
Milliardærens siste øyeblikks brud
G O A · Fullført · 203.6k Ord
Introduksjon
"Alle snakker om hashtaggen som gikk viralt på mindre enn noen få timer. Likevel har denne jenta blitt et mysterium alle vil løse. Faktisk har vi bilder fra flere personer som har sett jenta i virkeligheten."
Skjermen på telefonen er liten, men jeg ser flere bilder av meg blinke på skjermen. Dette kan ikke skje!
Du vet den panikkangsten jeg har prøvd å undertrykke? Vel, den kommer tilbake med hevn. Det føles som om all luft blir sugd ut av meg og brystet mitt blir stramt. Synet mitt blir uklart og jeg registrerer at jeg faller rett før alt blir svart.
"Slapp av, frøken Riley, dette er Mr. Rhodes, en donor til sykehuset vårt. Denne kvinnen er hans forlovede. Jeg tar det herfra," sier legen og trer til side for å la sykepleieren gå ut.
Jeg ser henne skynde seg bort før jeg fokuserer på legen. Han er en eldre mann med hvitt hår og et vennlig ansikt, men han gir meg rare vibber.
Vent...sa han nettopp forlovede?
"Unnskyld, hva sa du?" spør jeg.
"Jeg har et forslag til deg," sier mannen.
"Et forslag til meg? Hva mener du?"
"Et forslag? Det betyr-"
Jeg vifter med hånden. "Ikke det! Jeg er ikke en idiot. Jeg mener hvilket forslag?"
"Jeg vil at du skal gifte deg med meg," sier han med et alvorlig ansikt.
Så du lurer sikkert på hvordan en kvinne som bor i en forlatt togvogn ender opp gift med en stor teknologimilliardær.
Vel, det er enkelt. Vi løp rett inn i hverandre, låste blikk og resten er historie.
Ok, nei, det er ikke akkurat slik det skjedde. Se, Artemis Rhodes er i en knipe. Han trenger en brud innen sin neste bursdag...om seks dager. Så hva gjør han? Han jakter meg ned som en gal stalker og tilbyr meg en haug med penger for å gifte meg med ham.
Galskap, ikke sant?
Selvfølgelig nekter jeg fordi jeg har litt verdighet, men når verden min blir snudd på hodet har jeg ikke noe annet valg enn å akseptere. Takket være ham kan jeg ikke gå tilbake til mitt gamle liv, og nå er jeg fanget i hans.
Jeg er hans opprør mot familien hans og tornen i hans kjøtt...Hans ord, ikke mine...
Vi er fra forskjellige verdener, og det betyr at til slutt vil disse verdenene kollidere og med det kommer katastrofen klar til å rive hele planen fra hverandre. Du vet, bare en vanlig tirsdag.
Så hva gjør to mennesker når alt begynner å gå galt?
Vel, la meg fortelle deg...
Kapittel 1
Blå
Lyden av banking på metall får meg til å våkne med et rykk og se meg rundt med uklare øyne. Det tar et øyeblikk før jeg husker hvor jeg sovnet i går kveld.
"Vesle Blå, du må våkne!" roper en dempet stemme fra den andre siden av veggen ved siden av meg.
Det tar noen sekunder til før jeg kjenner igjen stemmen som Bucky, naboen min. Hvis man kan kalle ham det. Han bor i et telt noen få meter unna togvognen jeg befinner meg i akkurat nå.
"Kom igjen jente, patruljen kommer om mindre enn en time!" roper han.
Det får meg til å bevege meg som om jeg har ild i baken. Jeg kan ikke bli tatt av sikkerhetspatruljen igjen. Forrige gang kunne jeg ikke dra tilbake til favorittstedet mitt på minst en måned. Det er ikke det at jeg har mange eiendeler, men det er et ork å bære de få tingene jeg har med meg overalt. Jeg bryr meg ikke om handlevogner siden jeg ikke blir på ett sted lenge nok til å samle opp en stor mengde ting. En ryggsekk og en liten duffelbag er alt jeg tillater meg å beholde.
