Kapittel 4 Fru Jones, Velkommen hjem

Aarons øyne lyste opp av overraskelse, men vendte raskt tilbake til normalen. "Er du ferdig med å snakke?"

Susanna snudde hodet vekk, uvillig til å diskutere mer.

Erica, som så spenningen mellom Susanna og Aaron, skjønte at ting begynte å bli alvorlig. Hun skyndte seg å bryte inn, "Susanna, har du det så travelt med å dra fordi du har funnet et nytt sted å dra til?"

Aaron ble kald i blikket, øynene gransket Susanna. Men Susanna hadde bestemt seg og nektet å si et ord til, noe Aaron tok som en stille innrømmelse.

"Susanna, du bor i mitt hus, spiser min mat, og du er med en annen mann?"

Susannas sinne nådde et nytt høydepunkt. Hun kastet vesken sin på bakken, og innholdet spredte seg overalt. "Ta det tilbake."

Aaron kastet ikke engang et blikk på klærne på bakken. Øynene hans forble på henne. "Og klærne du har på deg, de kjøpte jeg også."

Susanna bet tennene sammen. "Aaron! Du er skamløs. Jeg har tjent familien din i tre år, det er nok til å betale for disse klærne!"

Hun sto der, uten å bry seg, og kneppet opp skjorten sin, avslørte den delikate kragebeinet og en antydning til en kurve.

Aarons øyne ble kaldere mens han stirret på henne. Til slutt, med et alvorlig uttrykk, sa han, "Susanna, jeg vil aldri se deg igjen!"

Etter de harde ordene snudde han ryggen til henne, silhuetten hans like kald som alltid.

Susannas hånd stoppet, et hånlig glimt i øynene hennes. Med en litt sørgmodig tone sa hun, "Fra nå av håper jeg vi aldri møtes igjen!"

Erica, som latet som hun var beklagende, sa, "Kom igjen, kan du ikke si noe hyggelig? Aaron er ikke så smålig. Hvis du sier noe søtt, kan vi la deg bli til i morgen tidlig."

"Ingen grunn, fru Jones," sa Susanna med stor verdighet. "Spar din falske bekymring for Aaron! Jeg trenger det ikke!"

Hun samlet klærne fra gulvet, brettet dem og stappet dem tilbake i plastposen. Til tross for sommervarmen, satte en dyp kulde seg i henne. Noen ganger misunte hun de som så ut til å ha all flaks. Hver gang hun ble dårlig behandlet, forestilte hun seg familien som kom for å forsvare henne. Men hver gang hun våknet fra den drømmen, vokste ensomheten bare.

Da hun åpnet døren og gikk ut, ble hun forbløffet over å se en rekke luksusbiler parkert ved porten. Blant dem sto en lang sølvgrå Lincoln ut, glitrende under gatelysene. Da Susanna gikk ut, stilte et dusin menn i svarte dresser seg opp i en pen formasjon for å hilse på henne.

Lederen nærmet seg Susanna og sa respektfullt, "Frøken, vi er her for å ta deg med."

For et øyeblikk ble Susanna målløs av scenen, lurte på om de hadde forvekslet henne med noen andre. Hun kunne ikke tro at det var henne de refererte til som "Frøken".

Erica, da hun så dette, fnyste, "Susanna, hva er dette? Pengene Aaron ga deg var for et stabilt liv etter skilsmissen, ikke for å redde ansikt. Hvor fant du disse statister? Du er for forfengelig, og det vil ikke ende godt for deg!"

Før Susanna kunne svare, steg en livvakt frem og slo Erica, så hun falt i bakken.

Erica holdt seg til ansiktet og skrek, "Susanna, hvordan våger du å la noen slå meg! Vet du hvem jeg er? Vet du hvem broren min er? Jeg skal sørge for at hele familien din betaler!"

Susanna så på Ericas ustelte utseende og smilte skjevt. "Så, skal broren din ta juling for deg?"

Med det snudde Susanna seg og fulgte mennene i svart, og gled inn i den lange Lincoln-bilen. Da bilen kjørte avgårde, hørte hun Aarons rasende stemme bak seg. "Susanna, stopp der!"

Aaron så konvoien forsvinne i det fjerne, og begynte å løpe. Ved siden av ham klamret Erica seg til armen hans, og så ynkelig ut. "Aaron, du så det, ikke sant? Susanna våget faktisk å få meg slått!"

Aaron ignorerte henne fullstendig, øynene hans var festet på de forsvinnende bilene, mens han mumlet med et komplisert uttrykk, "Susanna dro virkelig."

Erica bet tennene sammen i sinne. "Aaron, Susanna må ha funnet sitt neste mål. Hvordan ellers kunne hun få en rik mann til å sende en limo for å hente henne rett etter skilsmissen?"

"Hold kjeft!" brølte Aaron.

Erica rykket til ved Aarons utbrudd, men forble stille, mens hun tenkte for seg selv, 'Susanna, bare vent.'

I bilen så Susanna gatene passere forbi, med et bittert smil på leppene. "Er dette min flukt?" mumlet hun.

En halvtime senere stoppet bilen foran et luksushotell.

Susanna steg ut, flankert av høye livvakter i svarte dresser. I kor sa de, "Frøken Jones, velkommen hjem!"

Den storslåtte mottakelsen etterlot Susanna målløs. Hadde hun ikke sett Madison stå ved hotellinngangen, kunne hun ha snudd og gått med en gang.

I enden av rekken sto to personer, en av dem var Madison.

Madison skyndte seg bort og klemte henne. "Susanna, du er endelig tilbake. Du må ha lidd hos Abbott-familien! Det er bra at du er skilt. Familien din har funnet deg, og vi kan begynne på nytt."

Susanna nikket, med rødkantede øyne. "Greit," hvisket hun.

Madison pekte på en streng mann i svart dress som sto i nærheten. "Susanna, la meg introdusere deg. Dette er din eldste bror, Edward Jones."

Susanna så på den kjekke mannen som nærmet seg, som utstrålte en kongelig aura som overgikk Aarons.

Edward Jones så på den lille, skjøre jenta foran seg, som virket underernært. Hjertet hans verket. "Susanna, du har gått gjennom mye."

Susanna visste ikke hva hun skulle si. Etter en stund sa hun klosset, "Hei."

Å høre hennes nølende hilsen fikk Edward til å føle seg enda verre. Han spurte forsiktig, "Er det noe du trenger at jeg gjør for deg?"

Susanna så forvirret ut. "Gjøre for meg?"

Edward sa, "Ja, er det noe du ønsker akkurat nå? Fortell meg, så skal jeg hjelpe deg!"

Susanna senket blikket. "Jeg vil dra hjem."

Edwards hånd knyttet seg sakte. Han tenkte, 'Hjem? Hun må mene det gamle huset hun pleide å bo i. Hvis vi ikke hadde mistet Susanna den gangen, ville hun ikke ha gått gjennom så mye motgang.'

I det øyeblikket grep Madison Susannas hånd. "Ingen hast. De andre brødrene dine kommer snart. Møt dem først, og så kan du dra tilbake. Fra nå av, hvor enn de er, der er ditt hjem."

Edward ga Madison et takknemlig blikk og sa respektfullt, "Det stemmer. Privatrommet er klart. La oss spise middag først."

Tanken på at Susanna skulle tilbake til det gamle huset fikk Edwards hjerte til å verke, nesten til det punktet hvor han ikke kunne puste. Han sa, "Susanna, ville du vurdert å bo et annet sted?"