Kapittel 3

Katniss nikket, litt sjokkert over at Maximilian i det hele tatt visste hvem hun var. Hun hadde bare sett ham et par ganger; han var Desmonds halvbror på farens side. Alt som var knyttet til Desmond fanget alltid oppmerksomheten hennes.

Det gikk rykter om at Maximilian hadde slitt med en kronisk sykdom siden han var liten, men han hadde enestående ferdigheter innenfor forretninger.

Hele Boleyn-familiens imperium lå i hans hender, noe som gjorde ham til den viktigste personen i familien. Selv om han var den eldste sønnen, bar han av en eller annen grunn ikke Boleyn-navnet.

Maximilian var utrolig kjekk, men de iskalde øynene hans ga fra seg noen skikkelig dårlige vibber, noe som gjorde Katniss litt urolig.

På skolen var Katniss alltid i rampelyset, men ikke av noen gode grunner. Det var fordi hun var hodestups forelsket i Desmond. I hennes tidligere liv slo hjertet hennes bare for ham.

Desmond var skolens store stjerne. Kjekk, sjarmerende og talentfull, han hadde jenter som falt for ham overalt, med Katniss som den mest besatte.

Fra det øyeblikket de møttes, var Katniss hekta på Desmond, jagende etter ham som en galning, bare for å komme litt nærmere og føle varmen hans.

"Desmond, jeg liker deg!" ropte hun en gang i en folkemengde, og fikk alle slags rare blikk og latter.

Men Katniss brydde seg ikke. Desmond var hele verden for henne; ingenting annet betydde noe.

"Haha, se på Katniss, hun har mistet det!" folk ville sladre, pekende fingre.

Men alt det bråket rørte ikke Katniss. Hun fortsatte å følge etter Desmond, besatt av hver bevegelse han gjorde.

'Desmond, vil du noen gang legge merke til meg?' undret hun stille, i håp om et mirakel.

Men besettelsen hennes førte henne ingen steder. Desmond forble utenfor rekkevidde, som om han var på en annen planet.

En dag orket ikke Maximilian mer og fortalte Katniss sannheten.

"Desmond bryr seg ikke om deg; du er bare en vits for ham," sa han, ordene hans skar gjennom fantasiene hennes som en kniv.

Tårer fylte øynene hennes, men hun fortsatte med sitt, i troen på at hennes oppriktighet ville vinne Desmond over. Selv om hun mislyktes, glemte hun aldri den sjeldne vennligheten Maximilian viste henne.

For Maximilian var ordene hans sannsynligvis ikke noe stort, men for Katniss var de en livline. Hun husket plutselig at om to år ville Maximilian dø ung av sykdommen sin.

Å tenke på det fikk hjertet hennes til å hoppe over et slag. Hun kastet et blikk på Maximilians nesten perfekte profil, øynene hennes fylt med blandede følelser.

I sitt tidligere liv var hun så opptatt av dramaet i Manners-familien at hun ikke visste når Maximilian døde. Da hun fant ut senere, følte hun et stikk av anger.

Katniss så på vanndispenseren, deretter på Maximilians rullestol. Hun bestemte seg for å helle opp en kopp vann til ham og rakte den til ham.

Maximilian tok imot koppen og sa kjølig, "Ikke bry deg med å smiske; jeg kan ikke gjøre noe med Desmond."

Mens solen gikk ned under horisonten, ble sykehusets vannrom uhyggelig stille, med bare summingen fra vannkokeren og pusten deres som fylte rommet. Katniss følte en bølge av følelser og bestemte seg for å åpne seg for Maximilian.

"Mr. Hamilton, du vet sikkert ikke dette, men jeg ga mye for Desmond, bare for å innse at han ikke var verdt det. Jeg er ferdig med å være noen andres dørmatte; jeg vil ha tilbake min selvstendighet og selvrespekt." Stemmen hennes var en blanding av hjelpeløshet og besluttsomhet.

Maximilian lyttet i stillhet, øynene hans viste en dyp følelse. Han virket som om han absorberte hvert ord, prøvde å forstå hennes ekte følelser.

Selv om han ikke sa et ord, følte Katniss en nyvunnet respekt i blikket hans, som en forfriskende kilde for hennes tørre sjel. Hun så takknemlig på ham, fant en følelse av fred og tillit i øynene hans.

Maximilians øyne hadde et dypt lys. Han så ut til å se ilden og motet i Katniss sitt hjerte, og hans inntrykk av henne endret seg stille.

Snart var det utskrivningsdag.

Utenfor sykehusinngangen sto en luksusbil parkert ved fortauskanten, vinduene reflekterte det gyldne emblemet til familien Manners. Lucas og Nathan, pent kledd, sto ved bilen og ventet spent på at Clara skulle bli utskrevet.

Endelig svingte sykehusdørene opp, og ut kom en jente i en lyseblå kjole, grasiøs og elegant. Dette var Clara, familiens dyrebare juvel. Lucas og Nathan skyndte seg straks fremover og overøste henne med varme velkomster.

"Clara, er du ok? Vi er klare; la oss få deg hjem," spurte Lucas, klar til å kjøre henne tilbake.

I mellomtiden ble Katniss oversett, tilsynelatende usynlig. Hun sto stille ved sykehusinngangen, så på luksusbilen kjøre bort, og følte et stikk av hjelpeløshet og ensomhet.

Det føltes som om alle hadde glemt henne. Hun gikk ut av sykehuset og ventet ved veikanten på en taxi.

Etter en kort ventetid, stoppet plutselig en svart sedan foran henne.

Katniss så instinktivt inn i bilen og så bakvinduet sakte rulle ned, avslørende et mannsansikt med dype trekk, uttrykket kaldt og likegyldig, utstrålende en ekstraordinær aura.

Maximilian kastet et blikk på henne og sa sakte, "Sett deg i bilen."

Katniss ble et øyeblikk forbløffet, og utbrøt forvirret, "Hva?"

Maximilian rynket pannen, stemmen hans rolig, "Du har blod på kjolen din."

Da hun hørte dette, ble Katniss umiddelbart rød i kinnene. Hun så bak seg i panikk, oppdaget en liten rød flekk på baksiden av den blå kjolen sin.

Selv om det var september, var været fortsatt brennende, og hun hadde bare denne kjolen på seg.

Flau prøvde Katniss å dekke flekken med en hånd, men Maximilian hadde allerede sett det, noe som gjorde henne enda mer ukomfortabel.

Maximilians kalde stemme kom igjen. "Sett deg i bilen." I det øyeblikket gikk sjåføren, Felix, ut, smilte vennlig og åpnet bakdøren, gestikulerte for at Katniss skulle sette seg inn.

Katniss nølte ikke, klatret klosset inn i bilen.

Men hun turte ikke sette seg på setet, redd for å sette flekker på det.

Med hodet ned kunne Katniss bare halvveis sette seg på huk, så hjelpeløs og ynkelig ut.