Kapittel 6

-Emory-

Jeg står foran leilighetsbygningen min og lurer på hvordan jeg skal si ha det uten at han tror jeg prøver å bli kvitt ham. Det er altfor tidlig å invitere ham opp, men jeg må snart ut av disse hælene, ellers kommer jeg til å gnage av meg føttene ved anklene. Jeg tar meg i å bite meg i leppa akkurat idet jeg ser opp på ham, og han kremter for å si noe à la "vel, ha det", og jeg bestemmer meg for å være modig. Han er tydeligvis interessert i meg av en eller annen grunn, og et kyss farvel ville vel ikke vært for raskt, ville det? Så jeg griper tak i skjorta hans, og plutselig kysser vi. Herregud, vi kysser virkelig.

Jeg kjenner ryggen treffe veggen og kroppen min kolliderer med Logan, så kjenner jeg en hånd som griper håret mitt bak i nakken for å vippe hodet akkurat dit han vil ha det, og jeg tror ikke jeg noen gang vil puste igjen med mindre luften kommer fra hans lunger. Lukten av hva enn det er for parfyme han har på seg, får brystvortene mine til å stramme seg og øyevippene til å blafre. Hva i all verden lukter han, eu de feromoner?? Det er en slags sedertre-lukt der, og noe annet som lukter som ville skoger på en eller annen måte. Det er ærlig talt berusende, og jeg vil klatre opp på ham for mer.

Midt i det beste kysset i livet mitt - så langt, forhåpentligvis - kjenner jeg fjernt at Logan sklir en hånd over hoften min og rundt til rumpa. Jeg stønner akkurat idet han drar hoftene mine mot sine så jeg kan gni meg mot ham, og det allerede pinlige stønn blir avbrutt med et pip. Jeg burde bare få satt opp en reklameplakat med ansiktet mitt og underteksten "Det har vært en stund!" Dessverre får pipet mitt Logan til å humre deilig mot leppene mine før han trekker seg unna. Jeg kommer endelig til meg selv nok til å høre en av mine sjarmerende naboer plystre til oss ut fra det knuste vinduet sitt, og jeg kan lukte de vanlige luktene som henger rundt inngangspartiet mitt – mest fra søppeldunkene, takk Gud. Jeg vet det kunne vært mye verre, men det er definitivt ikke et pittoresk sted å kline. Jeg hviler pannen mot den nå krøllete, hvite skjorta hans i et forsøk på å skjule de røde kinnene mine.

"Det er nok show for i kveld, kjære. Hvorfor løper du ikke opp og kjøler ned ansiktet ditt? Ikke glem å låse døra." Overbeskyttende mann. Jeg gir opp å skjule rødmen, snur et smil opp mot ham og sier at jeg skal, før jeg minner ham på at jeg kan ta vare på meg selv. Ærlig talt, jeg har bodd alene i årevis før nå, og livet mitt har vært nesten bekymringsfullt begivenhetsløst.

"Greit," sier jeg til ham. "Jeg skal blinke med et lys for å la deg vite at jeg kom meg inn, men bare fordi du har så mye angst. Kanskje du burde vurdere terapi for det. Uansett, god natt, Logan!" Han ler og himler med øynene mot meg.

"God natt, Emory. Takk på forhånd for at du skrur på et lys for meg."

Jeg snur meg og går opp til inngangsdøren, lukker den forsiktig bak meg før jeg klynker "å herregud!" kort inn i hendene mine. Når jeg har fått det ut av systemet, kremter jeg og går opp til leiligheten min. Først må jeg fylle badekaret, så må jeg ringe Cora og fortelle henne alt. Det føles fortsatt ikke helt virkelig for meg, men jeg skynder meg å skru et lys av og på noen ganger når jeg kommer inn, bare for sikkerhets skyld.

-Logan-

Jeg ler fortsatt for meg selv av det lille klynket når jeg hører telefonen ringe. Når jeg ser at det er broren min, som også er min beta, svarer jeg raskt. "Landon? Hva er det?"

"Hei Logan, når kommer du hjem?" Den kryptiske lille luringen.

"Jeg er på vei tilbake nå. Hva. Er. Det?"

"Bare en liten krangel med noen av valpene. Jeg ville vite om du ville være her i tide til å gi dem en skjennepreken før leggetid, eller om jeg skulle ta meg av det. Du pleier å gi meg beskjed når du blir sen." Jeg hører spørsmålet han ikke stiller, men jeg vil ikke fortelle ham før jeg ser ham ansikt til ansikt. Det blir uansett umulig å skjule det for ham med hennes duft på meg.

"Ble bare litt opptatt med noe. Jeg skal nok fortelle deg alt om det når jeg kommer hjem. Hvordan har flokken vært i dag?"

Jeg lar Landon oppdatere meg mens jeg slenger dressjakken over armen og jogger hjemover, prøver å ikke tenke på Emory og alle lydene hun lagde for meg. Jeg vet at det til slutt vil være en tapt sak – jeg vil bli mer og mer distrahert av henne til vi etablerer båndet vårt – men jeg kan ikke la være å ville nyte reisen. Vi får bare denne sjansen én gang, tross alt – bedre å virkelig absorbere det slik at vi kan fortelle våre egne valper om det en dag. Herregud, jeg høres mer ut som en jente for hvert minutt – i dette tempoet vil jeg håpe at Emory er lesbisk innen slutten av uka.

Jeg får mange blikk når jeg kommer hjem. Alle kan lukte Emory overalt på meg, og måten duftene våre allerede har begynt å blande seg på markerer henne som min. Jeg later som ingenting, ingen har autoritet til å stoppe og stille spørsmål til alfaen, uansett. Jeg setter på meg mitt "Mission Face" og går mot der Landon vil ha samlet valpene. Tid for å sette skapet på plass.