Jeg ruller raskt sammen soveposen jeg sover i de fleste netter og stapper den inn i duffelbagen. Puten jeg bruker er en oppblåsbar nakkestøtte, så jeg tømmer luften ut av den og legger den sammen med soveposen. Jeg slår av den lille lampen jeg har på mens jeg sover og legger den i ryggsekken. Når leirplassen min er pakket sammen, tar jeg tak i håndtaket til togvogndøren og stønner når jeg trekker den opp. Den er tung, og jeg har nudler til armer. Ikke mye tid til å trene når jeg er på farten så mye. Hvis noe, er beina mine den sterkeste delen av kroppen min takket være all gåingen jeg gjør. Jeg antar at jeg kunne unne meg et busskort, men jeg prøver å holde utgiftene mine til et minimum. Jeg vet aldri når jeg trenger å bruke penger på noe som er litt utenfor budsjettet mitt. Som sko og klær.
Når jeg endelig er ferdig, tar jeg tak i håndtaket til togvogndøren og stønner når jeg trekker den opp. Den er tung, og jeg har nudler til armer. Ikke mye tid til å trene når jeg er på farten så mye. Hvis noe, er beina mine den sterkeste delen av kroppen min takket være all gåingen jeg gjør. Jeg antar at jeg kunne unne meg et busskort, men jeg prøver å holde utgiftene mine til et minimum. Jeg vet aldri når jeg trenger å bruke penger på noe som er litt utenfor budsjettet mitt. Som sko og klær.
Bucky står utenfor døren med en liten kopp i hånden. Jeg smiler ned til vennen min og hopper ned for å hilse på ham. Når føttene mine treffer bakken, reiser jeg meg og løfter armen og legger to fingre på pannen.
"God morgen, Sir!" sier jeg før jeg saluterer ham.
Han hadde tjenestegjort i militæret i ti år og kom hjem uten noen støtte og endte opp på gaten for sin innsats.
Han himler med øynene. "Du er morsom. Her, ta dette og varm deg opp."
Jeg tar imot koppen og tar en lang slurk av den varme væsken inni.
"Du trenger ikke å ta med kaffe til meg hver dag, Bucky. Spesielt ikke på onsdager siden jeg spiller hos Monica!" sier jeg nok en gang til ham.
Dette er ikke første gang vi har denne samtalen.
"Det er ikke som om tre små kopper kaffe vil ruinere meg, Vesle Blå. Nå skynd deg og kom deg av gårde." Han snur seg og fortsetter å laste opp vognen sin. "Jeg gjemmer dette i bakgaten ved hovedgaten. Hvor skal du?"
"Jeg har en morgenopptreden hos Monica, så jeg drar dit nå. Hvor er Maria-Ann?" Hun var den andre som bodde her.
Hun var en interessant karakter med en dårlig holdning som tok litt tid å venne seg til, men hun er også en snill person på sin egen måte. Hun er følelsesmessig hemmet, men hun bryr seg og har hjulpet meg med å finne alle de beste stedene å finne billige vinmonopol i området. Jeg har bare vært her i noen uker, så det var en stor hjelp. Jeg har ikke alltid vært så heldig. Ikke alle hjemløse samfunn er like imøtekommende.
De kan også være farlige for noen som meg. Jeg tjener penger ved å spille gitaren min hvor som helst, noe som gir meg en jevn inntekt. Ikke nok til å slå meg ned noe sted, men nok til å holde meg i live. Det er mer enn de fleste, og de vil komme etter meg hvis jeg ikke er forsiktig. Heldigvis, da jeg ankom Oslo, møtte jeg Bucky, og han fortalte meg at jeg kunne campe sammen med ham ved det forlatte jernbanesvitsjpunktet.
Det var bare en togvogn som fortsatt var intakt, og han sa at jeg var velkommen til å bruke den. Først nektet jeg fordi jeg ikke ville ta den fra ham eller Maria-Ann, men han forsikret meg om at de aldri brukte den. Jeg visste at det var tull, men han ville ikke la meg ta det opp igjen. Siden jeg bare skal være her i et par uker til, trenger de ikke å gi den opp lenge.
"Vel, kom i gang, så sees vi i kveld." Han klapper meg klossete på skulderen og går av sted.
Et raskt blikk rundt forteller meg at Maria-Ann allerede har dratt for dagen, så jeg gidder ikke å vente. Jeg tar den billige kontantkorttelefonen ut av lommen og sjekker tiden. Det er fortsatt omtrent en time til jeg må være hos Monica klokken syv, så jeg kan gå en tur i parken og nyte kaffen min.
