Kapittel 8

Grace smilte bare til Bianca, vel vitende om at hun tullet, uten å svare.

Jasper, som trodde hun virkelig var opprørt, ga henne raskt alt kjøttet og tilbød, "Bianca, du kan få alt."

Bianca brast ut i latter, de store øynene hennes glitret lurt, "Jasper, jeg er ikke sint, jeg bare ertet deg."

Jasper klødde seg i hodet, litt sjenert. Grace, Bianca og Jasper lo sammen, mens Mia så på med tilfredshet og av og til tørket bort en tåre.

I mellomtiden, på Montague-herskapet, satt Olivia og nippet til vann da hastige skritt nærmet seg. "Fru Montague, herr Charles Montague er tilbake," sa butleren mykt.

Olivia hevet et øyenbryn likegyldig, "Kom han tilbake alene?"

Butleren nikket, "Ja."

Olivia svarte, "Skjønner."

I neste øyeblikk dukket Charles opp, tok et skritt frem og spurte mykt, "Bestemor, er Jasper her?"

Olivia så opp og ga ham et kaldt blikk, tydelig misfornøyd, "Du vet ikke hvor sønnen din er, og så kommer du for å spørre meg?"

Charles ble stille etter å ha blitt irettesatt. I dag var Jaspers første dag i barnehagen, og Charles hadde planlagt å hente ham. Han hadde tilbrakt hele ettermiddagen med å vente på at Grace skulle be om unnskyldning, men ventet forgjeves, og glemte til og med å hente Jasper.

Han kom til Montague-herskapet full av sinne, men roet seg før han gikk inn.

Olivia satte ned vannglasset og sa utålmodig, "Han dro til en klassekamerat for å leke. Charles, du bryr deg virkelig ikke om Jasper! Alt du gjør er å henge med Emily!"

Charles presset leppene sammen og forklarte, "Det er ikke slik, bestemor. Jeg ble forsinket av noe."

Olivia ville ikke høre mer, og snøftet, "Det begynner å bli mørkt."

Charles rynket pannen, "Bestemor, du kan hvile først. Jeg skal hente ham."

Han tok frem telefonen og ringte Jaspers livvakt.

I mellomtiden hadde Grace, Bianca og Jasper det gøy etter middagen da en bank på døren avbrøt dem. Livvaktens stemme fulgte, "Herr Jasper Montague, det begynner å bli sent. Herr Charles Montague er her for å ta deg med hjem."

Grace stivnet, hjertet hennes strammet seg. Hun kunne ikke la Charles se Bianca, for han kunne ta henne med seg også. Hun så bekymret på de to barna.

Før Grace rakk å si noe, satte Jasper fra seg Legoen og reiste seg. "Mamma, Bianca, det er sent. Jeg drar hjem nå, men jeg kommer tilbake for å leke med dere i morgen."

Selv om hun var motvillig, nikket Grace, "Jeg skal lage noe godt til deg i morgen."

Bianca trutnet med leppene, "Jasper, jeg vil ikke at du skal dra."

Det var vanskelig for Bianca. Hun hadde nettopp blitt kjent med broren sin, og nå måtte de skilles så snart.

Jasper klappet henne på hodet, "Bianca, har du glemt? Vi sees i barnehagen i morgen."

Bianca åpnet munnen for å si noe, men ga til slutt opp. "Greit, Jasper, vi sees i morgen."

Grace klemte det lille ansiktet hans og omfavnet ham. "Hei, vær snill når du kommer hjem. Ta et bad og legg deg tidlig, ok? Ikke bruk for mye tid på skjermer; det er dårlig for øynene dine. Du har så vakre øyne, jeg vil ikke at du skal måtte bruke briller."

Jasper følte seg varm innvendig mens han hørte på mammas mas. Han nikket lydig, "Ikke bekymre deg, mamma, jeg skjønner."

Motvillig dro Jasper. Grace og Bianca så etter ham fra balkongen. Så snart han var nede, kjørte en Maybach opp foran døren.

