Min lille rev - Arvingen

Regnet høljet ned, i takt med bølgene som slo mot stranden. Orkesteret nesten overdøvet de hastige fottrinnene. Noen kilometer bak, speidet hundrevis av menn med artilleri etter retningen av disse fotsporene. Heldigvis for henne hadde den kraftige regnbygen utslettet hennes duft og spor, ellers ville det vært umulig å unnslippe jakthundene. Da de hastige skrittene tok henne til den høyeste toppen, kunne hun tydelig se letepartiet snevre inn på henne. Hun kastet et blikk på de nærmende bjeffene, så ned mot de sprutende dypene. Med en hånd over revehale-ringen hun bar, og den andre på hjertet, lukket hun øynene og hoppet.

Mens hun falt, flashet visjoner fra det som virket som et fjernt liv foran øynene hennes. Mia i en lys blå blomsterkjole, løpende rundt i skogen ved åsene. En latter ringte i hodet hennes. Den som lette etter henne og løp bak henne ropte navnet hennes "Mia. Mia... Jeg tok deg denne gangen". Og de begge veltet over bekken i hverandres armer. Tapt i de drømmende, tåkete øynene som noen ganger skiftet farge. Noen ganger til lilla, noen ganger asurblå, ofte oliven, av og til oker og mer. Hun visste at kjærligheten i hennes liv ikke var en vanlig mann. Han var en udødelig, fra ulveklanen, eller så trodde hun. Han kysset hodet hennes da han dro dem begge ut av bekken og så svevde rett opp til skyene med henne i armene. Alt hun brydde seg om den gangen var å være i de armene og fnise som hun ofte gjorde som en liten jente. Moren hennes hadde gitt dem sin velsignelse. Hun kunne ikke vente med å bli den vakre bruden til sin kjekke ektemann.

Hun husket natten de giftet seg. Hun tenkte til og med på hvordan livet hennes kunne være så perfekt. Hun følte at hun var i en drøm og ønsket aldri å våkne fra den. Men ting begynte å endre seg kort tid etter ekteskapet. Hun så ham nesten aldri før en dag han forsvant uten spor. Ett fjell etter det andre har falt over henne siden. Hun hadde nesten mistet tellingen på alle problemene sine da, det var bare for mange.

Mens tankene passerte, trillet tårer nedover kinnene hennes, men før de kunne falle, tørket en kjent hånd med den velkjente duften dem bort og trakk henne tett inntil seg. Hun var så lettet, sjokkert, forvirret og sint på samme tid at hun ikke våget å åpne øynene. Men hun holdt fast i kappen hans med all sin makt.

Et glimt av strålende lys dukket opp i det øyeblikket og omsluttet mørket og jenta i det. I noen sekunder ble forfølgerne blinde av stråleglansen. Da de dekket øynene igjen, var alt borte og mørket omsluttet dem igjen sammen med regnet.

"Var ikke det fluktlysteknikken til revklanen?" ropte en av mennene så høyt han kunne.

"Jegeren hadde rett. Gå straks tilbake til slottet og rapporter hendelsen," beordret lederen for rytterne mens en annen galopperte i full fart mot slottet til den regjerende dødelige kongen.

"Vi må se oss litt mer rundt etter noe som kan virke nyttig. Hold hodene og øynene åpne. Alt kan være et bevis. Ingenting må overses," instruerte han resten til fots.

"Husk at vi har udødelige involvert her. Den gamle forbannelsen kan ikke få lov til å slippe løs. Freden mellom Vesten og Østen, hvis den brytes, vil koste oss dødelige mest," observerte den eldste i gruppen ettertenksomt.

"Ja, herr," runget det gjennom rekkene mens de ble opptatt med krisen de sto overfor.