Parken er omtrent tjue minutters gange fra togstasjonen og ti minutters gange til Monicas Kafé. Det er det perfekte stedet å henge og se på folk. Det er også min andre jobb. Jeg spiller nær den enorme fontenen og har en avtale med parkvaktene, så de lar meg være i fred når jeg er her.
Jeg går inn i parken og ser noen få personer jogge langs stiene. Det er en tom benk bare noen få meter unna, så jeg går i den retningen. Når jeg ser et lite skilt på den, stopper jeg for å lese det.
"Til minne om Cecilia Rhodes. Kjærlig mor og kone."
Rhodes?
Det er et navn jeg har sett på en av bygningene i sentrum, men jeg er ikke sikker på hva familien er kjent for. Jeg gidder ikke å følge med på livene til sosietetsfolk. Hva er poenget? Jeg har aldri forstått hvorfor folk er så interessert i livene til de rike og berømte. Har de ikke nok å gjøre i sine egne liv? Eller kanskje jeg bare aldri har tenkt på det fordi jeg aldri har hatt råd til et sladderblad.
Når du har et stramt budsjett eller en fosterforelder som knapt gir deg mat, for ikke å snakke om å betale for noe sånt, virker det ikke særlig viktig.
Uansett, jeg gir et øyeblikk av stillhet til kvinnen hvis minne inspirerte dette skiltet og setter meg ned. Det blir kaldere ute, så jeg må trekke dongerijakken tettere rundt meg. Nok et supert funn i en bruktbutikk, men det er en av de som har hull i seg fordi det er moderne nå. Jeg klarte å lappe noen av hullene, men det hjelper ikke mye mot kulden.
Jeg er glad nå for at Bucky skaffet meg denne kaffen fordi den varmer meg opp litt. Når jeg tar en slurk til, sukker jeg fornøyd og lener meg tilbake i setet. Et par kvinner jogger forbi i sine designertreningsklær og hundre-dollars joggesko. De ser min vei og sier noe til hverandre mens de passerer, men jeg tør ikke prøve å lytte. Det er ikke som om jeg ikke har hørt folk snakke om meg når de ser meg, men jeg vil heller ikke gå ut av min vei for å høre forferdelige ord.
Det er ikke som om jeg ser skitten ut eller noe, men det er klart at jeg ikke har det så bra. Klærne mine er gamle og godt brukte. Det er nok bevis på at jeg mangler noe i livet. I hvert fall i andres øyne.
Ærlig talt, jeg nyter livet mitt for det meste. Det er bedre enn fosterhjem, og jeg får se så mange nye steder. Ikke mange har friheten til å plukke opp og dra når som helst. De er opptatt med sine liv med ni-til-fem jobber og regninger. Jeg? Jeg er fri fra alt det.
Ikke misforstå meg, hvis livet tilbød meg en fast jobb og et sted å bo, ville jeg ikke takke nei til sjansen, men det har aldri skjedd. Det er best å ikke håpe på ting som er umulige.
Så jeg har akseptert dette livet og prøvd å leve med et smil om munnen. Bucky fortalte meg at hvis du smiler gjennom de tøffe tidene, gjør det det lettere å overleve. Så langt har han ikke tatt feil.
Jeg drikker opp kaffen og kaster den i nærmeste søppelbøtte. Det er på tide å gå til Monicas Kafé, så jeg tar stien i motsatt retning og begynner å gå den veien. Det blir travlere på gaten, og jeg er så opptatt med å se på kaoset at jeg ikke legger merke til noen som kommer mot meg. Jeg støter inn i et hardt bryst, og personen jeg støter på mister telefonen sin.
"Å herregud, jeg er så lei meg!" Jeg bøyer meg ned og plukker den opp.
Den ser ikke skadet ut, men jeg børster den av og ser opp på personen. Når han ser meg, ser han overrasket ut.
"Her. Den ser ok ut." Jeg holder telefonen ut til ham, men han beveger seg ikke for å ta den. "Ok..."
Jeg tar hånden hans og setter telefonen i den.
"Jeg er ventet et sted, så jeg må gå. Beklager igjen." Jeg går rundt ham og går raskt bort.
