Kapittel 3

I min begeistring over at Elena fikk sparken umiddelbart, hadde jeg nesten glemt stormen som var livet mitt. Men Elenas spørsmål fikk alt til å strømme tilbake.

"Mitt privatliv er ikke oppe til diskusjon," sa jeg gjennom sammenbitte tenner. "Du er så opptatt av menn og sladder, ikke rart at dine profesjonelle ferdigheter ikke har forbedret seg." Jeg snudde på hælen og forlot rommet raskt før hun kunne si noe mer til meg.

Jeg gikk nedover gangen og rett til Marias skrivebord. "Snacks," sa jeg da jeg nådde henne. "Jeg trenger dem."

Uten et ord reiste hun seg og gikk med meg til kjøkkenet. Hun visste at når jeg sa jeg trengte snacks, var jeg ikke i humør for samtaler. Da vi gikk gjennom døren til kjøkkenet, gispet jeg overrasket.

Det normalt tomme kjøkkenet var fullt av liv. Flere kvinner sto rundt og snakket med hverandre, bladde febrilsk gjennom magasiner og scrollet raskt på telefonene sine.

"Hva skjer?" spurte jeg Maria, som trakk på skuldrene.

Jeg presset meg gjennom mengden av kvinner til hyllen som hadde sjokoladebarer. Mens jeg gjorde det, fanget jeg fragmenter av samtalene:

"...jeg hørte han liker blondiner..."

"...jeg vedder på at han bare dater sosietetskvinner, det er ingen sjanse for at han noen gang ville date noen fra dette firmaet..."

"...han har sitt eget privatfly? Jeg ville drept for en mann med et fly..."

"...åh, om jeg bare kunne finne en mann halvparten så rik og sexy som han er!"

Jeg grep min favoritt karamellfylte bar fra hyllen og kastet et blikk på det nærmeste åpne magasinet. Det var en artikkel om den overdådige livsstilen til vår nye administrerende direktør. Jeg kunne ikke la være å le. Disse kvinnene døde etter en sjanse med Logan. De kom til å bli knust når de fikk vite at han var gift.

Maria og jeg smatt tilbake ut av kjøkkenet. Så snart vi var utenfor hørevidde, ristet jeg på hodet til henne. "Hørte du alt det der? Alle går helt av hengslene over denne nye direktøren."

Maria trakk på skuldrene, et smil som formet seg over leppene hennes. "Jeg mener...kan du klandre dem?"

"Åh Maria, ikke du også!"

Hun lo. "Sier du at du ikke synes han er attraktiv?"

"Nei, det sier jeg ikke. Jeg mener, han er jo kjekk, men..." Jeg så meg rundt for å forsikre meg om at kysten var klar. Jeg senket stemmen. "Han er gift. Og ganske lykkelig, ser det ut til."

"Åh," Maria rynket pannen. "Han er så ung, er han ikke? Jeg er overrasket over at noen så ung og rik som han giftet seg så tidlig i livet."

Jeg trakk på skuldrene. "Jeg lurer på hvordan hun er? Hun må være ganske fantastisk for å få ham til å gi opp ungkarslivet han er så kjent for. Og forresten, snakk om overraskende ting..."

Mens vi begynte å gå tilbake mot skrivebordet mitt, fortalte jeg Maria alt om Elenas umiddelbare eliminering som kandidat til Logans assistent. Da vi nådde skrivebordet mitt, lo Maria så hardt at tårene rant nedover ansiktet hennes.

"Legg til 'ekspert på å spotte gullgravere' på Logans CV," lo hun.

"Jeg var overrasket over at han kunne se noe forbi mengden av kløft hun tok med seg," sa jeg mens jeg satte meg ved skrivebordet. Jeg tok vesken min fra nederste skuff og tok ut telefonen for å sjekke meldinger. Jeg rynket pannen da jeg så at den eneste var en ubesvart samtale fra moren min.

"Hva er galt?" spurte Maria. Jeg viste henne telefonen. Hun rynket pannen. "Oof. Det er en humørdreper. Lykke til." Hun ga meg et sympatisk smil, så snudde hun seg og gikk tilbake mot skrivebordet sitt.

Jeg sukket og trykket på knappen for å ringe henne tilbake. Best å få det overstått.

"Hazel, hvor har du vært?"

"Vel, mamma, jeg har denne lille tingen jeg liker å gjøre hver dag som heter jobb."

Som vanlig ignorerte hun sarkasmen min. "Jeg trenger at du drar til flyplassen og henter Natalie. Hun lander klokken 18:00 fra sin gjesterolle i den TV-serien du elsker så mye."

