Kapittel 7

Kollegaen hennes nølte lenge uten å svare, men Charles' lave stemme kom gjennom, "Grace, du har fem minutter på deg til å komme tilbake og be om unnskyldning, ellers må du ta konsekvensene!"

Grace strammet grepet om telefonen, ansiktet fullt av spenning.

Frykten skylte over henne, og hun la på, økte farten for å forlate designstudioet. Hun måtte holde seg langt unna Charles og hadde ingen planer om å gå tilbake for å be om unnskyldning. Når det gjaldt kollegaene som hadde gått til middag med henne, kunne Grace bare be om at de hadde lykken med seg.

Etter å ha forlatt designstudioet, vandret Grace målløst rundt i gatene, fast bestemt på å finne en ny jobb. Hun holdt en avis med jobbannonser i høyre hånd og en nykjøpt sandwich i venstre, sittende på en benk ved gaten og bladde gjennom den med alvor.

Til slutt fokuserte Grace på et nærliggende reklamebyrå. Selskapet søkte etter kreative designere med god lønn og fleksible arbeidstider, som tillot ansatte å dra hjem så lenge de fullførte arbeidet i tide. Øynene hennes lyste opp, og hun organiserte CV-en sin for å søke jobben.

HR-sjefen i reklamebyrået tok en titt på Graces CV og ansatte henne på stedet, og ba henne begynne umiddelbart. Med ingenting annet på programmet, takket Grace ja.

Takket være erfaringen sin, fikk hun raskt taket på ting etter litt tilvenning til arbeidet. Grace jobbet til solnedgang før hun avsluttet oppgavene sine.

Litt sliten lente Grace seg tilbake i stolen, rynket pannen som om hun hadde glemt noe. Det var ikke før hun så Biancas bilde på dataskjermen at det slo henne, "Å nei, jeg glemte å hente Bianca."

Uten å kaste bort tid pakket Grace raskt sammen tingene sine.

Akkurat da hun gikk ut av selskapet, ringte telefonen hennes. Da hun så hvem som ringte, kunne hun ikke annet enn å smile og svarte raskt, "Bianca, jeg beklager så mye at jeg glemte å hente deg..."

Før hun kunne fullføre, avbrøt Bianca, "Mamma, du trenger ikke hente meg! Jeg har fått en ny venn i barnehagen, og han skal bli med oss hjem. Jeg kjører med ham. Ha det, mamma!"

Grace var forvirret, og før hun rakk å reagere, la Bianca på.

Hun smilte hjelpeløst og tok en drosje til supermarkedet, planla å lage noen retter barna likte for å ønske Biancas nye venn velkommen.

Da Grace var ferdig med å handle og kom hjem, hadde solen allerede gått ned.

Da hun hastet hjem, ble hun tatt på sengen av synet av imponerende, kaldt ansiktsuttrykk hos livvakter i svarte dresser ved døren hennes.

Grace kremtet og senket tempoet. Etter å ha bekreftet at det var husnummeret hennes, åpnet Grace døren.

I stuen satt to barn på sofaen, den ene var Bianca, og den andre var en gutt.

Da døren åpnet seg, hoppet Bianca raskt av sofaen og løp inn i Graces armer. Hun sa lykkelig, "Mamma, du er tilbake! Kom og se hvem jeg har tatt med hjem!"

Bianca dro så Grace til sofaen.

Biancas lubne lille hånd grep Jaspers hånd, øynene hennes formet seg som halvmåner. "Mamma, jeg har tatt med Jasper hjem!"

Grace sto frosset, blunket med litt tårevåte øyne i vantro.

Jasper sto rett foran henne, ulikt forrige gang på Montague Mansion da hun bare kunne se ham på avstand.

Det var ikke før Bianca plasserte Jaspers lille hånd i hennes, og hun følte den ekte varmen, at hun kom til seg selv igjen.

Graces øyne fyltes med tårer mens hun satte seg på huk, forsiktig berørte Jaspers myke ansikt. Hun hadde sett Jasper utallige ganger i drømmene sine, våknet med tårer som gjennomvåtet puten hennes. I dag oppfylte hun endelig drømmen sin, berørte barnet hun ikke hadde sett på tre år.

Mia, som sto bak Grace, hadde også røde øyne og var rørt. "Frøken Windsor, Bianca og herr Montague går i samme barnehage, og de er i samme klasse."

