Kapittel 2

-Logan-

Faen.

Det er alt jeg hører i hodet mitt. Faen. Faen. Hun er min. Hun er absolutt min underordnede, og jeg kan ikke med rette røre henne, og hun er vakker og hun er min. Jeg klarer ikke å bestemme om jeg er klar for dette eller ikke – om jeg vil gjøre krav på henne eller sende henne langt bort og håpe at ulven min ikke merket at jeg møtte henne. Lite sannsynlig det. Jeg må tydeligvis finne en måte å manøvrere på. Jeg må finne ut hvem denne lille løgneren er og få henne vekk fra meg profesjonelt, så jeg kan ha henne personlig.

"Hvordan ser timeplanen min ut i dag, Anna?" spør jeg idet jeg setter meg bak skrivebordet. Det er stort, men jeg holder det ryddig – en brett for innkommende papirarbeid og en annen for utgående, og datamaskinen min. Anna står foran meg, mellom de to skinnstolene hun insisterte på at jeg skulle ha i tilfelle noen besøker meg lenge nok til å ville sitte. Hun har nettbrettet sitt i hånden slik at hun kan holde timeplanen og notatene sine foran seg samtidig. Nettbrettet ser ut som det er halvparten av størrelsen hennes, men hun har mye kraft i en liten pakke.

"Vel, sir, du har møte med Alttech klokka 9, debrief for det møtet klokka 10:30, budsjettmøte for designavdelingen klokka 11:15, en rask lunsj klokka 11:45, så–" Jeg avbryter før hun kaster bort tid på informasjon jeg er i ferd med å gjøre utdatert.

"Flytt alt etter lunsj. Ta kontakt med sekretærene til gutta og sett opp en samtale med dem for i ettermiddag. La dem vite at det er topp prioritet. Når du har tid for det, omorganiser ettermiddagen etter viktighet med to timer satt av til den konferansesamtalen. Rydd hjørnekonferanserommet for den tiden, så jeg kan bruke skjermene. Kan du ordne det? Er det noe du trenger fra meg for å komme i gang, eller er du klar?"

"Jeg skal få det til, sir," svarer Anna med et bestemt nikk. Den blonde boben hennes svinger forsiktig med bevegelsen. Hun vet nøyaktig hvem gutta er, som om "Gutta" er en tittel snarere enn en beskrivelse. Det er bare én gruppe med gutter jeg går til i slike tider.

"Takk, Anna. Sjefen din burde gi deg en lønnsøkning," sier jeg med et smil.

"Vel, jeg skal fortelle ham det, sir, men han er en slavepiskende jævel. Vi får se om han er enig," skyter Anna tilbake ertende. Jeg vet at jeg alltid kan stole på henne for å holde dagene mine organisert og på rett spor. Jeg burde virkelig gi henne en lønnsøkning – Deek har spøkt om å stjele henne fra meg, og jeg vil ikke at han skal gi henne et tilbud hun ikke kan avslå.

Hvert møte føles som om det varer i åtte timer, men selv som sjef kan jeg ikke være den drittsekken som avlyser i siste liten. Jeg kan ikke drive et selskap uten tilliten fra teamet mitt, og den får jeg bare hvis jeg respekterer tiden deres like mye som jeg respekterer min egen. Jeg venter utålmodig på Annas oppdatering om tidspunktet for møtet med gutta, ser frem til å høre deres perspektiv på Emory og hva jeg burde gjøre med henne.

"Gutta" er egentlig bare en gruppe menn som har funnet seg i lignende situasjoner som min – alfaulver med nok dominerende energi til at det å bare lede en flokk blir for lite å holde dem opptatt – så dominerende at de ville kjøre over hele flokken og ufrivillig sette seg selv opp som diktatorer. Vi har alle funnet næringslivet som en nyttig kanal for noe av den kontrollerende, detaljfokuserte energien, og vi har utmerket oss. Vi har spøkefullt kalt oss Alfaalliansen og har blitt gode venner av å gni skuldre – og neser, avhengig av hvilken form vi er i – mens vi beveger oss gjennom næringslivet. Uansett hvilken bransje du er i, når du når et visst nivå, begynner mengden folk å bli veldig liten. Liten nok til å lukte hvem som er en ulv rundt deg. Vi støtte på hverandre på ulike konferanser, veldedighetsarrangementer eller gallaer, og holdt kontakten etterpå da vi merket forskjellen i DNA.

Vi er fire, inkludert meg, og de andres personligheter og ulike perspektiver har vært uvurderlige både i mitt personlige og profesjonelle liv. De små detaljene i våre forskjellige virksomheter – underholdning for Derek, som vokste opp med bånd til musikkindustrien og har brakt sin forretningssans for å holde artistene jordnære, James tjener penger i finans, og grønn teknologi er Olivers lekeplass. Jeg jobber innen arkitektur og design. Vi har designet noen av de mest prestisjefylte forretningslokalene i verden – samt hoteller, spa og cruiseskip – og jeg vet at det finnes større og bedre muligheter i fremtiden.

Til slutt kom tiden da gutta kunne rydde kalenderne sine for å få oss alle på en konferansesamtale – vanligvis ville jeg ha ventet med å ringe etter arbeidstid, men dette handlet om min make. Min make. Emory. Åpenbart tok denne situasjonen prioritet over alt annet, og gutta ville vite at det var viktig bare fordi jeg ba dem ta seg tid ut av sine travle dager. Ingen av oss ville gjort det hvis det ikke var en Alfaalliansen-nødsituasjon. Når jeg endelig satte meg til rette i møterommet og alle våre forskjellige assistenter koblet oss sammen, kunne jeg endelig trekke pusten dypt. Vi skal finne ut av dette.