Kapittel 1

Blå

Lyden av banking på metall får meg til å våkne med et rykk og se meg rundt med uklare øyne. Det tar et øyeblikk før jeg husker hvor jeg sovnet i går kveld.

"Vesle Blå, du må våkne!" roper en dempet stemme fra den andre siden av veggen ved siden av meg.

Det tar noen sekunder til før jeg kjenner igjen stemmen som Bucky, naboen min. Hvis man kan kalle ham det. Han bor i et telt noen få meter unna togvognen jeg befinner meg i akkurat nå.

"Kom igjen jente, patruljen kommer om mindre enn en time!" roper han.

Det får meg til å bevege meg som om jeg har ild i baken. Jeg kan ikke bli tatt av sikkerhetspatruljen igjen. Forrige gang kunne jeg ikke dra tilbake til favorittstedet mitt på minst en måned. Det er ikke det at jeg har mange eiendeler, men det er et ork å bære de få tingene jeg har med meg overalt. Jeg bryr meg ikke om handlevogner siden jeg ikke blir på ett sted lenge nok til å samle opp en stor mengde ting. En ryggsekk og en liten duffelbag er alt jeg tillater meg å beholde.

Jeg ruller raskt sammen soveposen jeg sover i de fleste netter og stapper den inn i duffelbagen. Puten jeg bruker er en oppblåsbar nakkestøtte, så jeg tømmer luften ut av den og legger den sammen med soveposen. Jeg slår av den lille lampen jeg har på mens jeg sover og legger den i ryggsekken. Når leirplassen min er pakket sammen, tar jeg tak i håndtaket til togvogndøren og stønner når jeg trekker den opp. Den er tung, og jeg har nudler til armer. Ikke mye tid til å trene når jeg er på farten så mye. Hvis noe, er beina mine den sterkeste delen av kroppen min takket være all gåingen jeg gjør. Jeg antar at jeg kunne unne meg et busskort, men jeg prøver å holde utgiftene mine til et minimum. Jeg vet aldri når jeg trenger å bruke penger på noe som er litt utenfor budsjettet mitt. Som sko og klær.

Når jeg endelig er ferdig, tar jeg tak i håndtaket til togvogndøren og stønner når jeg trekker den opp. Den er tung, og jeg har nudler til armer. Ikke mye tid til å trene når jeg er på farten så mye. Hvis noe, er beina mine den sterkeste delen av kroppen min takket være all gåingen jeg gjør. Jeg antar at jeg kunne unne meg et busskort, men jeg prøver å holde utgiftene mine til et minimum. Jeg vet aldri når jeg trenger å bruke penger på noe som er litt utenfor budsjettet mitt. Som sko og klær.

Bucky står utenfor døren med en liten kopp i hånden. Jeg smiler ned til vennen min og hopper ned for å hilse på ham. Når føttene mine treffer bakken, reiser jeg meg og løfter armen og legger to fingre på pannen.

"God morgen, Sir!" sier jeg før jeg saluterer ham.

Han hadde tjenestegjort i militæret i ti år og kom hjem uten noen støtte og endte opp på gaten for sin innsats.

Han himler med øynene. "Du er morsom. Her, ta dette og varm deg opp."

Jeg tar imot koppen og tar en lang slurk av den varme væsken inni.

"Du trenger ikke å ta med kaffe til meg hver dag, Bucky. Spesielt ikke på onsdager siden jeg spiller hos Monica!" sier jeg nok en gang til ham.

Dette er ikke første gang vi har denne samtalen.

"Det er ikke som om tre små kopper kaffe vil ruinere meg, Vesle Blå. Nå skynd deg og kom deg av gårde." Han snur seg og fortsetter å laste opp vognen sin. "Jeg gjemmer dette i bakgaten ved hovedgaten. Hvor skal du?"

"Jeg har en morgenopptreden hos Monica, så jeg drar dit nå. Hvor er Maria-Ann?" Hun var den andre som bodde her.

Hun var en interessant karakter med en dårlig holdning som tok litt tid å venne seg til, men hun er også en snill person på sin egen måte. Hun er følelsesmessig hemmet, men hun bryr seg og har hjulpet meg med å finne alle de beste stedene å finne billige vinmonopol i området. Jeg har bare vært her i noen uker, så det var en stor hjelp. Jeg har ikke alltid vært så heldig. Ikke alle hjemløse samfunn er like imøtekommende.

De kan også være farlige for noen som meg. Jeg tjener penger ved å spille gitaren min hvor som helst, noe som gir meg en jevn inntekt. Ikke nok til å slå meg ned noe sted, men nok til å holde meg i live. Det er mer enn de fleste, og de vil komme etter meg hvis jeg ikke er forsiktig. Heldigvis, da jeg ankom Oslo, møtte jeg Bucky, og han fortalte meg at jeg kunne campe sammen med ham ved det forlatte jernbanesvitsjpunktet.

