Uoppnåelig Henne

"Nei. Ikke." En lyd gjenlød fra det flotte badet.

Emily Johnson var på knærne, naken i badekaret, hodet hennes holdt nede av James Smiths store hånd, som presset henne mot skrittet sitt i en jevn rytme.

Den store pikken hans fikk munnen hennes til å gjøre vondt, og hun prøvde å skyve ham bort, men James ble bare røffere. "Ikke hva? Du visste at Sophia Brown hadde klaustrofobi, men likevel lurte du henne inn i heisen for å fange henne, slik at du kunne ta plassen hennes og kose deg med meg, ikke sant? Jeg gir deg det du ville ha. Hva mer vil du ha?"

Emily hostet flere ganger.

Etter det som føltes som en evighet, skjøt den varme sæden hans ned i halsen hennes, og hun klarte ikke å holde seg oppe lenger, og kollapset til siden mens sæden rant ut av munnen hennes.

James så på henne, lysten hans bare vokste seg sterkere.

Han grep haken hennes med en hånd og gled den andre hånden ned fra munnviken hennes. "Er munnen din full? Hvor vil du ha sæden neste gang?"

Fingrene hans beveget seg raskt mot nedre del av magen hennes, med mål om å gå lenger ned.

"James." Emily grep hånden hans, tårer strømmet nedover ansiktet hennes.

Idioten foran henne, som hadde vært mannen hennes i fem år, men aldri hadde elsket med henne. Nå, for en annen kvinne, ydmyket han henne på den verste måten, igjen og igjen.

"Det var ikke meg. Jeg låste henne ikke inne i heisen. Da jeg kom dit, var hun allerede der," prøvde Emily å forklare.

"Ikke deg?" James' hånd, som hadde glidd til nedre del av magen hennes, grep straks halsen hennes. "På den tiden var det bare du og Sophia i hele villaen. Hvis det ikke var deg, hvem var det da? Ikke fortell meg at Sophia fanget seg selv i heisen, kuttet strømmen, og låste seg inne bare for å ramme deg. Sophia ville ikke risikere livet for å ta seg av noen ubetydelig."

Hun tenkte, 'Noen ubetydelig?'

I sine fem års ekteskap med James, på grunn av hans kulde og likegyldighet, hadde Emilys hjerte blitt knust utallige ganger, og mange ganger følte hun ikke lenger smerten.

Inkludert nå nettopp, trodde hun at å bli ydmyket slik var den ultimate smerten.

Hun forventet ikke at James kunne få henne til å føle enda mer smerte.

Tårer rant igjen ukontrollert fra øynene hennes.

James, mannen Emily hadde elsket i ti år og vært gift med i fem.

Han sa at Sophia, som var fast bestemt på å blande seg inn i ekteskapet deres, ikke hadde behov for å ta seg av Emily, hans 'ubetydelige' kone.

Hvis hun virkelig var ubetydelig, hvorfor 'tilfeldigvis' sparket Sophia, da hun ble reddet og båret inn i James' armer, Emily, den 'ubetydelige' personen, inn i den fortsatt defekte heisen?

Visste han at Emily også hadde klaustrofobi?

For seks år siden ble Emily, James og Sophia fanget i et jordskjelv mens de var ute av byen.

Den gangen var Emily i et rom med James.

Da huset kollapset, ble hun fanget i et hjørne, og James ble slått bevisstløs.

For å få James ut, brukte Emily bare hendene sine til å grave, fingrene blødde som bare det, og til slutt klarte hun å få ham ut.

Akkurat da Emily skulle krype ut, kom et etterskjelv, og hun ble begravet igjen.

Da de reddet henne to dager senere, hadde Emily vært fanget under jorden uten mat, vann eller noen følelse av tid, nesten mistet forstanden.

Heldigvis ble hun reddet før hun ble helt gal. Men siden da, kunne hun ikke håndtere lukkede rom.

Etter å ha kommet ut, var det første hun gjorde å lete etter James, men han begynte å unngå henne, nektet å se henne.

Hun skjønte det ikke. Hun hadde tross alt reddet ham.

Hun ville finne ut av alt, men James ga henne ikke sjansen.

Senere fridde James til Emily.

Ingen visste hvor lykkelig hun var på den tiden.

Det var først etter at de giftet seg at hun fant ut at James ble tvunget av bestemoren sin, Ava Davis, til å gifte seg med henne. Den han virkelig ville ha var Sophia.