Charles, kledd i en svart dress, steg ut av bilen med hendene i lommene, og så rolig på Jasper.

Jaspers ansikt var uvanlig rolig. Han kastet et likegyldig blikk på Charles, uten å vise noen forandring i uttrykket, helt ulik hans glade væremåte med Grace. Han gikk rett mot bilen med livvaktene.

Charles rynket pannen litt, "Jasper, så du meg ikke? Hvorfor hilste du ikke?"

Jasper svarte motvillig, "Pappa." Stemmen hans var rolig, nesten likegyldig.

Charles kjente en klump i halsen, fullstendig hjelpeløs. Jasper hadde alltid vært stille og tilbaketrukket, og viste kun et smil til Olivia. I Jaspers øyne brydde han seg nok ikke om Charles i det hele tatt.

Mens Jasper satte seg inn i bilen, var Charles i ferd med å gjøre det samme. Da han snudde seg, syntes han å merke noe og stoppet brått, og så opp mot bygningen.

Det skarpe blikket hans fikk Grace til raskt å dukke ned i nervøsitet.

Etter en stund roet hjertet hennes seg. Hun reiste seg og så ned, bare for å se baklysene på den avkjørende Maybachen.

"Heldigvis så han oss ikke," mumlet Grace lettet. Da hun snudde seg, så hun Bianca med armene i kors, sint stirrende i retningen Maybachen hadde kjørt.

Grace klemte Biancas lille ansikt og spurte nysgjerrig, "Hva er det? Hvorfor ser du sånn ut?"

Bianca skjøt leppa ut og ropte, "Mamma, jeg trodde ikke mannen som forlot deg kunne være så kjekk! Jeg trodde han ville være lav, stygg og feit! Det er så urettferdig!"

Grace var rådvill. Hvilke TV-serier hadde Bianca sett på med Mia hele dagen?

Bianca trampet i gulvet av sinne og stormet av gårde.

I Maybachen stirret Jasper stille ut av vinduet, den kvelende stillheten fylte bilen.

Etter en lang stund snakket Jasper endelig, likegyldig, "Jeg har avtalt med en klassekamerat å spille i morgen. Ikke kom og hent meg. Jeg kommer tilbake med livvaktene etterpå."

Jaspers likegyldige tone fikk Charles til å rynke pannen, uttrykket hans viste mild misnøye. Charles kunne ikke forstå hvem Jasper lignet på. Han virket alltid mer moden enn alderen, og Charles snakket med ham kaldt, som om han ga ordre.

Charles kjente et sinne stige, men etter en stunds refleksjon valgte han å la det passere, siden det var hans egen sønn. Han presset leppene sammen og sa enkelt, "Greit. Kom tilbake tidlig, ikke vær ute for sent."

Uten å bry seg om Charles' råd, snudde Jasper bare hodet for å stirre ut av bilvinduet, som om han ikke hørte noe.

Tankene hans var fylt med minner om Grace og Bianca. Grace var så mild, og Bianca var bare den søteste. Han sukket for seg selv, og ønsket han kunne være med dem hele tiden.

Charles, som ikke fikk noe svar, kastet et kaldt blikk på Jasper, tydelig irritert.

Turen tilbake til Montague-godset var dødens stille. Verken Charles eller Jasper sa et ord, og luften var tykk av pinlighet.

Så snart de stoppet ved godset, sprang Jasper ut av bilen, uten å kaste et blikk på Charles, og løp rett inn i stuen.

Charles, synlig irritert, tok et dypt pust og vendte seg til livvakten. "Finn ut hvilket klassekameratens hus Jasper var hos i dag," beordret han.

Livvakten nikket. "Herr Montague, jeg sjekket. Jasper var hos en kvinnelig klassekamerat i dag. Hun heter Bianca."

Charles' uttrykk myknet litt. "En kvinnelig klassekamerat?"