Kapittel 5

-Logan-

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg hadde ikke forventet å ha det så… gøy. Jeg visste at Emory og jeg ville ha kjemi, og jeg forventet til og med at vi ville komme godt overens fordi, duh, vi er partnere. Det jeg ikke forventet var at hun skulle være så morsom når jeg endelig kunne få henne til å slappe av nok til å tenke gjennom den instinktive tiltrekningen - ikke at jeg hadde noe imot det heller.

Da jeg først fanget den berusende duften hennes etter å ha invitert henne til middag, trodde jeg at jeg skulle besvime av alt blodet som forlot hjernen min. Jeg kan ikke engang tenke på noe å sammenligne det med, det er bare… min nye favorittlukt. Det får meg til å ville erte henne hele dagen hver dag til jeg kan få henne i sengen min, bare så jeg kan la den duften gjennomsyre huden, håret, nesen og hvert molekyl av meg selv - men så innser jeg at alle andre som meg også ville lukte det, og jeg er allerede altfor possessiv over henne for det. Det er vanskelig nok å dele smilene hennes med noen andre.

Jeg innrømmer at jeg sliter med å holde ulven min i sjakk. Hans idé om en god isbryter er å trekke henne inn i en av disse skitne smugene, presse henne mot en vegg og kysse henne. Det kan fungere med en hunnulv, som kunne lukte forbindelsen vår like godt som jeg kan, men et menneske krever en lettere berøring. Eller ingen berøring i det hele tatt, i begynnelsen. Et annet problem ulven min har, er at hun bor i en mindre trygg del av byen. Vår partner må være i live og hel for å være vår for alltid. Jeg deler dette spesielle problemet, men det er åpenbart ikke mye jeg kan gjøre med det før jeg finner ut hvem som eier bygningen hennes. Hvis jeg kan få dem til å selge, kan jeg totalrenovere og sørge for at hun har de beste sikkerhetstiltakene tilgjengelig til vi blir godt nok kjent til å flytte henne inn hos meg. Jeg lurer på om Ollie har noe relevant til det prosjektet? Jeg må spørre ham senere.

"Så fortell meg, Emory, er du fra byen? Du har en sørstatsdialekt, så jeg gjetter nei." Jeg lurer på hvor langt hun bor fra familien sin? Jeg unngår så vidt en tvilsom vanndam når jeg ser bort for å høre svaret hennes.

"Jeg er faktisk fra North Carolina, ute på landet. Jeg følte meg bare så innestengt, omgitt av kuer og traktorer. Jeg elsker valgmulighetene i byen, selv om jeg noen ganger savner stillheten hjemme. Trafikken her er ustoppelig, og jeg er sikker på at en dag vil jeg finne det beroligende, som jeg gjør med togene hjemme. Naboenes krangling er litt vanskeligere å venne seg til." Så, ikke en fan av bygningen hennes. Billig lydisolering er et kjennetegn på snarveier tatt andre steder, og Emory fortjener bedre og sikrere. Jeg vedder på at det ikke engang er en lås på inngangsdøren.

"Foreldrene mine og søsknene mine bor fortsatt der - skraper sammen til livets opphold til jeg 'slår igjennom' og tar dem alle med meg. Jeg er ikke sikker på om vi alle ville klare det hvis vi prøvde å bo sammen igjen, da. Jeg husker noen legendariske krangler mellom brødrene mine og meg." Bra. Hun blir her. Vi finner ut av et gjestehus for resten av familien hennes eller noe i den duren.

"Brødre, flertall? Hvor mange søsken har du?" Brødre kan være et problem. Jeg har… litt av et rykte… og jeg vil ikke skade dem når vi alle bare prøver å sørge for at Emory er glad og trygg. Best å ikke gå inn med forventninger om fiender når jeg kan finne allierte, skjønt.

"Vi er bare tre, to brødre og en søster. Vi byttet på - gutt, jente, gutt, jente - og jeg er nummer to. Storebroren min er Bryan, så er det meg, så Hunter, og den yngste og mest bortskjemte er Elliana. Hunter tror at bare fordi han har blitt større enn meg, så er han også storebroren min, men jeg vil alltid huske hvordan jeg kledde ham opp i kjoler da vi var små. Har du søsken?" Hun kikker opp på meg gjennom øyevippene, og hjertet mitt gjør dette varme, smeltende greia i brystet. Jeg kan aldri fortelle gutta om det, på smerte av å miste mannekortet mitt. Stor, tøff alfa som blir helt myk av litt sjenanse. Pokker.

