Skjebnebundet til Alfaen som drepte meg
Sherry · Fullført · 218.4k Ord
Introduksjon
Jeg knelte i søla. Smerten av å bli vraket rev i meg mens jeg så ham gå av sted sammen med Celeste, som allerede bar barnet hans.
«Jeg, Daemon Blackwood,» sa han, kald og høytidelig, «avviser deg som min make.»
Jeg hadde elsket ham i ti år. Helt til han ydmyket meg i en offentlig Avvisningsseremoni, forlot meg for en annen kvinne og førte krig mot flokken min. Foreldrene mine døde mens de beskyttet meg. Jeg døde alene, knust av sviket hans.
Så våknet jeg … tre år tidligere.
Denne gangen er jeg ferdig med å trygle om kjærligheten hans.
«Jeg vil inngå et veddemål med deg, Daemon,» sier jeg da han bare avfeier tilbudet mitt om å bryte båndet mellom oss. «Snart kommer du ikke bare til å godta denne avvisningen. Du kommer til å be om den.»
Han stirrer på meg med isende forakt. «Jeg. Ber. Ikke.»
Jeg sukker. Som den eneste som har levd dette før, vet jeg hva som kommer. Daemon kommer til å møte sin sanne make, bli vanvittig forelsket i henne og endelig slippe meg fri. Alt jeg trenger å gjøre, er å vente.
Men så … blir alt merkelig.
Mannen som før kunne være borte fra meg i månedsvis, følger nå med på hver eneste bevegelse jeg gjør. Han forhører meg om andre hanner. Og når han faktisk møter Celeste, avviser han meg ikke slik han skal.
Han avviser henne i stedet.
Kapittel 1
Lukten av frityrfett og fritert kylling hang tungt i lufta. Den var kvalmende søtlig, nesten kvelende. Men for meg luktet den likevel bedre enn den metalliske smaken av blod.
Jeg satt i et hjørne på en McDonald’s ved universitetet. Fingrene mine klemte hardt rundt kanten på det blanke plastbordet. Ute gled trafikken forbi i en jevn strøm. Verden var høylytt og levende. Helt likegyldig til helvete jeg nettopp hadde sluppet unna.
Tankene mine satt fortsatt fast i den regnvåte natta. Jeg kunne fremdeles høre tordenen. Jeg kunne høre brølet av Alfa-kommandoer som rev seg gjennom lufta.
Jeg brukte ti år på å prøve å varme hjertet til Daemon Blackwood. Jeg spilte den perfekte Lunaen. Jeg elsket ham med alt jeg hadde. Til gjengjeld slaktet han familien min for en annen kvinne.
Fordi jeg nektet å la ham gå for henne, erklærte Frostflokken krig mot mine. Foreldrene mine døde mens de forsvarte en datter som hadde vært for blind til å se sannheten. Jeg så dem falle. Og så døde jeg selv, uelsket og erstattet.
Jeg så ned på hendene mine. De skalv, men de var rene. Det fantes ingen arr. Den tærende sykdommen som tok livet av meg i forrige liv, var borte.
Jeg løftet blikket mot den digitale kalenderen på veggen. Datoen stirret tilbake på meg.
Det var for tre år siden.
Jeg var tilbake. Og i dag var det femårsdagen for dagen Daemon Blackwood merket meg.
En tørr latter slapp ut av halsen min. Skjebnen hadde en vridd form for humor. Den slapp meg rett tilbake, midt i denne parodien av et ekteskap. Men denne gangen var jeg ikke blind.
«Ordrenummer førtito!»
En klar, munter stemme skar gjennom støyen. Jeg så opp.
Der var hun. Celeste Morrison.
Hun hadde på seg standarduniform og en skjermlue over det honningblonde håret. Hun så skjør ut. Hun så ufarlig ut. Det var vanskelig å tro at denne dådyrøyde studenten var grunnen til at familien min ble knust.
I mitt forrige liv var hun gnisten. Hun var «henne» Daemon ødela verden for.
Celeste gikk bort mot bordet mitt med et brett. Hun smilte. Et lyst, solvarmt smil som nådde helt inn i øynene.
«Her er bestillingen din, Luna,» sa hun.
Hun satte brettet ned, men gikk ikke med en gang. Hun nølte, og fingrene hennes strøk urolig over forkleet.
«Jeg håper det er greit,» sa Celeste lavt. Hun stakk hånda i lomma og la en liten, varm pappeske på brettet mitt. «Jeg la ved en varm eplekake. Den er på huset.»
Jeg stivnet. Så opp på henne, forvirret. «Hvorfor?»
