Kapittel 9

-Emory-

Endelig, ENDELIG er jeg ferdig med fredagen, og jeg tar meg god tid til å pakke sammen tingene mine, bare for å gi Logan et ekstra minutt eller to til å bli med meg... eller ikke. Jeg trenger ikke bekymre meg for den eventualiteten, for skyggen hans faller igjen over pulten min. For en fin, bred skygge de brede skuldrene hans kaster. Jeg pakker sammen i rekordfart, klar til å avslutte dagen og være med Logan. Han smiler litt av min åpenbare hastverk, men med en avtale allerede planlagt, synes jeg det er greit at han vet at jeg liker ham. "Så, hvordan har dagen din vært? Noen store, viktige møter?" spør jeg, halvt ertende. Han var vag om hva han gjør før, og jeg prøver å ikke føle at jeg fisker etter informasjon.

"Vel, hvert møte burde være viktig, men dette var mitt viktigste i dag." Søtt, og fortsatt vagt. Jeg får prøve igjen senere, antar jeg. Vi vil jo ha en senere, tross alt.

"Jeg er beæret! Jeg antar at du er her for å følge meg hjem igjen? Jeg håper det ikke er av bekymring - jeg liker å henge med deg, men jeg klarer meg fint selv. Dessuten fikk jeg en lodden venn i morges som fulgte meg til jobb. Jeg vurderer å skaffe meg en stor hund til å følge meg frem og tilbake." Jeg håper ikke dette hele greia er en misforstått heltekompleks. Men jeg er ikke sikker på hvordan en date passer inn i det. Jeg kan fortsatt ikke tro det. Ikke bare har jeg en date på lørdag, men han er umenneskelig kjekk. Vilt, vilt, vilt.

"Jeg lover, det er ikke det. Jeg vil faktisk tilbringe tid med deg. Jeg hadde det gøy i går. Jeg vedder på at vi får det gøy i morgen også. Dessuten sa du at begge brødrene dine var beskyttende - burde du ikke være vant til det nå, lille rose?" spør han ertende. Det er så fint å ha noen som tuller med brødrene mine i stedet for å se dem som hindringer for forholdet vårt. Det får meg til å tenke at de ville komme overens... Whoa, litt tidlig å tenke på det, Emory! Ingen har nevnt noe langsiktig ennå, og med god grunn. Vi får se hvordan lørdagen går før jeg begynner å tenke sprøtt - selv om vi har kommet så godt overens til nå, kan jeg ikke se hva som kunne endre seg mellom nå og da.

"Lille rose? På grunn av håret mitt?" Bedre enn Rød, antar jeg, selv om det fortsatt ikke er veldig fantasifullt. Selvfølgelig kjenner han meg ikke godt nok til noe fantasifullt, ennå.

"Jeg tenkte mer på rødmen i kinnene dine, men håret ditt fungerer også." Ugh, enda verre. Jeg kjenner ansiktet mitt bli varmt som for å bevise poenget hans.

"Veldig smigrende, Logan. Tusen takk for komplimentet." Jeg sier tørt. Han ler høyt, kaster hodet bakover og alt. Han drar i en hårlokk som forsvar.

"Jeg synes det er bedårende, Lille rose. I det minste vet du at du har god blodsirkulasjon! Nå fortell meg om denne hunden du møtte-" Han ler fortsatt for seg selv mens han åpner døren til bygården for meg. Han rynker på nesen av lukten. Jeg kan ikke klandre ham. Jeg er vant til det nå - som er en egen form for skrekk - og jeg hater det fortsatt. Gangene lukter alltid som en kombinasjon av uvasket armhule, hasj og billig vodka. Det er som en studenthybels eldre, slitne bror.

"Nå forstår du hvorfor jeg alltid har parfyme i vesken. Jeg er så paranoid for at jeg skal begynne å lukte som dette stedet før jeg har spart nok til å komme meg vekk herfra." Min avhengighet av designhæler har virkelig vært en byrde i denne sammenhengen.

"Jeg skal ikke lyve, det er ganske ille. Hvor tenker du å dra etter dette? Har du sett deg ut et sted? Det er tross alt en stor by." Ærlig talt, stedet utenfor Central Park jeg helst vil ha er så langt utenfor min prisklasse at alt jeg kan gjøre er å sette det på visjonstavlen min og håpe på at drømmer kan manifestere det.

"Det er et sted omtrent tre kvartaler nærmere jobben jeg ser på. Det ligger sør for bygningen, så jeg slipper å bekymre meg for solen i øynene når jeg går til og fra, og den kortere turen vil bli så deilig. Det vil nok ta tre måneder til før jeg har spart opp til depositumet og de to første månedsleiene uten å tømme sparekontoen min helt, men det er ikke så lenge." Logan ser lettet ut over at jeg har en plan for å komme meg ut, men nikker filosofisk når jeg nevner tidsrammen min. Jeg er glad for at han er en tenker – ikke bare et pent ansikt.

"Kommer an på perspektivet ditt, antar jeg. Jeg vet at jeg har hatt dager som har føltes som år, men hver bursdag føles som om den kommer tidligere og tidligere etter den forrige. Tid kan være merkelig." Jeg kjenner ingen som ikke kan relatere til det.

"Vel, på den muntere noten, burde jeg... gå inn." Jeg ser ham i morgen, ikke inviter ham opp. Ikke gjør det, Emory. Jeg ser ham i morgen, og jeg kan invitere ham inn etter det. Ikke gjør det kleint! Gud, jeg tviler på at han noen gang kunne vært klein. Han er så glatt, han ville bare... gli... rett... inn... Jeg kjenner ansiktet mitt bli varmt, blant andre ting. Logan trekker et dypt pust og sukker.

"Jeg lar deg gå. Men Emory? Du kan aldri lukte som dette stedet. Du gjør alt søtere der du er, Lille Rose. Jeg henter deg i morgen kveld." Han gir meg et kysk kyss på leppene og deretter på pannen før han snur seg for å gå. Jeg er både skuffet over at han ikke ignorerte de åpenbare hintene mine for å gi meg mer, og smeltet av søtheten i gesten. Jeg snur meg og skynder meg til leiligheten min, låser døren med ettertrykk i minne om vår siste samtale på vei hjem, og løper til rommet mitt for å hente min batteridrevne kjæreste. Jeg må få ut litt av denne spenningen, ellers blir jeg liggende våken hele natten frustrert før daten vår. Hvis jeg ikke passer meg, ender jeg opp med å hoppe på ham på turen dit.

Når jeg har gjort meg komfortabel, skrur jeg på vibrasjonen og setter i gang. Jeg er dessverre vant til å ta meg av dette selv. Ikke så mye lenger! Jeg tar meg i å lure på hvordan ting ville gått om jeg faktisk dro hjem med Logan på en første date. Teller det fortsatt som en første date? Eller var det i dag? Vil han være god? Han har en selvsikkerhet over seg som får meg til å tro det. Jeg håper bare jeg kan holde følge. Måten vi kysset første gang fikk meg nesten til å eksplodere, så jeg vet at kjemien er der. Det er mens jeg tenker på det kysset at lårene mine begynner å skjelve, ryggen min buer seg, og jeg klarer ikke å holde tilbake et høyt stønn av Logans navn når jeg når klimaks. Forhåpentligvis tar det nok av kanten, tenker jeg for meg selv. Men når jeg legger vekk vibratoren, kan jeg kjenne at det ikke var i nærheten av nok.