Hun visste ikke når, men James, som hadde sagt på barneskolen at han ville gifte seg med Emily, hadde falt for hennes gode venn Sophia.

En unik ringetone hørtes.

I neste sekund ble James, som hadde sett på henne med et morderisk uttrykk, plutselig mild. "Sophia, er du våken? Ikke vær redd, jeg kommer straks til deg. Jeg er der om ti minutter."

Han la på telefonen, kastet Emily nonchalant i badekaret, så ikke engang på henne, trakk opp buksene og forberedte seg på å dra.

Tanken på hans milde oppførsel akkurat nå, fikk Emily til å tenke på James som hadde behandlet henne mildt før jordskjelvet.

Hun visste at hun var illusorisk, men hun ville fortsatt prøve. Hva om han ombestemte seg?

"James, jeg har også klaustrofobi, jeg er også veldig redd. Kan du bli hos meg?"

"Du?" James fnyste, og snudde seg for å se på henne. "Er psykiske lidelser så vanlige nå til dags? Eller tror du at ved å etterligne Sophia, kan du få meg til å falle for deg? Ikke lure deg selv, Emily, jeg vil aldri like deg. Aldri."

Akkurat nå satt hun sammenkrøpet i badekaret, men kroppen hennes skalv fortsatt. "James, i de mer enn tjue årene vi har kjent hverandre, har du virkelig aldri likt meg? Ikke engang litt?"

"Nei," svarte James.

"Hvorfor sa du da at du ville gifte deg med meg da vi var barn?" spurte hun.

"Kan du ta barns ord seriøst? Dessuten, hvilken mann ville avslå en kvinne som kaster seg etter ham?" sa James.

Emily's tårer begynte umiddelbart å renne.

Var det alt? Hun trodde han virkelig elsket henne og ønsket å være med henne for alltid, men det viste seg at han bare lekte med følelsene hennes.

Emily bet seg hardt i leppa og tørket tårene fra kinnene. "James, la oss skille oss. Jeg vil ikke være kvinnen som kaster seg etter deg lenger."

Når hun elsket ham, elsket hun ham med hele sitt hjerte.

Når det ikke var nødvendig å elske, kunne hun gå bort uten å se seg tilbake.

James' pust ble plutselig anstrengt, som om en hånd rev i hjertet hans.

Hun ønsket å forlate ham?

Det var umulig.

Hun hadde gått gjennom så mye for å gifte seg med ham, ydmyket seg foran familien hans for å vinne hans gunst, vært vennlig mot husholdningspersonalet, gitt små gaver, og vært redd for å gjøre noe som kunne gjøre ham sint.

Hun kunne ikke bære å forlate ham.

Det hun sa nå var bare en taktikk for å få hans oppmerksomhet.

Hun var så utspekulert.

Han ville ikke la henne få viljen sin.

"Glad for å bli kvitt deg, Emily. Bare sørg for at du holder ordet ditt." Med det strente James ut, og smalt igjen baderomsdøren bak seg.

Emily's tårer falt ukontrollert.

Hun hadde nettopp fortalt ham at hun hadde klaustrofobi, og han lukket baderomsdøren uten å bry seg, som om han ønsket at hun skulle dø.

Emily krøllet seg sammen i badekaret. Før hun mistet det helt, tok hun en telefon.

"Mamma," sa hun, stemmen skjelvende. "Jeg vil hjem. Vil du fortsatt ha meg?"

Da Emily først bestemte seg for å være sammen med James, var familien Johnson veldig fornøyd.

Fordi Emily og James hadde vokst opp sammen, hadde de to familiene et godt forhold og kjente hverandre godt.

En forening mellom de to familiene var en god ting for dem.

Familien Johnson begynte å motsette seg etter jordskjelvet da James ble kald mot Emily og varm mot Sophia.

Da James fridde til Emily men nektet å ha et bryllup, insisterte på et hemmelig ekteskap, og ikke engang ville gå til rådhuset selv, eksploderte familien Johnson.

Emily's foreldre var sterkt imot det. Besteforeldrene hennes var rasende, men forklarte likevel vennlig alle ulempene ved å gifte seg med en mann som ikke elsket henne.

Men på den tiden kunne ikke Emily høre på noen innvendinger.

