Kapittel 5

Ella

En-en tusen, to-en tusen, tre-en tusen, fire-en tusen, fem- kom mine ekstremt kjedede tanker mens jeg fortsatte å sitte her på politistasjonen. Jeg hadde kommet hit rundt klokken 10 om morgenen, og nå var klokken 10:15, og ingen hadde dukket opp ennå, noe som nå lot meg helt alene i den travle bygningen mens betjentene fortsatte med morgenen sin som om de rett og slett hadde glemt at jeg var der.

Hvor er de? lurer jeg, mens jeg prøver å finne ut hvor brødrene mine var. For de skulle komme og hente meg, men jeg hadde sittet her i 15 minutter nå, og ingen av dem hadde vist seg. Er dette deres måte å si at de har glemt meg på? Med en rynke i pannen er jeg i ferd med å reise meg og gå, helt til jeg plutselig ser en veldig høy mann stå ved resepsjonen. Hans 1,90 høye skikkelse med brunt hår og brune øyne, kledd i en svart dress og matchende bukser mens han har på seg en enkel hvit skjorte, fikk meg til å lure på om han var sendt for å hente meg av brødrene mine.

Da jeg så den kvinnelige betjenten peke i min retning, ble det plutselig veldig klart at mannen faktisk lette etter meg. Hvem er han? undret jeg, tydeligvis ikke klar over hvem han var, men antok at han var noen brødrene mine kjente.

Mens mannen nærmet seg meg, kunne jeg ikke unngå å føle en følelse av ro som strålte fra ham.

"Ella Knight?" spurte mannen når han sto ved siden av meg.

"Ja," svarer jeg, nikkende mens jeg fortsetter å se på mannen, mens jeg holder min spesielle bamse, den jeg hadde fått fra brødrene mine.

Smilende mykt, begynner mannen å snakke igjen. "Jeg har blitt sendt hit av en av brødrene dine, en Mr. Reece Knight. Jeg er hans personlige assistent. Blant annet, men han har bedt meg om å komme og hente deg og bringe deg tilbake til huset, Master Reece sammen med dine to andre brødre skal være der når vi ankommer."

Tvilende sakte, er jeg ikke sikker på om jeg helt tror ham, men ønsket om å ikke bli på denne dumme politistasjonen lenger fikk meg til å nikke i enighet mens jeg begynte å følge etter mannen, bare for at han skulle stoppe igjen. "Frøken Ella, hvor er bagasjen din? Vi antok at du ville ta med klær sammen med andre nødvendige ting."

Stoppende, biter jeg meg i underleppen, noe jeg har gjort mye i det siste når jeg er nervøs for noe. Rødmer av forlegenhet, beveger jeg meg for å svare ham. "J-jeg klarte ikke.. Det var en innbruddstyv fortsatt inne i huset mitt på det tidspunktet som hindret meg fra å samle dem, jeg klarte bare å sikre bamsen min," sier jeg, fortsatt flau.

Hevende et øyenbryn, nekter mannen å svare, han gestikulerer bare til meg for å fortsette å gå mens vi beveger oss ut av bygningen før vi går mot en stor svart elegant sedan, et audi-symbol vises over hele fronten av bilen og fanger øynene mine.

Er-er det den nye Audi A5 sportback? De skulle ikke være ute før om minst ett år, hvor rike er egentlig brødrene mine? Sjokkert over det jeg så, beveger jeg meg ikke mens mannen åpner bakdøren til passasjersiden før han lar meg gli inn.

Når jeg er inne, beveger jeg meg for å spenne meg fast, det svarte lærinteriøret matcher samme farge som bilen utenfor mens mannen beveger seg for å sette seg i førersetet når døren min har blitt lukket.

"Klar, Principessa?" spør mannen mykt, noe som nesten får meg til å gå glipp av ordet Prinsesse som glir gjennom munnen hans.

"J-ja," mumler jeg, forvirret over alt for øyeblikket.

Kastende et blikk mot meg fra bakspeilet, smiler mannen før han starter bilen og kjører av gårde, i retning av hjemmet, hvor nå enn det måtte være. Gir meg tid for meg selv prøver jeg å reflektere over alt som har skjedd så langt, bare for å høre mannen snakke igjen.