Celeste rødmet svakt. Hun så ned på skoene sine, så opp igjen på meg med oppriktig omtanke. «Du bare så… veldig trist ut der du satt og stirret ut av vinduet. Som om du bar hele verden på skuldrene. Mamma sier alltid at noe søtt hjelper på en dårlig dag.»
Øynene hennes var så klare. Så snille. Det var ingen skjult baktanke. Hun var bare ei jente som prøvde å trøste en fremmed.
Ironien var kvelende. Jenta som skulle komme til å ødelegge livet mitt uten å mene det, prøvde å muntre meg opp med eplekake.
«Takk,» sa jeg. Stemmen min var hes.
«Jeg håper dagen din blir bedre,» sa hun muntert. Hun vinket lite, nesten barnslig, og småsprang tilbake til disken.
Jeg så etter henne. Hun var lett. Hun var ren. Hun var alt jeg ikke var lenger.
Jeg tok posen. Varmen fra maten trengte gjennom papiret. Den kjentes virkelig.
Jeg forlot restauranten og gikk ut i den klamme ettermiddagslufta. En svart sedan ventet ved fortauskanten. Jeg gled inn i baksetet. Skinnet var svalt og luktet av dyrt lærstell.
«Luna,» sa Leo, sjåføren. Han møtte blikket mitt i bakspeilet. «Gullsmeden ringte. Mansjettknappene i obsidian som du bestilte til i kveld, er levert til herskapshuset.»
I kveld. Feiringen.
I fem år hadde denne datoen vært den viktigste dagen i året mitt. Jeg brukte hele dagen på å forberede meg. Jeg laget mat som ble kald. Jeg kledde meg i silkekjoler ingen fikk se. Alt for et lite nikk, et snev av anerkjennelse fra Daemon.
«Skjønner,» sa jeg. Så snudde jeg meg og så ut gjennom vinduet.
Hvorfor hadde jeg holdt på sånn? Hvorfor jaget jeg en mann med et hjerte av kald stein? Jeg var Violet Goldcrest. Ulven min, Ember, bar alfablod i årene. Jeg hadde stolthet. Likevel hadde jeg gjort meg liten, presset meg inn i Daemons liv som om jeg var en detalj som kunne skyves på plass.
Perfeksjon hadde ikke reddet foreldrene mine. Kjærlighet hadde ikke stanset krigen.
Bilen trillet opp den private alléen mot Blackwood Manor. Huset var et mesterverk i moderne arkitektur. Mørk stein og glass. Stramt. Imponerende. Og likevel uten varme, som en fjellvegg i skygge.
Ved fontenen sto en svær, svart SUV parkert.
Det var Daemons bil. Han var hjemme. Uventet.
Jeg gikk inn i stua. Den var enorm og kjølig, innredet i gråtoner som om noen hadde tappet rommet for farger.
Daemon Blackwood satt i den lange skinnsofaen. En laptop balanserte på knærne hans. Han så stiv ut, myndig. Som om hele rommet var hans, og vi andre bare var gjester.
Han var vakker. Det kunne ingen nekte for. Mørkt hår falt nonchalant over pannen. Trekkene var skarpe, aristokratiske. Øynene hadde fargen av blod. Han utstrålte kraften til en dominerende alfa.
Han så ikke opp. Det gjorde han aldri.
Jeg husket paringsseremonien vår. Hvordan han hadde sett på meg som en avtale. «Dette er et partnerskap, Violet,» hadde han sagt. «Ikke forvent at jeg deler sjelen min.»
Jeg gjorde meg klar for hatet. For trangen til å rive ut strupen hans, den som skulle skylle over meg og ta over alt. Han var mannen som kom til å ødelegge alt.
Men da jeg så på ham, kom ikke raseriet. I stedet kjente jeg en merkelig, hul stillhet. Det var ikke tilgivelse. Det var lettelse.
Jeg ville ikke knuse ham. Jeg ville ikke ha hevn. Jeg ville bare ut.
Jeg hilste ikke med den vanlige, høflige stemmen min.
Jeg gikk bort til lenestolen rett overfor ham. Sparket av meg hælene med røde såler. De tumlet bortover det plettfrie gulvet. Så sank jeg ned i putene.
Jeg rev opp papirposen. Lyden ble høy i det stille rommet.
Daemon sluttet å skrive.
Jeg dro fram et stykke fritert kylling. Gylne smuler drysset ned på det dyre teppet. Jeg brydde meg ikke. Jeg tok en bit. Knaset slo mot veggene.
Daemon så endelig opp. De røde øynene smalnet. Han målte meg fra bare føtter til fettet på fingrene. Han så både forvirret og frastøtt ut.
«Spiser du det der?» spurte han. «Her?»
Jeg svelget. Tørket munnen med håndryggen.