Selv om hun merket at James var annerledes, hva gjorde det? James fridde til henne.

Det beviste at James elsket henne.

Hun tenkte ikke så mye på hvem som elsket hvem mer og hvorfor James gikk fra å være varm til kald og så plutselig fridde.

Hun elsket ham.

Hun elsket ham så mye.

Hun trodde at selv om han ikke elsket henne i det hele tatt, så lenge hun fortsatte å elske ham og behandlet ham helhjertet, ville han til slutt falle for henne.

Hun var sikker på dette.

Hun trodde at bare en kvinne som var så utholdende i kjærlighet som hun var, fortjente å være James' kone og fortjente hans kjærlighet.

Bestemoren hennes var så sint på hennes stahet at hun ble syk.

Foreldrene hennes, skuffet og sinte, advarte henne om at hvis hun insisterte på å gifte seg med James, ville hun miste hele familien sin og ikke lenger være Johnson-familiens arving.

Trossig mot morens trussel, gikk Emily inn i sitt nye hjem med James, uten å se seg tilbake.

Og så endte hun opp slik.

Ydmyket av James med hans penis, låst i et lukket bad, opplevde klaustrofobi igjen. Følte frykten for døden komme igjen.

Emily døde ikke.

Fordi klaustrofobi ikke dreper, det skremmer bare.

Når frykten nådde sitt høydepunkt, avtok den sakte.

Når hun ikke lenger var så redd, kunne hun åpne døren selv og gå ut.

Og når hun var ute av det lukkede rommet, var hun normal igjen.

Emily sto ved baderomsdøren, så på stedet hvor hun hadde blitt ydmyket og torturert, så på bryllupsbildet med James på soveromssengen. Hun tok en uåpnet flaske rødvin fra skapet og knuste den.

Så gikk hun til gjesterommet, vasket kroppen sin, pusset tennene flere ganger, og kastet alle sine eiendeler i søpla.

Til slutt gikk hun til kontoret og tok ut skilsmissepapirene James hadde forberedt for fem år siden fra skrivebordsskuffen hans.

Etter å ha fridd, fortalte James henne ikke bare om det hemmelige ekteskapet og ingen bryllup, men også om disse skilsmissepapirene.

Mer presist, ikke bare denne, men identiske kopier.

Etter at de hadde fått ekteskapsbeviset, trodde hun at hun skulle leve lykkelig med James for alltid. Hun rev i hemmelighet opp skilsmissepapirene, bare for å finne ut senere at James hadde forberedt mange kopier.

Uansett hvor mange hun ødela, kunne James alltid fremlegge et nytt sett med skilsmissepapirer.

Emily snudde til siste side av skilsmissepapirene og skrev navnet sitt nederst.

Etter å ha gjort alt dette, gikk Emily mot inngangen til villaen.

Før hun dro, snudde hun seg for å se på den rene villaen som ikke lenger hadde noe spor av henne.

"James, jeg vil ikke klamre meg til deg lenger. Du kan være med den du elsker. Når det gjelder oss, håper jeg vi aldri møtes igjen."

Emily snudde seg og gikk ut av villaen.

Samtidig rullet et dusin luksusbiler opp, og stilte seg opp foran Emily.

Bildøren svingte opp, og ut steg et middelaldrende par kledd til fingerspissene fra den andre bilen, etterfulgt av et eldre par med grått hår fra den tredje. Resten av bilene var fylt med tjenere og livvakter.

"Emily, har du endelig kommet til sansene? Mamma er her for å ta deg med hjem," sa moren hennes.

"Emily, har den drittsekken James gjort noe mot deg? Jeg skal gi ham en lærepenge," sa faren hennes.

"Emily, min kjære barnebarn, hvorfor er du så tynn? Har noen gjort deg vondt? Selv om jeg er gammel, kan jeg fortsatt stå opp for deg," sa bestefaren hennes.

"Emily, min kjære, kom til bestemor. Bestemor vil beskytte deg," la bestemoren til.

De dusinvis av tjenerne og livvaktene som steg ut av de andre bilene, bøyde seg respektfullt.

Tårer fylte Emilys øyne igjen.

Som barn vokste Emily opp omgitt av sin kjærlige familie. Hun levde et privilegert liv, skjermet fra vanskeligheter.

