Kapittel 3Fem sekunder av frihet

Hezzlie

Dr. Bolton følger meg tilbake til rommet mitt. Jeg bærer posen i hånden, tusen spørsmål kverner i hodet mitt. Jeg stiller ingen av dem.

Hva i helvete er det som skjer?

Når vi når rommet mitt, sier han, "Jeg er tilbake om omtrent ti minutter. Er det nok tid?"

Jeg nikker. Han klapper meg på skulderen og går bort.

Jeg går inn på rommet mitt og kler på meg. Døren må stå på gløtt ellers får jeg en injeksjon, men det bryr jeg meg ikke om lenger. Jeg husker hvor mye lengre tid det pleide å ta meg å gjøre meg klar til å dra noe sted, tilbake da jeg var i den virkelige verden. Nå kan jeg være klar på mindre enn et minutt.

Jeg trekker ut et par designerjeans og en rosa genser fra posen. Genseren er så myk at jeg tror den må være av kasjmir. Jeg stryker hånden over stoffet og ser tilbake mot døren. Jeg vet fortsatt ikke hva som skjer. Det er også et matchende sett med truser og BH i rosa silke, et par nye sokker og noen designersko.

En del av meg tror dette er en drøm, men jeg vet at jeg er våken fordi jeg kan føle porten i armen og smerten i magen fra å ikke få nok å spise. Jeg kler på meg klærne i en fart, bretter joggebuksene mine og setter meg på sengekanten. Ankelmonitoren føles rar med sokkene på siden de er strammere, men jeg vil venne meg til det.

Dr. Bolton sa at vi skulle dra–men han sa ikke hvor vi skal. Hvis det er et sted hvor jeg får kle meg slik–med glidelåser og knapper–kan det ligge på månen for alt jeg bryr meg.

Likevel, noe virker galt med denne situasjonen. Jeg lurer på om Dr. Turner har godkjent dette. Hva om Dr. Bolton i hemmelighet har forelsket seg i meg og tar meg med til huset sitt? Jeg løfter en hånd til håret mitt, og det er straks floket som et fuglerede. Nei, det er ikke det.

Hva om Dr. Bolton vil selge meg som sexslave? Er det noe som skjer med jenter fra institusjoner? Bryr folk som bruker sexslaver seg om de er gale? I det minste, hvis de setter meg i et hundebur, vil ingen bry seg om jeg oppfører meg som om jeg tror jeg er en ulv.

"Du er en syk kjerring, Hezzlie," mumler jeg.

En skikkelse dukker opp i døråpningen. Jeg snur meg og ser på Dr. Turner og tror han skal sette en stopper for alt dette når han sier, "Jeg hører du forlater oss, frøken Stone."

Jeg reiser meg, men jeg nærmer meg ikke ham. Nikkende sier jeg, "Jeg antar det."

"Bra. Jeg håper du vil like ditt nye sted. Jeg har hørt gode ting om det fra Dr. Bolton." Han smiler ikke. Faktisk ser han irritert ut–som om jeg er en av hans dresserte aper for sirkuset som er i ferd med å rømme.

Han er nok bare opprørt over at han vil miste penger til han finner en annen galning til å fylle sengen min.

Før jeg rekker å si noe mer, dukker Dr. Bolton opp. "Er du klar, Hezzlie?"

Jeg spurter mot ham. "Ja, sir."

Han ser ut som om han aldri har hørt meg kalle ham det før. Kanskje jeg ikke har det. "Greit da. La oss gå." Han bærer en veske som jeg antar har laptopen hans i seg og sannsynligvis mappen min. Den virker ganske tom, men så har kontoret hans aldri vært fullt av mye.

Dr. Turner strekker motvillig ut en hånd. "En glede å jobbe med deg, Bolton."

"Det samme." De håndhilser, og jeg føler spenningen i luften. Ser Dr. Turner på Dr. Bolton som en tyv som har tatt en av hans perfekt gode gale jenter?

Vi snur og går nedover gangen, men en tanke slår meg. "Er det noen sjanse for at jeg kan si farvel til vennene mine?"

Dr. Bolton ser ikke på meg. "Jeg er redd ikke. Ditt nye sted venter på oss."

Jeg slipper ut et sukk som blir til en klynk når jeg ser for meg Mia og Kayla. Jeg håper noen vil kunne si farvel til dem for meg, men jeg tviler på at noen som vet at jeg drar vil bry seg. Kanskje jeg vil se dem igjen en dag–når vi alle er tilbake til våre normale liv.

Hvis det noen gang skjer.

Jeg skal ikke hjem, tross alt. Jeg skal til et annet sted. Begge legene bekreftet nettopp det.

Vi går gjennom et sett med dører som krever at Dr. Bolton bruker ID-en sin, og ankelmonitoren min begynner å vibrere. "Hva med denne?" spør jeg ham, mens jeg trekker opp buksebenet litt.

