Kapittel 4

Arsinoe så på moren. Det var desperasjon og hjelpeløshet i øynene hennes. Hun nølte ikke et sekund før hun slapp fatet og løp mot den nærmeste stallen for å finne en hest.

"HEI! HVA DRIVER DU MED!" hørte hun stallgutten rope da hun braste inn i stallen. Hun ignorerte ham med vilje mens hun gikk rett inn og valgte en hest. Den var hvit, og bare ved å se den i øynene visste Arsinoe at den kunne gjøre jobben.

Arsinoe tok frem en av knivene fra under kjolen og brøt låsen med den før hun nærmet seg den hvite hesten.

"KVINNE! KOM DEG UT DERFRA!" hørte hun noen brøle bak seg. Hun kastet et blikk over skulderen og så eieren av stallen stå med et par stallgutter i døra, med en pil rettet mot henne.

Arsinoe hevet utfordrende et øyenbryn mot dem før hun snudde seg for å møte dem. Hun ga dem et uskyldig smil før hun snakket med sin milde, pustende stemme, "Vær så snill, kan jeg få denne hesten? Han er så vakker."

Stalleieren stirret på henne. Hun likte det ikke, ikke noe av det. Hun bet tennene sammen før hun kjente kreftene komme til overflaten.

"Jeg sa, jeg vil ha hesten!" brølte hun sint før fiolett lys strømmet ut av henne og slo alle i bakken. Et øyeblikk sto hun stille og så ned på kroppene deres med et selvsikkert smil, "Jeg sa vær så snill, men dere hørte ikke etter," trakk hun på skuldrene før hun vendte seg mot hesten som var opptatt med å tygge litt høy.

"Jeg vil kalle deg Sylvius. La oss dra," mumlet hun til hesten som var likegyldig til ordene hennes. Sylvius vrinsket da den rødhårede klatret opp på ryggen hans uten sal. Hun roet hesten ved å stryke hånden gjennom manen før hun ledet den ut av stallen.

Da de var ute av stallen, styrte Arsinoe Sylvius mot skogen. Sylvius galopperte gjennom den mørke skogen. Hjertet hennes banket i brystet mens hun kjente et adrenalinkick i blodet. Det tok ikke lang tid før hun innså at hun likte det. Hun likte eventyret. Det var langt mer interessant enn å late som om hun var en prestinne i et forlatt tempel.

Det hadde gått mange år siden hun hadde kjent den kalde natteluften mens hun red gjennom skogen. Det minnet henne om hvor fri hun pleide å være. Det minnet henne om hvem hun egentlig var. Alle minnene fra Alexandria kom tilbake til henne i glimt. I det siste hadde hun følt et behov for å dra tilbake dit. For ikke å snakke om at situasjonene hennes gjorde det vanskeligere for henne å la være å tenke på å dra dit hele tiden. Hun sukket mens hun konsentrerte seg om nåtiden.

Hun trengte ikke å ri veldig dypt inn i skogen før hun fant stedet hvor stammen deres bodde. Hun kunne se dem på lang avstand ettersom bålet de hadde tent rundt husene sine var synlig gjennom trærne. Den lave summingen av deres stammelåter malte luften i skogen.

Arsinoe strammet grepet rundt Sylvius’ hals da han økte farten. Hun ledet ham rett inn i åpningen hvor stammen bodde. De så ut til å være midt i en feiring da de plutselig ble møtt med synet av den rødhårede på en hvit hest.

Alle stoppet og så på prestinnen. Arsinoe stoppet Sylvius før hun klatret ned og gikk mot stammefolket.

"Å, villfolk, gi meg tilbake barnet dere stjal fra folket mitt," sa Arsinoe til dem på deres språk.

"Nei, det barnet er for vårt hellige offer!" sa lederen av stammen idet han trådte frem fra mengden foran Arsinoe. Han var høy og muskuløs. Han hadde et røft utseende med ulike tatoveringer og piercinger som prydet huden og ansiktet hans. Arsinoe løftet haken og stirret ham rett i øynene.