I Smith-familien måtte hun vaske klærne til James, lage mat til ham, skrubbe gulvene og trappene på knærne, og ta seg av foreldrene hans dag og natt når de var syke. Hun ble behandlet som en tjener—enda verre enn en tjener.

Tjenere får betalt, men hun gjorde det gratis.

Da hun så familien løpe mot seg, falt Emily på kne og gråt. "De siste fem årene var min feil. Jeg er lei meg."

Emilys bestefar, Aiden Johnson, bestemoren, Mia Wilson, faren, Chase Johnson, og moren, Isabella Taylor, hjalp henne opp.

"Tullete barn, du gjorde ingenting galt. Det er min feil som far for ikke å ha lært deg å gjenkjenne dårlige menn," sa Chase.

"Du gjorde ingenting galt. Det er min feil som mor for å være for hastig og ikke forklare ting ordentlig for deg. Hvis jeg hadde gjort det, ville du ikke ha giftet deg med James," sa Isabella.

"Det er alt James sin feil. Du gjorde ingenting galt. James er den dumme," sa Mia.

"Det stemmer, det er James sin feil. Du gjorde ingenting galt," sa Aiden.

Skyline Villa — den andre villaen James hadde overdådig kjøpt for Sophia.

Sophia, iført en sexy blondeundertrøye, lå på den store sengen, lent fremover for å vise frem sine fyldige bryster, og så ynkelig på James, som satt ved siden av henne. "James, jeg vet du er sint fordi Emily prøvde å drepe meg. Men du kan ikke helt skylde på Emily. Det er min feil. Jeg burde ikke ha falt for deg, jeg burde ikke ha klamret meg til deg. Hvis jeg ikke hadde vært med deg og ødelagt ekteskapet ditt, ville ikke Emily ha prøvd å drepe meg."

"Sophia, dette er ikke din feil." James holdt Sophia på skuldrene. "Du er ikke den andre kvinnen; Emily er. For fem år siden ønsket jeg å gifte meg med deg, men Emily overtalte bestemoren min til å tvinge meg til å gifte meg med henne."

"Sophia, i mitt hjerte er du min kone," sa James lidenskapelig, selv om han ikke kunne unngå å tenke på Emily.

Juridisk sett var Emily hans kone.

Da Emily ba ham om skilsmisse, var hans første tanke å nekte.

Han ønsket ikke å skille seg fra Emily.

"James." Sophia så på ham med ømme øyne, lente seg frem igjen, gned sine fyldige bryster mot armen hans, og løftet haken for å bringe de røde leppene nærmere hans.

I et slikt øyeblikk ønsket hun å elske med James og bli hans kvinne.

Selv om James hadde sagt at han ville gifte seg med henne for fem år siden, hadde han aldri elsket med henne, ikke engang kysset henne.

Hun lengtet etter å elske med James, og trodde det ville styrke båndet deres og sikre hans forpliktelse til henne.

James tenkte på Emily da Sophia plutselig lente seg inn, noe som skremte ham og fikk ham til å trekke seg instinktivt tilbake.

"James." Sophia så såret ut. "Liker du meg ikke lenger? Jeg mente ikke noe med det; jeg ville bare kysse deg."

"Nei," avbrøt James umiddelbart. "Det er bare det at du ble skremt i dag og ikke føler deg bra. Du trenger å hvile. Jeg kan ikke risikere helsen din."

Sophia smilte søtt. "Jeg visste det, James, du elsker meg mest."

Da hun hørte ordene hans, ble James enda mer irritert. "Sophia, bestemoren min trenger å se meg i dag. Jeg kommer tilbake til deg i morgen."

"James, jeg venter på deg." Sophia nikket lydig.

Etter at James dro, ble ansiktet hennes straks misfornøyd.

Hun måtte fortsatt finne en måte å håndtere Emily på. Hvis hun ikke gjorde det, ville James aldri gifte seg med henne.

Hun tenkte, 'Emily, ikke klandre meg for å være hensynsløs. Du står i veien for meg. James, som opprinnelig ikke har noen interesse i meg, blir plutselig mild etter jordskjelvet, og gir meg en sjanse til å gifte meg inn i Smith-familien.'

James hadde brukt bestemoren som en unnskyldning for å dra, men så snart han gikk ut av Skyline Villa, ringte Ava. "James, du og Emily har ikke spist middag med meg på lenge. Ikke si at du er for opptatt. Uansett hva, kom hjem til middag denne søndagen."