Når jeg ser over skulderen, ser jeg at han ser på meg med det rare uttrykket i ansiktet.
Ok, det var litt merkelig.
Siste Kapitler
#128 Kapittel 128
Sist Oppdatert: 1/24/2025#127 Kapittel 127
Sist Oppdatert: 1/24/2025#126 Kapittel 126
Sist Oppdatert: 1/24/2025#125 Kapittel 125
Sist Oppdatert: 1/24/2025#124 Kapittel 124
Sist Oppdatert: 1/24/2025#123 Kapittel 123
Sist Oppdatert: 1/24/2025#122 Kapittel 122
Sist Oppdatert: 1/24/2025#121 Kapittel 121
Sist Oppdatert: 1/24/2025#120 Kapittel 120
Sist Oppdatert: 1/24/2025#119 Kapittel 119
Sist Oppdatert: 1/24/2025
Du Kan Lide Dette 😍
Blodrød kjærlighet
"Vær forsiktig, Charmeze, du leker med en ild som vil brenne deg til aske."
Hun hadde vært en av de beste servitrisene som hadde servert dem under torsdagsmøtene. Han er en mafiaboss og en vampyr.
Han hadde likt å ha henne på fanget sitt. Hun føltes myk og rund på alle de riktige stedene. Han hadde likt det for mye, noe som hadde blitt klart da Millard hadde kalt henne over til seg. Vidars instinkt hadde vært å protestere, å holde henne på fanget sitt.
Han tok et dypt pust og tok inn enda en dose av duften hennes. Han ville tilskrive oppførselen sin i løpet av natten til den lange tiden han hadde vært uten en kvinne, eller en mann, for den saks skyld. Kanskje kroppen hans fortalte ham at det var på tide å unne seg litt fordervet oppførsel. Men ikke med servitrisen. Alle instinktene hans fortalte ham at det ville ende opp som en dårlig idé.
Å jobbe på 'Den Røde Dame' var redningen Charlie trengte. Pengene var gode, og hun likte sjefen sin. Det eneste hun holdt seg unna var torsdagsklubben. Den mystiske gruppen av kjekke menn som kom hver torsdag for å spille kort i bakrommet. Det var inntil den dagen hun ikke hadde noe valg. I det øyeblikket hun la øynene på Vidar og hans hypnotiske isblå øyne, fant hun ham uimotståelig. Det hjalp ikke at han var overalt, tilbød henne ting hun ønsket, og ting hun ikke trodde hun ønsket, men trengte.
Vidar visste at han var fortapt i det øyeblikket han så Charlie. Hvert eneste instinkt han hadde fortalte ham at han måtte gjøre henne til sin. Men det var regler, og de andre fulgte med på ham.
Lykan Kongen og Hans Mystiske Luna
Duften av sandeltre og lavendel invaderer sansene mine, og lukten blir sterkere.
Jeg reiser meg og lukker øynene, så kjenner jeg kroppen sakte begynne å følge duften.
Jeg åpner øynene og møter et par nydelige grå øyne som stirrer tilbake inn i mine grønne/hasselbrune.
Samtidig kommer ordet "Kjære" ut av våre munner,
og han tar tak i meg og kysser meg til vi må stoppe for å få luft.
Jeg har allerede funnet min kjære. Jeg kan ikke tro det.
Vent. Hvordan er dette mulig når jeg ikke har min ulv ennå?
Du kan ikke finne din kjære før du har din ulv.
Dette gir ingen mening.
Mitt navn er Freya Karlotta Cabrera, datter av Alfa i Dansende Måneskinn-flokken. Jeg er klar for å bli myndig, få min ulv og finne min kjære. Mine foreldre og bror presser meg stadig til å være sammen med vår flokk sin Beta. Men jeg vet at han ikke er min kjære. En natt sovner jeg og møter min skjebnebestemte kjære i drømmen, hans navn er Alexander. Jeg vet ikke hvilken flokk han tilhører, kanskje er dette bare en drøm og når jeg våkner, vil alt forsvinne.
Men når jeg våkner om morgenen, vet jeg på en eller annen måte at drømmen er sann, jeg finner min kjære før jeg får min ulv.