"Det barnet er ikke for deres offer. Gi barnet til meg," sa Arsinoe med en bestemt stemme mens hun steg nærmere høvdingen, og møtte blikket hans. Hun visste at han ikke likte at hun så ham rett i øynene. Det betydde at hun utfordret hans posisjon.

"Vi er ikke her for å høre på deg," snerret høvdingen til Arsinoe. Hun kjente sinnet stige i seg. Høvdingen visste ikke hvem hun var, og hun tvilte på at han ville våge å snakke til henne slik hvis han visste hvem hun egentlig var. Arsinoe smilte svakt da hun så høvdingen studere henne. Hun la merke til hvordan blikket hans hvilte på det røde håret hennes.

"Kan du ikke se hva jeg er?" mumlet Arsinoe mens hun sirklet rundt høvdingen før hun gikk gjennom mengden, og så på stammemedlemmene som stirret på henne i skrekk. Hun hadde et lurt smil om leppene da hun fikk øye på en mor som holdt et barn. Langsomt nærmet hun seg moren og så ned på barnet.

"Stopp!" brølte høvdingen mot Arsinoe, men hun fniste. Moren klemte barnet sitt tett mens hun stirret på den rødhårede i frykt.

"Fortell høvdingen din å gi meg barnet de stjal fra mitt folk, ellers vil barnet ditt bli ofret," sa Arsinoe søtt. Morens øyne ble store av skrekk da den rødhåredes ord sank inn. I mellomtiden hørte Arsinoe høvdingen kommandere mennene sine til å angripe henne.

Hun unngikk den første angriperen med en skarp spyd med bare noen få centimeter. Den plutselige bevegelsen fikk håret hennes til å løsne fra knuten og falle ned i full lengde. Hun hørte flere gisp rundt seg da de så håret hennes ordentlig. De visste umiddelbart hva hun var.

"Du har brakt døden over deg selv," erklærte hun før hun trådte ut av sin prestinneidentitet og viste alle hvorfor hun ble sagt å være dødens legemliggjøring. Hun drepte alle som kom i hennes vei. Etter ti mistet hun tellingen på hvor mange menn hun hadde drept. Det tok henne ikke mye å drepe dem. De var bare dødelige, langt underlegne henne i alle aspekter.

"Vær så snill, la meg være!" gråt høvdingen da hun endelig hadde en kniv presset mot halsen hans mens hun holdt ham mot bakken. De gjenværende stammemedlemmene så på den rødhårede med skrekk da hun nådeløst skar over halsen på deres høvding.

"Nå, gi meg barnet eller jeg vil ofre resten av dere også," sa Arsinoe likegyldig mens hun rolig tørket blodet av knivene sine og satte håret opp i en knute igjen. Umiddelbart så hun et av stammemedlemmene komme med barnet og overrekke det til Arsinoe.

"Tusen takk," sa Arsinoe med den samme milde og luftige stemmen da hun tok barnet i armene sine og så ned på det. Det var en jente. Hun var et lite barn som nysgjerrig så rundt på alle menneskene, uten å vite at for et øyeblikk siden var de i ferd med å ofre henne. Arsinoe smilte til barnet mens hun snudde seg og gikk mot Sylvius.

"La oss få deg til mammaen din," sa Arsinoe kjærlig til barnet etter at hun hadde klatret opp på hesten. Hun kastet et siste blikk på stammens folk som var i ferd med å komme seg etter sjokket over at halvparten av mennene deres ble drept av en enkelt kvinne, som tilfeldigvis var en prestinne.

Arsinoe overså ikke kvinnene som gråt over tapet av sine ektemenn. Hun hevet haken mot dem, uten å føle noen sorg eller anger, før hun sparket Sylvius i siden, som galopperte inn i skogen med et vrinsk.