"Bestemor." James var i ferd med å finne en unnskyldning for å avslå, men Ava la på før han fikk sjansen til å protestere.

Da han så på den avbrutte samtalen på telefonskjermen, presset James leppene sammen til en stram linje.

For å sikre at James og Emily snart skulle få barn, hadde Ava satt en regel da de giftet seg: de måtte spise middag sammen med henne den femtende hver måned og overnatte der.

Det var bare begynnelsen av måneden, to uker unna den femtende. Avas samtale på denne tiden kunne bare bety én ting.

Emily hadde klaget til Ava.

Hun var den som ba om skilsmisse, men så snart han snudde seg, gikk hun rett til Ava for å klage. For en type.

Hvordan kunne Ava foretrekke noen så sleip som Emily fremfor noen så søt som Sophia?

Vel, det ga mening. Emily var så manipulerende og flink til å smigre folk at hun klarte å lure Ava til å tvinge ham til å gifte seg med henne. Hvis hun hadde vært like mild og snill som Sophia, ville hun aldri ha gjort noe slikt.

Det så ut til at de tidligere advarslene hans til Emily ikke var nok; han måtte være mer hensynsløs.

Tanken på straffen han hadde gitt henne på badet tidligere, fikk alt blodet i kroppen hans til å strømme mot lysken.

Han måtte finne Emily raskt og gi henne en hard lekse for å hindre henne i å skade Sophia det ene øyeblikket og løpe til Ava for å klage det neste.

Etter å ha satt seg i bilen, tråkket James gasspedalen i bånn og kjørte mot huset der de hadde bodd etter at de giftet seg.

På veien passerte han villaen der Sophia hadde blitt fanget i heisen av Emily. James stoppet bilen og gikk inn.

Dette var den første villaen James hadde kjøpt til Sophia, hvor hun vanligvis bodde.

Fordi Emily hadde fanget Sophia i villaens heis, hadde James tatt henne med til Skyline Villa.

Inne i villaen sto to tjenestepiker og snakket sammen. "Så du blodet på kanten av heisen?"

"Ja, hva var det? Hvordan kunne det være blod? Var ikke frøken Brown båret ut av herr Smith? Hun burde ikke være skadet. Han forguder henne. Hvis fru Smith fikk henne til å blø, ville han bli rasende," sa en av tjenestepikene.

Den andre tjenestepiken sa, "Det blodet var ikke fra frøken Brown; det var fra fru Smith."

"Fru Smith? Var det ikke fru Smith som fanget frøken Brown i heisen? Hvis noen skulle være skadet, burde det være frøken Brown, ikke fru Smith," sa tjenestepiken.

"Det var definitivt fru Smiths blod. Husker du da vi alle prøvde å redde frøken Brown fra heisen? Etter at frøken Brown ble reddet, bar herr Smith henne ut, og frøken Brown sparket ved et uhell fru Smith ned. Heisen satt fortsatt fast mellom første og andre etasje på den tiden. Herr Smith bar frøken Brown bort, og vi alle fulgte etter. Jeg hørte vagt fru Smith rope ut i smerte i heisen, men ingen brydde seg om henne, og jeg turte ikke si noe. Da vi bekreftet at frøken Brown var i orden og kom tilbake, så jeg blod på kanten av heisen. Fru Smith må ha prøvd å klatre ut og blitt kuttet av den ødelagte heisdøren," sa den andre tjenestepiken.

"Fru Smith fortjente det. Hvis hun ikke hadde fanget frøken Brown i heisen i utgangspunktet, ville ikke frøken Brown ved et uhell ha sparket henne ned," sa tjenestepiken.

"Jeg er enig i at fru Smith tok feil til å begynne med. Men du aner ikke hvor ynkelig skrikene hennes var, som om hun ble bitt av giftige slanger," sa tjenestepiken.

"Hvorfor skrek hun? Hun falt bare ved et uhell. Selv om heisen satt fast mellom første og andre etasje, var det bare en halv etasje. Hun ville ikke ha dødd av fallet. Hvis noen skulle skrike, burde det være frøken Brown, som har klaustrofobi og ville være livredd i et trangt rom. Fru Smith har ikke den fobien," sa den andre tjenestepiken.

"Apropos frøken Browns klaustrofobi, hørte du henne skrike da hun var fanget i heisen?" spurte tjenestepiken.