Jeg sukket innvendig. "Ja, mamma, jeg vet hvor hun har vært." Mamma elsket å komme med slike stikk, bare for å minne meg på at Natalie var vellykket på alle måter jeg ønsket å være, men ikke kunne.

"Så du henter henne?"

"Jeg tror ikke jeg egentlig har noe valg."

"Takk kjære, vi sees hjemme." Hun la på uten å vente på et farvel.

Jeg gned tinningene mine. Gud, som jeg ønsket meg et eget sted. Siden jeg måtte flytte tilbake til foreldrene mine og Natalie, behandlet de meg som sin personlige assistent. Men leien var så forbanna høy, jeg hadde egentlig ikke noe annet valg.

Jeg åpnet øverste skuffen på skrivebordet for å ta en penn og en post-it lapp. Jeg stivnet da jeg så den mystiske ringen jeg hadde kastet der etter Vegas-turen. I dagens berg-og-dal-bane hadde jeg helt glemt den. Den måtte være en lekering... men hvor hadde jeg fått den fra?

"Det som skjer i Vegas, blir virkelig i Vegas," mumlet jeg for meg selv, og snikputtet ringen i vesken min. Det siste jeg trengte var at noen på kontoret fant den og startet flere rykter om meg.

Min irritasjon vokste mens jeg satt og ventet på Natalie ved ankomsthallen. Jeg hadde ventet i nesten en time nå. Jeg hadde allerede ikke lyst til å være der, og nå ga jeg opp hele min frikveld for å vente på den siste personen på jorden jeg ønsket å se.

Glansen fra den falske ringen i vesken fanget blikket mitt. Jeg tok den ut og la den i hanskerommet. Jeg var ikke helt sikker på hvorfor jeg ville beholde noe som kom fra helvetes Vegas-turen, men jeg var merkelig knyttet til den. Det kom tross alt fra min ene natt med opprør, hvor jeg lå med en mystisk mann. Kanskje jeg likte at jeg hadde det i meg.

Natalie kom endelig gjennom dørene på flyplassen. Jeg hatet hvor fantastisk hun så ut etter en så lang flytur. Hun så seg rundt, håret falt perfekt på plass med hver bevegelse av hodet. Jeg tutet med hornet for å få hennes oppmerksomhet.

Jeg åpnet bagasjerommet idet hun kom nærmere med vognen full av bagasje. Jeg kunne se henne stå ved baksiden av bilen min, og vente på at jeg skulle komme ut og hjelpe henne, men det kom jeg definitivt ikke til å gjøre. Til slutt så noen gutter henne og løp over for å hjelpe, selvfølgelig.

Hun satte seg i passasjersetet, og jeg kjørte av gårde uten et ord til henne. Vi hadde ikke snakket siden Vegas-turen. Jeg hadde både for mye og ingenting å si til henne. Det gikk ti veldig pinlige minutter før noen av oss sa noe.

"Vel, skal du ikke spørre meg om turen min?" spurte hun.

Jeg ristet på hodet og lo. Frekkheten til denne kvinnen. "Å, tilgi meg for å være så uhøflig. Hvordan var turen din? Stjal du flere menn fra noen?"

Hun smilte. "Å, dette igjen."

"Ja, beklager at jeg ikke er over det du gjorde mot meg i Vegas. Du stjal kjæresten min, Natalie. Du tar alltid ting fra meg. Hvorfor gjør du det? Liker du å torturere meg?" Min irritasjon ble til raseri.

Natalie himlet med øynene. "Du burde ha vært mer imøtekommende mot meg på den turen. Du er tross alt søsteren min." Hun plukket på neglene sine, tilsynelatende irritert over at vi i det hele tatt hadde denne samtalen. "Dessuten. Dette er et problem med deg. Du burde spørre deg selv hva som er galt med deg? Hvorfor fortjener du ikke at kjæresten din frir til deg? Jeg får frierier hele tiden. Det er ikke så vanskelig."

Øynene mine holdt på å poppe ut av hodet. Sa hun virkelig de ordene til meg?

"Jeg trenger et lommetørkle," sa Natalie og åpnet hanskerommet mitt. Begge øynene våre gikk rett til ringen jeg nettopp hadde lagt der. Hun gispet.

"Dette må være minst ti karat!" Hun trakk den ut. "Hvor kommer denne fra?"

Hjertet mitt sank. Det så ut som Natalie nettopp hadde funnet den neste tingen hun skulle ta fra meg.