Krevd av den hensynsløse direktøren

«Herregud, han er utrolig kjekk!» Isabella siklet nesten mens hun skamløst stirret på den fremmede som kom inn i den middelmådige kaféen der hun jobbet fire dager i uken, og hvor hun også tilbrakte resten av fritiden sin. Denne gangen var hun der for lunsj, men det var praktisk talt hennes andre hjem, og hun visste at han ikke hørte hjemme der. En femstjerners Michelin-restaurant virket mer som stedet som ville tilfredsstille ham.

Naturligvis vekket han interessen hennes. Han hadde øyne som kunne trekke sjelen ut av en, den forbløffende fargen av et opprørt hav på en overskyet dag. En slik dag man ville tilbringe hjemme i sengen, elskende. Mørkt og rufsete hår, utrolig sensuelle fyldige lepper og en veldig mandig kjeve som kunne få en til å stirre på ham, uten å ha kontroll over seg selv. En sterk, kraftig kropp så tydelig under Armani-dressen hans, som uten tvil var skreddersydd.

Han kastet et blikk på sin limited edition Rolex med kritiske øyne, og forbannet sannsynligvis den som var forsinket til møtet. «Hvem ville våge å gjøre det?» Isabella smilte for seg selv. «Jeg lurer på, er det en mann eller en kvinne han venter på?» Hun funderte i sitt stille sinn.

Hun kunne ikke lese ham, selv om det var en hemmelig glede for henne å lese andres tanker. Og hun pleide å få rett. «Vel, for det meste. Jeg har hatt min del av bedrag for min alder!» Kroppen hennes skalv, men hun var rask med å riste de dystre minnene ut av hodet og rette oppmerksomheten mot den fremmede, og forsøkte å lese ham.

Slik hun så det, var det to typer intelligens i denne verden. Medfødt og oppnådd gjennom læring. Hennes var utvilsomt medfødt, selv om hun også leste ganske mye. Lyst. For første gang siden hun slo opp med sin utro kjæreste, som prøvde å få henne inn i prostitusjon, følte hun lyst vekkes i henne for den malplasserte fremmede som sannsynligvis hadde kommet til det slitte stedet ved en ren tilfeldighet.

Isabellas ekskjæreste, Asher, prøvde å overbevise henne om å selge jomfrudommen sin for en million dollar til en ekkel gammel mann, og lovet henne at med de pengene skulle de ha et stort bryllup, kjøpe et hus og leve et lykkelig liv. Hun var atten år og naiv på den tiden. Hun var nær ved å akseptere, men Gud så ut til å ha favorisert henne, og en natt, da hun kom hjem fra kveldskursene tidligere, tok hun ham på fersken med en annen kvinne. En prostituert.

Det virket som om jobben hans var å rekruttere unge jenter til prostitusjon, og det at professor Geller avlyste timen sin reddet livet hennes, hennes eksistens. Så ja, hun sluttet å stole på menn. Hun pleide å unngå å se seg rundt, og hvilken skam, for det virket som om hun gikk glipp av noe. «Å se koster ingenting!» Hun krysset bena stramt for å undergrave den voldsomme lysten nedenfra. Hver eneste pore i kroppen hennes hadde våknet.

«Interessant. Livet har vært smertefullt kjedelig i det siste. Og det faktum at jeg ikke har brukt dildoen min på en stund hjelper ikke.» Isabella var ingen nonne. Fortsatt jomfru i forhold til menn, men hun visste hvordan hun skulle tilfredsstille seg selv.

Hun fortsatte å studere ham mens hun nippet til de siste dråpene av kaffen sin. Og sannheten å si, hun var ikke den eneste som gjorde det. De fire damene som satt ved bordet til høyre for henne gjorde ikke annet enn å hviske og fnise til hverandre siden han satte foten inn i rommet. De så på ham fra topp til tå, og man kunne si at han hadde alle under en slags trolldom, selv mennene der følte en slags frykt.

«Han er utrolig storslått, denne absurd hete mannen.» Hun stakk en hårtust bak øret, instinktivt. «Drøm videre, Isabella! Det sier seg selv at han aldri ville legge merke til noen som frekventerer dette slitne stedet. Dessuten, noen som jobber her!»

Hun skannet omgivelsene igjen, hvilken som helst av kvinnene der ville kaste seg for føttene hans, hvis han bare ga et signal om tilgjengelighet. Men de burde ikke få for store forhåpninger. Den typen mann kastet aldri et blikk nummer to på noen hvis utseende ikke matchet de glamorøse fra de beste magasinene. Det var ingen der som passet til denne beskrivelsen, Isabella var sikker på det.

Hun følte seg litt trist for seg selv, da hun var ferdig med å spise maten og drikke kaffen, måtte hun forlate stedet, det var ingen grunn til å bli lenger. Det var allerede trist at hun spiste der på fridagen sin også, men hun hadde ansattrabatten og det sparte henne noen penger.