Jeg er Alexander, Alfa Lykan Kongen, og min kjære Freya kaller meg Alex. Etter et århundres leting, møter jeg endelig min kjære, men jeg må vente til hun fyller 18 år eller får sin ulv (hvilken som kommer først) før jeg kan presentere meg for henne personlig. Alt dette er på grunn av noe min 10x tippoldefar gjorde som fornærmet Månegudinnen.
Jeg vet Freya er veldig spesiell, kanskje hun er en av våre. Alt vil bli kjent på natten av hennes forvandling.
Vil Freya klare alt?
Med hennes bursdag nærmer seg også farene som lurer?
Trone av Ulver
Hans avvisning traff meg umiddelbart.
Jeg kunne ikke puste, klarte ikke å få pusten tilbake mens brystet mitt hevet og senket seg, magen vrengte seg, og jeg klarte ikke å holde meg sammen mens jeg så bilen hans suse ned oppkjørselen og bort fra meg.
Jeg kunne ikke engang trøste ulven min, hun trakk seg umiddelbart tilbake til baksiden av sinnet mitt, og hindret meg i å snakke med henne.
Jeg kjente leppene mine skjelve, ansiktet mitt krølle seg sammen mens jeg forsøkte å holde meg sammen, men mislyktes miserabelt.
Uker hadde gått siden jeg sist så Torey, og hjertet mitt syntes å brytes litt mer for hver dag som gikk.
Men nylig oppdaget jeg at jeg var gravid.
Graviditeter hos varulver var mye kortere enn hos mennesker. Siden Torey var en Alfa, ble tiden redusert til fire måneder, mens en Beta ville være fem, Tredje i Kommando ville være seks, og en vanlig ulv ville være mellom syv og åtte.
Som foreslått, gikk jeg til sengs, hodet fullt av spørsmål og undringer. Morgendagen kom til å bli intens, det var mange beslutninger som måtte tas.
Kun for aldersgruppen 18 år og eldre.---To tenåringer, en fest og den uforglemmelige partneren.
Den tapte prinsessen av lykantropene
"Nei, vær så snill, la meg se på deg. Jeg vil se din vakre kropp," sier han.
Hvordan kunne han si at jeg var vakker med arr over hele kroppen? Jeg har ikke annet enn hud og bein. Tårer strømmer fra øynene mine. Han tørker dem bort og omfavner meg i en trøstende klem.
"Slipp alt ut," sier han.
Han begynner å vaske lårene mine, sakte beveger han seg opp mot vaginaen. Merker min spenning, stopper han brått og fortsetter med å vaske håret mitt før han svøper et håndkle rundt meg.
"Kan jeg kysse deg?" spør han.
Jeg nikker.
Han kysser meg dypt og intenst.
Som den laveste slaven i ulveflokken, hadde Sarah vært vant til pisker og lenker siden hun var barn.
Da hun lukket øynene igjen og ventet på å bli pisket,
uventet, var det hun ventet på bare en varm klem.
"Jeg har endelig funnet deg."
Alfa-kongen reddet henne. Hun var ikke bare den savnede prinsessen, men også hans skjebnebestemte partner.
Brudd til Lykke
På forlovelsesfesten min brøt det ut en brann. Min forlovede stormet heroisk inn i flammene. Men han kom ikke for å redde meg—han reddet en annen kvinne.
I det øyeblikket falt verden min i grus.
Slaveri: En serie av erotiske spill (Bok 01)
Dette er bok 01 i slaveri-serien.
Sangen i Alfaens Hjerte
Alora har blitt hatet av familien sin siden fødselen. Familiens favorittaktivitet er å torturere henne.
Etter å ha fylt atten blir hun avvist av sin skjebnebestemte partner, som viser seg å være kjæresten til hennes eldre søster.
Ved å bryte lenkene som bandt kreftene hennes, blir Alora frigjort fra familien som hater henne, og får en ny familie.
Når en gammel venn og beskytter av henne vender hjem for å ta sin plass som neste Alfa av Alfaene, blir Aloras liv nok en gang forandret til det bedre når han sier de skjebnesvangre ordene: "Partner."
Hybridens partnere
Xavier flyttet hendene sine opp til halsen hans og lo. "Ikke skjul det, det dyret inni deg. Jeg vil at du skal slippe det løs på meg. Jeg vil at du... skal dominere meg... og kroppen min."
