Kapittel 5

Jaspers øyne lyste opp, og han nikket ærlig.

Bianca svarte, "Da er det riktig."

Hun tok et speil fra vesken sin og viste ansiktene deres. Hun sa, "Se, ligner vi ikke litt? Spesielt øynene?"

Jasper lente seg inn, blunket. De lignet litt, men hvordan kunne han ikke vite at han hadde en søster?

Da hun så Jaspers forvirrede ansikt, tok Bianca frem et smykkesett fra vesken sin. Hun spurte, "Jasper, har du også et sånt?"

Da han så smykket, nikket Jasper ivrig.

Jasper så på smykket, akkurat som det han hadde i nattbordsskuffen.

Jasper hadde en gang spurt Olivia om smykkets opprinnelse. Olivia hadde fortalt ham at det var en gave fra noen veldig viktige. Siden da hadde han tatt godt vare på det.

Jasper rakte ut hånden for å ta på Biancas smykke. Det føltes kaldt, men merkelig kjent.

Biancas øyne lyste opp med et smil. "Jasper, vet du ikke? Disse smykkene er et par. De tilhører mamma. Hun sa at da vi ble født, var vi alltid sammen, så hun ga oss hver vårt."

Jasper lyttet nøye. Da Bianca var ferdig, spurte han, "Mamma? Så, din mamma er min mamma også?"

Bianca nikket ivrig. "Ja! Vi er tvillinger. Foreldrene våre skilte seg tidlig, og du dro med pappa mens jeg ble hos mamma."

Bianca ble alvorlig, lente seg nærmere. Hun hvisket, "Jasper, vet du? Hvis jeg hadde vært syk og tatt til sykehuset av mamma, ville jeg også blitt skilt fra henne!"

Jasper forsto halvveis og tenkte på Emily, som alltid var rundt Charles. Ansiktet hans krøllet seg sammen.

Emily virket gal. Hun var hyggelig mot Jasper når Charles var der, men så snart han dro, forandret hun seg, ble streng og hevdet at hun var moren hans.

Jasper hadde ikke trodd det og spurte Olivia, som sa at Emily ikke var moren hans.

Jasper støttet kinnet på hånden sin, blunket med de lysende øynene. Han spurte mykt, "Bianca, hvordan er mamma? Er hun pen?"

Av en eller annen grunn tenkte Jasper på Grace, som han så i går kveld på Montague-godset.

Biancas øyne ble til halvmåner da hun smilte. "Jasper, mamma er kjempepen. Øynene hennes er vakre, og hun er veldig mild. Uansett hva jeg roter til, har hun aldri slått meg."

Jasper smilte, klødde seg i hodet. "Virkelig? Mamma høres fantastisk ut." Han husket at han hadde fått kjeft for å ha ødelagt Emilys sminke og snurpet leppene.

Bianca vippet hodet, øynene lyste opp. "Jasper, vil du møte mamma?"

Jaspers øyne lyste opp, og han nikket ivrig. "Ja. Bianca, jeg gir deg penger. Kan du ta meg med til å se mamma?"

I Jaspers hode kunne penger kjøpe alt.

Bianca ble et øyeblikk forbløffet, så ristet hun raskt på hodet. "Nei, mamma sa at vi ikke bare kan ta andres penger. Jasper, selv om du ikke gir meg penger, vil jeg fortsatt ta deg med for å se mamma."

Jasper ble rørt og insisterte på å gi henne lommeboken sin. "Bianca, jeg er broren din; det går bra. Ta den og kjøp deg noe fint."

Bianca nølte, men la lommeboken i vesken sin. Hun svarte søtt, "Takk, Jasper. Etter skolen, bli med meg. Jeg tar deg med for å se mamma!"

Bianca tenkte, 'Det er greit å bruke litt penger siden det er fra broren min.'

Etter å ha forlatt barnehagen, dro Grace på jobb. Hun hadde en jobb på et designstudio i nærheten, som assistent for en designer, og gjorde noen kjedelige oppgaver. Hun var vakker og rask i arbeidet, og tilpasset seg raskt jobben.

Snart var det lunsjtid, og for å ønske Grace velkommen, planla kollegaene hennes å ta henne med ut for å spise. Det var en mathall i nærheten av designstudioet med mange restauranter rundt.

Grace og kollegaene hennes gikk ut av firmaet, pratende og leende. Etter noen skritt stoppet en av kollegaene hennes plutselig, overrasket. "Er ikke det den kjente Emily?"

En annen kollega svarte, "Jeg hørte at hun jobber i det kjente designselskapet nå. Hva gjør hun her?"

Kollegaen sa, "Mannen ved siden av henne er vel Mr. Montague, ikke sant? Emily er så heldig, med både en vellykket karriere og kjærlighet."

De to kollegaene fortsatte å prate, helt uten å legge merke til Graces uttrykk.

Grace fnyste. Hvis de visste at Emilys suksess og kjærlighetsliv var stjålet, ville de blitt sjokkerte.

Grace fulgte blikket deres. Emily steg ut av en sort luksusbil, elegant kledd i en knelang kjole.

Deretter kom Charles ut, i en sort, avslappet dress. De så ganske bra ut sammen.

Grace ønsket å gå, men det var for sent. Kollegene hennes skrik fanget Charles og Emilys oppmerksomhet. Grace så opp og møtte blikkene deres.

Charles' ansikt ble iskaldt da han så Grace.

Emily hektet armen sin rundt Charles', og ga Grace et selvsikkert smil. Selv en tosk kunne se at hun viste seg frem.

Grace fnyste, ignorerte henne, og snudde seg for å gå.

Men Emily gikk mot henne med Charles og ropte, "Grace, lenge siden sist. Hva gjør du her? Når kom du tilbake?"

Kollegene hennes var sjokkerte, hviskende, "Herregud, de kjenner faktisk hverandre?"