokkert, følte hun en bølge av trass. "Forråde deg? Seriøst, Michael? Hvem var den første som ødela ekteskapet vårt?" Isabella svarte, stemmen dryppende av lenge begravd harme og sinne.

"Michael, det er nok!" Samuel grep inn, beskyttende foran Isabella. Han vendte seg forsiktig mot henne og sa, "Denne idioten ødela nettopp vårt gode humør. La oss komme oss vekk herfra." Isabella nikket og begynte å snu seg bort.

"Ikke våg å gå!" Michael knurret, følelsene hans i spiral, drevet av svikets brodd. Han rakte ut for å stoppe Isabella, men Samuel blokkerte ham. Samuel stirret på Michael, bestemt.

"Olivia, godt gjort. Kan du forklare hvem denne fyren er?" Michaels ansikt var kaldt og truende.

Samuel svarte rolig, "Herr Johnson, det virker som om hukommelsen din svikter." Han holdt Isabella nærmere, med et rolig smil om leppene. "Vi har krysset hverandres veier i forretningsverdenen mer enn én gang."

"Olivia, svar meg." Michael ignorerte Samuel og presset på.

"Vi er allerede skilt, herr Johnson. Det angår ikke deg," svarte Isabella bestemt, "Jeg vil ikke se deg igjen!"

Stemmen hennes skalv litt. Tretten års kjærlighet, knust av Michael selv. Hun gikk side om side med Samuel, og Michael følte at hele verden hadde stengt ham ute i det øyeblikket.

"Du kan ikke bare gå!" Michael følte en bølge av panikk, desperat etter å ta dem igjen. "Vi er ikke offisielt skilt ennå, og du har allerede funnet noen andre?"

"Vi er ikke offisielt skilt, men Grace kan ikke vente med å gifte seg med deg. Jeg så deg med henne og sa ingenting. Hva gir deg rett til å stoppe meg fra å date?" Isabellas hår flagret i vinden, de røde leppene hennes krøllet seg til et hånlig smil, mer slående enn Michael noen gang hadde sett, med en sterk trass. "Du kan date andre, men jeg kan ikke?"

Isabellas skarpe tone etterlot Michael målløs. Den vanligvis lydige Isabella sto opp mot ham! Akkurat da ropte Grace ut i smerte, "Foten min!"

Michaels oppmerksomhet vendte seg mot ropet, et komplekst uttrykk krysset ansiktet hans. "Grace, hva er galt?" Han snudde seg, uten å innse at Isabella og Samuel var i ferd med å flykte.

"Jeg har det fint, bare vrikket ankelen litt." Grace tvang frem et smil, prøvde å høres avslappet ut. Men tankene hennes raste med bekymring for Michael. Hun kunne ikke la Isabella og Michael få noen sjanse til å bli sammen igjen!

"Jeg tar deg til sykehuset." Etter å ha trøstet Grace, så Michael seg rundt, men Isabella var borte. Han følte et stikk av tap, tankene hans fylte med bilder av Isabella, blandet med sinne og tårer.