Sebastian plasserte en kald og myk hånd mot siden av kinnet hennes før han la leppene sine på hennes. "Nå, hvis du fortsetter å være en god jente, så vil jeg fortsette å belønne deg, forstår du?"
Demetri plasserte de delikate fingrene sine under haken min, og fikk meg til å se inn i de milde blå øynene hans. "Kanskje dette er plutselig, men, kjære, kan jeg kanskje gjøre det godt igjen med et kyss?"
Et brutalt spill av slakt, nei, en makaber massakre - dette var hva Phoenix Ackerman, datter av den store Alfa Denzell, sto overfor i det øyeblikket hun avslørte at hun ikke bare var en hybrid, men den siste vampyrkongen i eksistens. Nå har hun ikke noe annet valg enn å kjempe for den ene tingen som er skyldt henne, den ene tingen som endelig kunne avslutte den århundregamle feiden mellom vampyrer og varulver. Tronen til Vampyrriket. For å oppnå tronen må Phoenix imidlertid konkurrere mot en rekke renblods vampyradel i det dødeligste spillet noensinne skapt i vampyrhistorien - Suksessio-spillet.
Men Suksessio-spillet er ikke det eneste grusomme spillet Phoenix må møte, da hun finner seg selv midt i verdens største kjærlighetskamp mellom de fire mennene som er betrodd å holde henne trygg og borte fra den historieforandrende sannheten om hennes virkelige identitet: Sebastian Dragović, Liam Howard, Xavier Chase og Demetri Forbes. Det er en kamp som har vært under oppseiling i et millennium, og bortsett fra Suksessio-spillet, er det en av de største utfordringene Phoenix ennå må møte. De sier at vinneren tar alt, men det er ingen vinnere i spillene Phoenix må spille.
Fangenes Prinsesse
-Advarsel: Seksuelt innhold-
Isabelle er den førstefødte datteren til prins Kaiden. Hennes drøm er å følge i farens fotspor. Men hun kan ikke konkurrere med sine kullsøsken. For å gjøre vondt verre, kan hun ikke finne sin sjelevenn. Det virker som om alt peker på at hun må gjøre noe hun aldri har gjort før: forlate flokken. Men kan hun håndtere hvem hun finner? Kan hun temme en ulv fra villmarken?
Utdrag
Han så nå på meg med et blikk jeg ikke kunne tolke, men jeg følte meg som et bytte. "Lille prinsesse, du er i brunst." Sa han med et mykt knurr. Brunst? Ingen ulv jeg noen gang hadde møtt hadde det.
"Det er umulig... det er noe menneskene har funnet på." Sa jeg, og rygget litt unna. Jeg kjente våtheten fra kjernen min renne nedover beinet, og lukten av opphisselse var umiskjennelig. Han knurret lavt, og la sakte hjorteskinnet på stubben. Han spaserte over til meg med en selvsikker, dominerende gange. Han så ut som den Alfaen han var. Kraftfull. Bestemt...selvsikker. Det satte meg i en transe. Musklene hans spente seg med hver bevegelse, og øynene hans var fokusert på brystene mine. De stivnet. Jeg burde ha sett bort. Jeg burde ha dekket til de skammelige kroppslige reaksjonene mine, knapt dekket av den tynne kjolen min, men det gjorde jeg ikke.
"Hvis det var umulig, ville jeg ikke ønsket deg så sterkt, min lille villblomst." Sa han og la fingeren under haken min, løftet hodet mitt opp. Han var så nær nå at jeg kunne føle kroppsvarmen hans i den kalde morgenduggen, men det var ikke lenger noen kulde i luften.
Blodsbånd
Hans isblå øyne glitrer grusomt i det svinnende lyset fra peisen mens han blottlegger sine hoggtenner bare noen centimeter fra ansiktet mitt, leppene hans deler seg i et bredt smil.
"Det er tid for din straff, lille hore," knurrer han.
Når atten år gamle Arianna Eaves møter sin nye stefarens trettifem år gamle bror, blir hun umiddelbart tiltrukket av ham selv om han er nesten dobbelt så gammel som henne. Lite vet hun at Aleksandr ikke er en vanlig mann - og aldersforskjellen deres er mye verre enn hun noen gang kunne ha forestilt seg.