"Jeg har en lillebror, men det er alt. Vi har en veldig tett sammensveiset... utvidet familie, da. Vi bor alle nær hverandre - som en slags ulveflokk." Jeg ler litt og sjekker henne i sidesynet for å se reaksjonen hennes. Heldigvis ler hun med meg.

"Jeg skulle ønske vår utvidede familie var nærmere. Det må være så fint å ha et så stort nettverk av folk rundt seg - du må ha en person for alt!"

"Jeg antar at vi utgjør vårt eget lille samfunn, men det betyr også at alles saker er alles saker, noe som kan være utrolig irriterende noen ganger. Jeg er sikker på at alle vil vite om daten vår innen søndag kveld." Jeg beveger meg for raskt. Vi har ikke engang vært på date ennå, og jeg snakker som om hun skal møte flokken! Jeg må finne en måte å trekke meg tilbake før jeg kveler henne. Det hadde kanskje vært lettere å fortelle henne alt fra begynnelsen så jeg kunne hatt en forklaring annet enn "RØDT FLAGG: STALKER", men det er for sent nå.

"Det høres ut som hvilken som helst liten by - jeg er vant til å leve i et akvarium, husker du? Foreldrene mine flyttet til Hickory da broren min ble født, og vi var fortsatt 'den nye familien' da jeg dro." Jeg prøver å ikke gjøre sukket av lettelse for merkbart, men jeg er så glad hun forstår. På den annen side kjenner jeg skuldrene mine bli strammere og strammere jo nærmere vi kommer leiligheten hennes. Jeg hater at hun går denne ruten hver dag gjennom søppel og graffiti - gjengmerker, ser det ut som, noe som er enda verre. Jeg håper hun aldri jobber sent, men selv når hun kommer ut i tide, går hun hjem i mørket hver vinter.

"Går du alltid til jobben? Det må være vanskelig i hæler - jeg kan ikke forestille meg hvordan kvinner klarer det." Vær så snill å si nei, vær så snill?

"Nei." Takk, Gud! "Jeg begynte nylig for å bli litt sunnere. Nytt år, nye meg, og alt det der. Jeg er vant til hælene, men jeg blir fortsatt vant til den endrede pendletiden." Det er bedre enn jeg trodde, men... hvordan kan jeg holde henne trygg på denne måten? Best å bare være direkte. Hun har tatt godt imot de ærlige bitene jeg har gitt henne så langt, antar jeg.

"Kanskje jeg kan gå tilbake med deg hvis jeg ikke jobber sent. Ville du tatt en taxi hjem hvis jeg blir opptatt på kontoret? Dette virker... som om en bil ville vært tryggere for deg." Det ville tatt seg av kveldene, i det minste. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg kunne overtale henne til en bil om morgenen når jeg selv går til jobben, men vi starter her, og jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal forklare en sjåfør bare for henne uten å virke superkontrollerende... noe som, jeg antar dette egentlig er, ærlig talt.

"Jeg har det helt fint, takk for tilbudet. Jeg har ikke hatt noen problemer, og hvis jeg får det i fremtiden, har jeg både pepperspray og brunt belte i karate." Flott. Jeg får legge til å følge etter henne på morgenøktene mine, da - ikke at jeg har noe imot synet av henne.

"Jeg setter pris på uavhengigheten din, men-"

"Nei. Takk, Logan. Jeg trenger ikke en sjåfør. Men å gå med deg har vært hyggelig, vi burde definitivt gjøre det igjen en gang." Hun er sta, notert. Da innser jeg at vi står ved inngangsdøren til leiligheten hennes. Jeg er ute av sjanser til å fremføre saken min ytterligere, men jeg har en sjanse til å kanskje kysse henne farvel? Best å ikke presse lykken min, tror jeg. Dette har allerede vært litt mye, etter menneskelige standarder.