Det var bare en togvogn som fortsatt var intakt, og han sa at jeg var velkommen til å bruke den. Først nektet jeg fordi jeg ikke ville ta den fra ham eller Maria-Ann, men han forsikret meg om at de aldri brukte den. Jeg visste at det var tull, men han ville ikke la meg ta det opp igjen. Siden jeg bare skal være her i et par uker til, trenger de ikke å gi den opp lenge.

"Vel, kom i gang, så sees vi i kveld." Han klapper meg klossete på skulderen og går av sted.

Et raskt blikk rundt forteller meg at Maria-Ann allerede har dratt for dagen, så jeg gidder ikke å vente. Jeg tar den billige kontantkorttelefonen ut av lommen og sjekker tiden. Det er fortsatt omtrent en time til jeg må være hos Monica klokken syv, så jeg kan gå en tur i parken og nyte kaffen min.

Parken er omtrent tjue minutters gange fra togstasjonen og ti minutters gange til Monicas Kafé. Det er det perfekte stedet å henge og se på folk. Det er også min andre jobb. Jeg spiller nær den enorme fontenen og har en avtale med parkvaktene, så de lar meg være i fred når jeg er her.

Jeg går inn i parken og ser noen få personer jogge langs stiene. Det er en tom benk bare noen få meter unna, så jeg går i den retningen. Når jeg ser et lite skilt på den, stopper jeg for å lese det.

"Til minne om Cecilia Rhodes. Kjærlig mor og kone."

Rhodes?

Det er et navn jeg har sett på en av bygningene i sentrum, men jeg er ikke sikker på hva familien er kjent for. Jeg gidder ikke å følge med på livene til sosietetsfolk. Hva er poenget? Jeg har aldri forstått hvorfor folk er så interessert i livene til de rike og berømte. Har de ikke nok å gjøre i sine egne liv? Eller kanskje jeg bare aldri har tenkt på det fordi jeg aldri har hatt råd til et sladderblad.

Når du har et stramt budsjett eller en fosterforelder som knapt gir deg mat, for ikke å snakke om å betale for noe sånt, virker det ikke særlig viktig.

Uansett, jeg gir et øyeblikk av stillhet til kvinnen hvis minne inspirerte dette skiltet og setter meg ned. Det blir kaldere ute, så jeg må trekke dongerijakken tettere rundt meg. Nok et supert funn i en bruktbutikk, men det er en av de som har hull i seg fordi det er moderne nå. Jeg klarte å lappe noen av hullene, men det hjelper ikke mye mot kulden.

Jeg er glad nå for at Bucky skaffet meg denne kaffen fordi den varmer meg opp litt. Når jeg tar en slurk til, sukker jeg fornøyd og lener meg tilbake i setet. Et par kvinner jogger forbi i sine designertreningsklær og hundre-dollars joggesko. De ser min vei og sier noe til hverandre mens de passerer, men jeg tør ikke prøve å lytte. Det er ikke som om jeg ikke har hørt folk snakke om meg når de ser meg, men jeg vil heller ikke gå ut av min vei for å høre forferdelige ord.

Det er ikke som om jeg ser skitten ut eller noe, men det er klart at jeg ikke har det så bra. Klærne mine er gamle og godt brukte. Det er nok bevis på at jeg mangler noe i livet. I hvert fall i andres øyne.

Ærlig talt, jeg nyter livet mitt for det meste. Det er bedre enn fosterhjem, og jeg får se så mange nye steder. Ikke mange har friheten til å plukke opp og dra når som helst. De er opptatt med sine liv med ni-til-fem jobber og regninger. Jeg? Jeg er fri fra alt det.

Ikke misforstå meg, hvis livet tilbød meg en fast jobb og et sted å bo, ville jeg ikke takke nei til sjansen, men det har aldri skjedd. Det er best å ikke håpe på ting som er umulige.

Så jeg har akseptert dette livet og prøvd å leve med et smil om munnen. Bucky fortalte meg at hvis du smiler gjennom de tøffe tidene, gjør det det lettere å overleve. Så langt har han ikke tatt feil.

Jeg drikker opp kaffen og kaster den i nærmeste søppelbøtte. Det er på tide å gå til Monicas Kafé, så jeg tar stien i motsatt retning og begynner å gå den veien. Det blir travlere på gaten, og jeg er så opptatt med å se på kaoset at jeg ikke legger merke til noen som kommer mot meg. Jeg støter inn i et hardt bryst, og personen jeg støter på mister telefonen sin.

"Å herregud, jeg er så lei meg!" Jeg bøyer meg ned og plukker den opp.

Den ser ikke skadet ut, men jeg børster den av og ser opp på personen. Når han ser meg, ser han overrasket ut.

"Her. Den ser ok ut." Jeg holder telefonen ut til ham, men han beveger seg ikke for å ta den. "Ok..."

Jeg tar hånden hans og setter telefonen i den.

"Jeg er ventet et sted, så jeg må gå. Beklager igjen." Jeg går rundt ham og går raskt bort.

Når jeg ser over skulderen, ser jeg at han ser på meg med det rare uttrykket i ansiktet.

Ok, det var litt merkelig.