Om dagen er Aleksandr Vasiliev en notorisk arrogant, blendende vakker milliardær playboy. Om natten er han en syv hundre år gammel vampyr, en mester i både nytelse og smerte. Øyeblikket han får øye på sin brors sexy lille stedatter, vil han ha henne mer enn noe annet i verden, og han vil gjøre alt for å få henne.
Dykk inn i en verden styrt av nattens skapninger, hvor skitne forbudte lyster og erotiske fantasier slippes løs i en dampende, glødende het fortelling om begjær og lengsel som vil etterlate deg andpusten og tiggende om mer.
Advarsel: Denne boken inneholder erotisk innhold, smuss og veldig, veldig frekt språk. Dette er en erotisk roman og inneholder tung BDSM. Historien starter med en langsom oppbygging og blir deretter ekstremt het og skitten etter hvert som ting varmes opp ;) Nyt!
Fire eller Død
"Ja."
"Jeg beklager å måtte fortelle deg dette, men han klarte det ikke." Legen ser på meg med et medfølende blikk.
"T-takk." Jeg sier med en skjelvende pust.
Min far var død, og mannen som drepte ham sto rett ved siden av meg i dette øyeblikket. Selvfølgelig kunne jeg ikke fortelle noen dette, for da ville jeg bli ansett som en medskyldig for å vite hva som hadde skjedd og ikke gjøre noe. Jeg var atten år og kunne risikere fengsel hvis sannheten noen gang kom ut.
For ikke lenge siden prøvde jeg bare å komme meg gjennom siste året på videregående og komme meg ut av denne byen for godt, men nå har jeg ingen anelse om hva jeg skal gjøre. Jeg var nesten fri, og nå ville jeg være heldig om jeg klarte en dag til uten at livet mitt fullstendig falt fra hverandre.
"Du er med oss, nå og for alltid." Hans varme pust sa mot øret mitt og sendte en skjelving nedover ryggen min.
De hadde meg i sitt faste grep nå, og livet mitt avhang av dem. Hvordan ting kom til dette punktet er vanskelig å si, men her var jeg...en foreldreløs...med blod på hendene...bokstavelig talt.
Helvete på jord er den eneste måten jeg kan beskrive livet jeg har levd.
Å få hver bit av sjelen min revet bort hver eneste dag, ikke bare av min far, men av fire gutter kalt De Mørke Englene og deres tilhengere.
Å bli plaget i tre år er omtrent alt jeg kan tåle, og uten noen på min side vet jeg hva jeg må gjøre...jeg må komme meg ut på den eneste måten jeg vet hvordan, Døden betyr fred, men ting er aldri så enkle, spesielt når de samme guttene som ledet meg til kanten er de som ender opp med å redde livet mitt.
De gir meg noe jeg aldri trodde var mulig...hevn servert død. De har skapt et monster, og jeg er klar til å brenne verden ned.
Modent innhold! Omtale av narkotika, vold, selvmord. Anbefales for 18+. Reverse Harem, fra mobber til elsker.
Cherry og milliardæren
Cherry er en ung, suksessfull blond stripper hvis verden forandrer seg når hun møter en velstående nigerianer ved navn Malcolm Balogun. Han ansetter henne som sin personlige eskorte under sin forretningsreise, og ikke lenge etter begynner de å bli seksuelt tiltrukket av hverandre.
Cherrys policy er å aldri bli seksuelt involvert med sine klienter, men Malcolms gåtefulle vesen trekker henne som en magnet, og hans erfaring i kunsten av seksuell nytelse blir en rus hun ikke kan få nok av.
Han tok den ene hånden og beveget den rundt låret mitt og innenfor den åpne bunnen av kjolen min. Mens han gjorde dette, brøt han aldri øyekontakten; det var nesten som om øynene hans var grunnen til at jeg ikke kunne bevege meg, grunnen til at jeg ikke kunne puste, grunnen til at jeg ikke ville dra, agnet som fikk meg til å drukne og stimulansen som fikk libidoen min til å stige. Halsen min var så tørr og stram, men det var ingenting tørt med katten mellom beina mine. Hånden hans begynte å gli oppover denne gangen, sakte nærme seg den bankende vaginaen min, fylle meg med forventning og et umettelig behov for å føle ham berøre meg der nede.