Grace lo plutselig, tårer trillet nedover kinnene hennes. Jasper sperret opp øynene, så på Grace, og strakte instinktivt ut hånden for å tørke tårene hennes. Han sa, "Jeg tror jeg så deg på oldemors bursdagsfest. Er du virkelig mammaen min?"

Grace nikket og rufset til det myke håret hans. "Ja, jeg er mammaen din."

Da han hørte bekreftelsen, smilte Jasper, og de store øynene hans skinte.

Grace klarte ikke å holde seg tilbake og klemte Jasper tett. Den myke, duftende kroppen hans var så tynn. Selv om han var på samme alder som Bianca, virket Jasper mer moden og rolig enn alderen tilsa. Han var litt kortere og tynnere enn Bianca.

I det øyeblikket følte Grace både hjertesorg og skyldfølelse, uten å vite hvor mye Jasper hadde lidd under Emilys omsorg.

Bianca, som sto ved siden av dem, lo og klemte dem. Hun sa lekent med et furteleppe, "Mamma! Jeg vil også ha en klem! Jeg fant Jasper. Fra nå av skal vi ikke skilles!"

Grace nikket alvorlig og lovet. "Ja, vi er familie. Vi skal aldri skilles igjen."

Når hun tenkte på "familie," sank hjertet til Grace, og Charles sitt ansikt dukket ubevisst opp i tankene hennes.

Grace fnyste da for seg selv. Charles fortjente ikke å være en del av familien deres. La ham bli hos den utspekulerte kvinnen, Emily, for alltid!

Grace var i full sving på kjøkkenet med å lage noe deilig, mens Bianca og Jasper koste seg i stuen. Huset var fylt med latteren deres, noe som fikk det nye stedet deres til å føles enda mer som et hjem.

Av og til kastet Grace et blikk på barna, og følte seg varm og god inni seg når hun så hvor godt Bianca og Jasper kom overens.

Jasper, som holdt rundt knærne med de store, skinnende øynene, sa: "Bianca, mamma er så vakker og mild." Han hadde brukt så mye tid på å forestille seg hvordan moren hans så ut og hva slags person hun var. Nå som han endelig hadde møtt henne, kunne han ikke slutte å stirre.

Bianca, opptatt med legoklossene sine, nikket enig, "Ja, mammaen vår er virkelig vakker og mild. Uansett hvor rampete jeg er, slår hun meg aldri! Men..." Hun stoppet opp og så litt bekymret ut.

Jasper, nysgjerrig, spurte: "Hva er galt?"

Bianca la fra seg legoklossene, lente seg frem og hvisket: "Jasper, mamma er så gjerrig. Hun kjøper aldri fine klær og smykker. Alle klærne og smykkene hennes er designet og laget av henne selv."

Bianca reiste seg og snurret rundt foran Jasper, for å vise seg frem, "Jasper, se, denne kjolen jeg har på meg, er laget av mamma! Er den ikke fin? Jeg skal fortelle deg en hemmelighet, mamma er designer. Hun kan designe mange ting. Jeg har hørt at halskjedene vi har, alle er designet av henne!"

Jaspers øyne var fulle av beundring, "Mamma er fantastisk!"

Da han så Jaspers interesse, tok Bianca tak i hånden hans og sa: "Jasper, jeg skal be mamma lage et nytt antrekk til deg også."

Jasper nikket ivrig, de store øynene hans lyste opp, "Ok, takk, Bianca. Forresten, ga jeg deg ikke lommeboken min? Du kan bruke pengene inni akkurat som du vil. Hvis det ikke er nok, gir jeg deg mer."

Tross alt var det Charles sine penger, så hvorfor ikke bruke dem?

Bianca nikket med et smil, "Ok, Jasper, jeg skjønner."

Den deilige lukten av mat fylte huset, og fikk Bianca og Jaspers mager til å rumle mens de så forventningsfullt mot kjøkkenet.

Grace, som kom med den siste retten, lo av de ivrige ansiktene deres. Hun sa mildt, "Gå og vask hendene, så er det mat."

Bianca spratt opp og løp til badet, med Jasper rett bak seg. I neste øyeblikk hørtes latter og prat fra badet.

Grace kunne ikke annet enn å smile; øyeblikk som disse var sjeldne.

De to barna vasket hendene og satte seg pent ved spisebordet. På kort tid var Jaspers tallerken fylt til randen med mat.

Bianca latet som om hun var sjalu og ertet, "Mamma, du er partisk, gir all den gode maten til Jasper!"

Poprzedni Rozdział
Następny Rozdział
Poprzedni RozdziałNastępny Rozdział