"Jeg heter Grant forresten. Hvis du noen gang trenger noe, Ms. Knight, må du bare spørre meg eller Hayden, så hjelper vi deg gjerne. Ellers kan også fru Foster og herr Gray hjelpe deg med det du måtte trenge."

"Hvem?" spør jeg, usikker på hvem disse menneskene var.

"Fru Foster og herr Gray, vår husholderske og butler i huset. De sørger for behovene til alle, inkludert de ansatte," svarer Grant med et forståelsesfullt blikk.

"De høres ut som veldig hyggelige folk," innrømmer jeg, mens jeg prøver å forstå hvor rike brødrene mine egentlig er, som har råd til både hushjelp og personlige assistenter.

"Det er de virkelig. Fru Foster er som en mor som passer på dem som trenger litt ekstra kjærlighet og veiledning, mens herr Gray er som en far, alltid der for å gi disiplin og den ekstra veiledningen som fru Foster ikke kan gi," bemerker Grant mens vi fortsetter å kjøre.

Jeg nikker og lener meg tilbake mot bilsetet, prøver å slappe av og glemme alt som har skjedd siden i morges, nå på vei til brødrenes hjem. Jeg sukker og lar tankene mine vandre til dem, så opptatt av dem at det er vanskelig å ikke la andre merke at jeg har et spesielt forhold til brødrene mine, eller stebrødrene mine om man skal være teknisk.

Mens jeg tillater meg selv å bli helt oppslukt av tankene mine, merker jeg ikke den stille samtalen Grant har med noen i telefonen mens han fortsetter å kjøre. Øynene mine blir tunge av søvn, og jeg kryper sammen med bamsen min før jeg lar søvnen ta meg helt.

================

Grant

Det hadde ikke gått mer enn 10 minutter i bilen før Principessa allerede hadde sovnet. Øynene hennes lukket seg mykt mens hun krøp sammen med bamsen sin. Med et lite sukk ringer jeg Reece, vel vitende om at han vil ha en oppdatering på situasjonen, og med henne sovende i bilen, var jeg ikke redd for at hun skulle overhøre samtalen med broren.

Det tar bare to ring før Reece svarer på telefonen. "Ja, har du Ella?" spør Reece, og går rett på sak.

"Det har jeg, hun sover nå," sier jeg, mens jeg av og til ser på jenta i baksetet.

"Bra, la henne sove. Dylan og Caleb er også på vei hjem, jeg burde være der før dere kommer. Uansett, Grant, ikke la noe skje med vår Tesoro, forstått? Hun er alt vi har igjen, og jeg vil ikke miste henne også," innrømmer Reece, selv om han ikke vil virke svak overfor andre, vet han at Ella er hans svakhet.

"Ikke bekymre deg, sjef. Skatten din er trygg hos meg, det lover jeg," svarer jeg, og ser tilbake på Ella før jeg fortsetter samtalen. "Sjef, bare en advarsel, da jeg hentet prinsessen, hadde hun bare med seg en stor brun bamse og ryggsekken sin. Hun hadde ingen klær eller noe slikt."

"HVA?" utbryter Reece i telefonen, litt sint over det. "Hun skulle ha tatt med seg klær... hva i all verden skjedde med henne."

"I følge prinsessen var det en innbruddstyv fortsatt i huset, som gjorde at hun ikke kunne pakke noen klær og bare hadde tid til å ta med bamsen sin," sier jeg til ham.

Lyden av hans knurring forteller meg at han er tydelig opprørt over det, vel vitende om at hun igjen hadde vært i fare mens hun var hjelpeløs, hjalp ikke nervene hans før Ella var trygt tilbake i huset.

"Glem det, vi tar henne med på shopping senere. For nå, bare kom hjem før jeg bestemmer meg for å gjøre noe drastisk som jeg kanskje angrer på senere," mumler Reece.

"Skal gjøre, sir," er alt jeg sier før jeg legger på, uvitende om at vi ble fulgt på trygg avstand av en annen svart sedan, som om de prøvde å se hvor vi skulle før de slo til.