«Jeg har kost meg med dette, akkurat som jeg ville ha gjort med et godt show, men å sitte her og sikle over den kjekke fremmede vil definitivt ikke betale husleien. Jeg må komme meg til min andre deltidsjobb.» Hun ba om regningen, og mens hun ventet på at kelneren skulle komme til bordet, sjekket hun sminken og tok på seg jakken. Hun betalte det hun skyldte pluss tips. Hun visste av erfaring at kelnerne der overlevde på tips, og de hadde en regel om å gi hverandre et lite beløp når de spiste der. På vei mot utgangen så hun forvirret på mannen som beveget seg i hennes retning med flytende eleganse. Pusten satte seg fast i halsen, hun følte trang til å svelge. Blikket hans tok henne inn nesten sultent, øynene hans reiste opp og ned over kroppen hennes, hun følte nesten behovet for å sjekke at hun hadde klær på. Nå var Isabella ganske sikker på at hun rødmet. De fire kvinnene fra bordet til høyre, sammen med de andre i nærheten, utvekslet blikk fulle av spørsmål og utrop. «Nå er jeg en del av showet! Herregud, hvis jeg hadde visst det tidligere, ville jeg ha solgt billetter!» «Er du Isabella Duarte?» spurte han, stemmen hans vibrerte med maskulinitet. «Ja.» Hun strevde med å finne stemmen for å svare, den hørtes uansett fremmed ut for hennes ører. «Og du er?» «Edmund Stark.» la han til. «Vet du hvem jeg er?» Ja, hun kjente det forbannede navnet hans veldig godt. Hun hadde håpet at hun aldri ville møte et medlem av Stark-familien. Forestillingen var over, og selv om det var moro mens det varte, mislikte hun nå hver celle i kroppen som følte seg tiltrukket av hans nærvær. Hun nikket. Hun hadde ikke engang planer om å kaste bort ord på ham. «Du må bli med meg!» krevde han. Som om hun ville dra noe sted med ham. «Det kommer aldri til å skje!» erklærte hun høyt og tydelig, mens hun stirret på ham. «Det er ganske presserende!» forsterket han, og grep henne i albuen, invaderte hennes personlige rom. Hans ganske velkjente berøring traff henne som et lyn, ikke at hun visste hvordan det egentlig føltes. Hjertet hennes hoppet over noen slag, bølger av varme flommet gjennom hele kroppen ved den enkle berøringen. Hun fjernet hånden hans fra albuen, stirret på ham med avsky. «Jeg har bestilt et hotellrom på...» Hvor frekt av ham. «Jeg er sikker på at du har det, men jeg kunne ikke brydd meg mindre!» avbrøt hun ham, hun hadde ingen interesse i det hele tatt i å finne ut hvor han var innlosjert. Edmund var sjokkert. Han ønsket å lyve for seg selv at kilden til hans misnøye var hennes frekke oppførsel, en som ingen våget å vise i hans nærvær, men det var en helt annen grunn. Han hadde sett henne på bilder, men de gjorde henne ingen rettferdighet, Isabella var langt vakrere i virkeligheten. Så mye som han hatet å innrømme det til seg selv, var hun den vakreste kvinnen han hadde sett i hele sitt liv, og det sa mye. Hasselnøttfargede øyne med mandelform, tykt lys sjokoladehår som hun bar i lange krøller. Perfekt skulpturert nese sammen med røde fyldige lepper prydet ansiktet hennes. Hennes jevne solkyssede hud var den perfekte matchen for hennes forførende kurvede og veldefinerte kropp, som ba om å bli utforsket. Hans løpende fantasi hadde en umiddelbar effekt på kroppen hans, hans lem ble hard i buksene. Til tross for at hun var milevis fra hans vanlige type, ville han i det minste ha en form for glede mens han tok sin hevn. ‘Hennes familie ødela alt som Stark-familien hadde bygget gjennom generasjoner, lidelse og fortvilelse var våre venner gjennom årene, inntil vi overvant alle vanskeligheter og gjorde et navn for oss selv. Et navn som bringer umiddelbar frykt hos dem som hører det. Stark-navnet.’ Duarte-familien kunne ikke komme og ta alt bort, han var fast bestemt på å sørge for at det ikke ville skje. Hvis han ikke hadde hatet hennes slag så mye, kanskje ting ville ha tatt en annen vending mellom dem, bortsett fra at han hatet dem, og hun måtte være den som betalte prisen. Mens han stirret på henne med et nivå av harme etter å ha introdusert seg selv, måtte han fortsatt gi henne noen forferdelige nyheter. «Søsteren din var involvert i en bilulykke.» «H-hva?» Som om hun kom i kontakt med en usynlig vegg, stoppet hun plutselig, hun var på vei ut. «Bli med meg, vi bør snakke på et privat sted!» Han viste henne veien til bilen sin, hun skalv fra topp til tå, mens de andre kundene så på alt med brennende interesse.