"Vi stopper ved resepsjonen for å få den av. Jeg har en annen til deg i vesken min. En til ditt nye sted."

"Okay." Skuffelsen synker i magen min. Jeg har en følelse av at jeg ikke kommer til å like dette nye stedet lenger.

Damen i resepsjonen sier ingenting til meg mens hun bruker et spesielt verktøy for å fjerne monitoren min. Hun sier farvel til Dr. Bolton og blunker til ham. Han rister på hodet som om han ikke vil ha den typen oppmerksomhet, og vi går mot døren.

Jeg trer ut i høstluften og tar et dypt åndedrag. Selv om vi har utetid, er det på falsk gress i et lite område omgitt av høye murer uten trær. Men her kan jeg se horisonten. Jeg kan se høye bygninger i det fjerne. En fugl flakser forbi. Vinden rører bladene på en lønn, og et av dem løsner og flakser mot meg.

En idé krysser tankene mine. Jeg har ikke fått på den nye monitoren ennå. Jeg kunne stukket av. Dr. Bolton er en voksen mann, men jeg er rask. Jeg kunne løpt mellom trærne og vært borte–

"Rett denne veien, Hezzlie," sier han og tar meg i håndleddet. Jeg ser en stor svart SUV parkert ved fortauskanten og antar at det er dit vi skal.

En mann kledd i svarte bukser og en hvit skjorte kommer ut og åpner bakdøren for meg. Dr. Bolton hilser på ham, men sier ikke navnet hans.

Bilen er fin og lukter lær. Jeg klatrer inn, men Dr. Bolton griper tak i beinet mitt. "La oss få på denne."

Jeg biter tilbake et knurr mens han setter på den nye ankelmonitoren. Denne ser mer diskret ut sammenlignet med den gamle. Ny og slank, den skinner i solen. Jeg vedder på at den fungerer mye bedre enn det gamle vraket fra Peripheral.

Dr. Bolton løfter hodet og sier, "Vi skal kjøre i flere timer. Du bør hvile deg."

"Hvor skal vi?" Plutselig innser jeg at jeg ikke har noen anelse om moren min i det hele tatt vet at jeg blir overført.

"Det er et sted i fjellene. Du vil like det." Han tvinger fram et smil. Jeg kan se at det ikke er hans naturlige smil.

Jeg rynker pannen. "Hva med mamma?"

"Ikke bekymre deg. Jeg snakket med henne selv." Det er sant. Jeg vet når han er ærlig med meg.

"Og hun var ok med det?"

Han nøler. "Hun forstår." Det ligger et sted mellom sannhet og løgn. "Det vil gå bra, Hezzlie."

Han lukker døren min, og jeg hører den låse. Jeg trekker i håndtaket, bare for å se om noe skjer, men det rikker seg ikke.

Dr. Bolton setter seg i passasjersetet, og den andre mannen setter seg bak rattet. Når vi kjører av gårde, ser jeg tilbake på Peripheral og håper jeg aldri, aldri ser dette helveteshullet igjen.

Mens vi kjører, konsentrerer jeg meg om håret mitt. Jeg er ute i den virkelige verden nå, i det minste for en stund. Jeg vil gjerne at det skal se ut som om jeg bryr meg om hvordan jeg ser ut. Etter hvert gir byen plass til åpne jorder, beitemarker og deretter åser. Når vi er på utkanten av fjellene, er jeg nesten i ferd med å sovne. Ingen har sagt et ord til noen på flere timer.

Jo nærmere vi kommer målet vårt, desto mer anspent begynner jeg å føle meg. Det er som om jeg er en hund på høy beredskap med en pote i luften. Vi snirkler oss opp en vei omgitt av eldgamle trær dekket av vinranker, og jeg blir minnet om skogen i drømmene mine–den uhyggelige. Stemmen i hodet mitt fylles med panikk over at jeg må komme meg ut herfra. Dette er et dårlig sted.

Når vi nærmer oss en høy jernport, åpner den seg automatisk, og SUV-en ruller gjennom. I det fjerne ser jeg en massiv bygning som kan være en gammel herregård–eller det kan være en annen institusjon lik Peripheral. Kjøretøyet stopper foran den, og jeg vet at det er her jeg skal bo.

Jeg tar et dypt åndedrag mens øynene mine sveiper over den grå steinoverflaten på den enorme boligen. Verandaen strekker seg i meter og er flankert av store søyler. På endene av hver side står enorme marmorskulpturer–av ulver.

Jeg svelger hardt idet Dr. Bolton går ut av SUV-en og åpner døren min. Før jeg i det hele tatt kan få meg selv til å bevege meg ut, møter jeg blikket hans. "Du sa jeg ville like det her."

Han biter seg i underleppen. "Beklager, Hezzlie. Jeg løy."