Kapittel 5 Takk
Luxe Haven Apartments kunne kalles leiligheter, men de var egentlig to-etasjes tomannsboliger.
Til sammen var de to etasjene på over 500 kvadratmeter. Hele stedet var veldig romslig, med flott belysning og ventilasjon.
Til og med innredningen var diskret og elegant, noe Diana virkelig likte.
Diana valgte et gjesterom og hengte opp de få klærne hun hadde i skapet.
De klærne hun hadde fått av Sophia, lot hun ligge i kofferten, og tenkte at hun ville vente til Howard kom tilbake for å bestemme hva hun skulle gjøre med dem.
Rundt klokken seks sendte Howard en melding: [Kom ned]
Diana skyndte seg ned og så en Bentley i begrenset utgave parkert utenfor.
Howard sto ved siden av bilen, kledd i en perfekt skreddersydd dress.
Uansett når hun så Howards ansikt, ble Diana alltid forbløffet.
Selv om hun ikke elsket ham, ville det å se det ansiktet hver dag få henne til å føle seg rolig.
Howard hadde lent seg mot bilen, men da han så Diana komme, rettet han seg opp og åpnet passasjerdøren for henne.
Da Diana bøyde seg ned for å gå inn, takket hun ham.
"Har du fått alt på plass?" spurte Howard mens han lukket døren for henne og satte seg i førersetet, festet sikkerhetsbeltet.
Diana nikket. "Jeg har ikke så mye, og mye av det fikk jeg av fru Spencer. Jeg har hørt at rike familier har profesjonelle til å ordne tingene sine, så jeg har ikke rørt dem ennå."
"Det går fint, jeg er ikke så nøye på det," sa Howard mens han startet bilen.
Diana kastet et blikk på Howard, et svakt lys blinket i øynene hennes.
Da han så at hun stirret på ham, trodde Howard at hun kanskje lurte på hvorfor han kjørte selv, så han forklarte, "Sjåføren fikk noe uforutsett, så jeg lot ham dra hjem."
Diana nikket, brydde seg ikke om det, men hun ble trukket mot en edelsten Howard hadde rundt halsen.
Edelstenen hadde intrikate utskjæringer, men innenfor den gjennomsiktige overflaten var det et svakt spor av blod, noe som gjorde den litt skummel.
Diana rynket pannen mens hun så på den.
Howard hadde opprinnelig holdt edelstenen inne i klærne, men den hadde sklidd ut da han bøyde seg for å feste sikkerhetsbeltet, slik at hun kunne se den.
"Hvor fikk du den edelstenen fra?" spurte hun Howard.
Ved et rødt lys bremset Howard og kastet et blikk ned på den. "En venn ga den til meg. Jeg likte utskjæringene, så jeg bestemte meg for å bruke den."
Han visste ikke hvorfor, men edelstenen føltes litt kald mot huden.
Tenkte at Diana kanskje ville like den, tilbød Howard, "Hvis du liker den, kan jeg gi deg en mindre en. Denne er litt for stor for en jente."
Diana ristet på hodet, øynene hennes festet på edelstenen. "Det er en fin edelsten, men..."
Hun rynket pannen, usikker på om Howard ville tro på det hun skulle si.
Men siden edelstenen hadde problemer og Howard skulle bo med henne, ville det påvirke henne også, og viktigst av alt, det ville påvirke Sophia.
Sophias helse var allerede dårlig, og grunnen til at Diana ombestemte seg om å gifte seg med Howard var for å beskytte Sophia.
Lyset ble grønt, og Howard startet bilen igjen.
Motorens brøl overdøvet Dianas ord, og Howard spurte tilfeldig, "Du vet noe om edelstener?"
"Litt." Siden Howard var Sophias barnebarn, kunne ikke Diana bare la ham havne i trøbbel.
Så hun fortalte sannheten. "Denne edelstenen ble sannsynligvis stjålet fra en gammel grav. Under tyveriet skjedde det noe, og blodet i edelstenen kommer fra noen fra den tiden. Å bruke noe slikt over lengre tid vil bringe ulykke. Ikke bare for den som bærer det, men også for dem rundt. Du har vel ikke brukt den lenge, har du? Det vil ta litt tid før effektene viser seg."
Howard rynket pannen dypt. "Hvordan vet du det?"
Han hadde ikke hørt at Diana hadde noen ekspertise på antikviteter, og tenkte, 'Kan hun finne på dette? Men hvorfor skulle hun?'
Diana visste at han sannsynligvis ikke ville tro henne.
Så hun senket blikket. "Jeg kan se det. Hvis du tror meg, så bruk den ikke mer. Hvis ikke, så ikke dra tilbake til Spencer Villa for å se fru Spencer på en måned."
Etter en måned ville effektene begynne å vise seg, og Howard ville tro henne.
I mellomtiden ville de rundt Howard, inkludert Diana, bli påvirket.
Men det var greit, så lenge Sophia var trygg.
Diana sa ingenting resten av kjøreturen.
Mens Howard, fortapt i tankene om det hun hadde sagt, visste ikke hva han skulle si heller.
Tjue minutter senere svingte bilen inn på Spencer Villa.
Da porten åpnet, så de Sophia vente i hagen med hjelp fra en tjener.
Da bilen nærmet seg og Diana satt i passasjersetet, lyste Sophias værbitte ansikt opp av glede.
Sophia hilste begeistret på Diana, "Diana."
Diana kjente en klump i halsen, og øynene ble varme.
Før bilen hadde stoppet helt, begynte hun å løsne sikkerhetsbeltet. Så snart den stanset, hoppet hun ut.
"Fru Spencer!" Diana løp til Sophia og klemte henne tett.
Selv om hun klemte henne tett, var Diana forsiktig så hun ikke skadet Sophia.
Overrasket over den plutselige klemmen, ble Sophia et øyeblikk målløs, men så ble smilet hennes enda bredere.
Sophia klappet Diana på skulderen. "Diana, vis meg ekteskapsattesten din først. Jeg må se den for å tro at dette ikke er en drøm!"
For to dager siden, da Howard fortalte Sophia at Diana hadde avslått frieriet hans, hadde hun vært så opprørt at hun ikke fikk sove.
Så i går kveld fortalte Howard henne at Diana hadde sagt ja, noe som gjorde henne usikker på om hun skulle tro ham.
"Fru Spencer, det er ikke en drøm. Jeg har virkelig giftet meg med Howard," sa Diana, tok frem ekteskapsattesten og ga den til Sophia.
Sophia, med hendene skjelvende av begeistring, tok imot og åpnet den. Da hun så at det virkelig var en ekte ekteskapsattest, følte hun seg endelig lettet.
Sophias øyne fyltes med gledestårer mens hun så på Diana med et hjerte fullt av kjærlighet. "Bra, Diana, nå er du endelig svigerdatteren min. Du kan slutte å kalle meg fru Spencer og bare kalle meg bestemor. Nå kan jeg skjemme deg bort ordentlig!"
Da hun hørte dette, ble Dianas øyne straks røde.
Diana så på Sophia med tårer i øynene. "Bestemor, takk!"