«Jeg hadde lyst,» sa jeg flatt. «Så da gjorde jeg det.»
Han stirret på meg. Pannen hans rynket seg. Dette var ikke Violet han kjente. Violet han kjente ville stått på kjøkkenet nå. Hun ville stresset med jubileumsmiddagen.
Han klappet igjen laptopen med et skarpt knepp. Så lente han seg tilbake og krysset armene.
«Er dette en slags markering, Violet? Hvis du er ute etter oppmerksomhet, er dette en patetisk måte å få den på.»
Jeg la kyllingen tilbake i posen. Tørket hendene på en serviett. Så på ham.
Jeg så arrogansen. Jeg så hvordan han avfeide meg. Han så meg ikke som en partner. Han så meg som et møbel. Praktisk. Stille.
«Daemon,» sa jeg. Stemmen var rolig. Den skalv ikke.
Han løftet et øyenbryn. Så ut som han kjedet seg.
«Jeg vil oppløse paringsbåndet,» sa jeg. «Jeg vil ha en formell avvisningsseremoni.»
Stillheten i rommet var total. Daemon rørte seg ikke. Han så ikke sint ut. Ikke såret. Han bare stirret på meg.
Så lo han.
En kort, skarp lyd. Full av hån. Han ristet på hodet og så på meg med noe som lignet medlidenhet.
«En avvisningsseremoni?» gjentok han. Han sa ordene som om de var en vits.
Han tok opp laptopen igjen. Avskrev meg fullstendig.
«Violet, slutt å spille spill. Jeg har en territoriefusjon jeg må gå gjennom. Gå og gjør deg i stand. Du lukter frityrfett.»
Siste Kapitler
#107 Kapittel 107
Sist Oppdatert: 7/6/2026#106 Kapittel 106
Sist Oppdatert: 7/6/2026#105 Kapittel 105
Sist Oppdatert: 7/6/2026#104 Kapittel 104
Sist Oppdatert: 7/6/2026#103 Kapittel 103
Sist Oppdatert: 7/6/2026#102 Kapittel 102
Sist Oppdatert: 7/6/2026#101 Kapittel 101
Sist Oppdatert: 7/6/2026#100 Kapittel 100
Sist Oppdatert: 7/6/2026#99 Kapittel 98
Sist Oppdatert: 7/6/2026#98 Kapittel 98
Sist Oppdatert: 7/6/2026
Du Kan Lide Dette 😍
Gjenfødt som Min Eksmanns Sanne Kjærlighet
Lykanprinsens Valp
"Snart nok vil du be om meg. Og når du gjør det—vil jeg bruke deg som jeg vil, og så vil jeg avvise deg."
—
Når Violet Hastings begynner sitt første år på Starlight Shifters Academy, ønsker hun bare to ting—å hedre morens arv ved å bli en dyktig healer for flokken sin og komme seg gjennom akademiet uten at noen kaller henne en freak på grunn av hennes merkelige øyetilstand.
Ting tar en dramatisk vending når hun oppdager at Kylan, den arrogante arvingen til Lycan-tronen som har gjort livet hennes elendig fra det øyeblikket de møttes, er hennes skjebnebestemte partner.
Kylan, kjent for sin kalde personlighet og grusomme væremåte, er langt fra begeistret. Han nekter å akseptere Violet som sin partner, men han vil heller ikke avvise henne. I stedet ser han på henne som sin valp og er fast bestemt på å gjøre livet hennes enda mer til et levende helvete.
Som om det ikke er nok å håndtere Kylans plager, begynner Violet å avdekke hemmeligheter om fortiden sin som endrer alt hun trodde hun visste. Hvor kommer hun egentlig fra? Hva er hemmeligheten bak øynene hennes? Og har hele livet hennes vært en løgn?
Arr
Amelie ønsket bare å leve et enkelt liv utenfor rampelyset fra sin Alfa-blodlinje. Hun følte at hun hadde det da hun fant sin første make. Etter år sammen, viste det seg at maken hennes ikke var den mannen han utga seg for å være. Amelie ble tvunget til å utføre Avvisningsritualet for å sette seg selv fri. Friheten hennes kom med en pris, en stygg svart arr.
"Ingenting! Det er ingenting! Bring henne tilbake!" Jeg skrek med hele mitt vesen. Jeg visste det før han sa noe. Jeg følte henne i hjertet mitt si farvel og slippe taket. I det øyeblikket strålte en ufattelig smerte til kjernen min.
Alfa Gideon Alios mister sin make på det som skulle være den lykkeligste dagen i hans liv, fødselen av tvillingene hans. Gideon har ikke tid til å sørge, etterlatt uten make, alene, og en nybakt alenefar til to spedbarnsdøtre. Gideon lar aldri sin sorg vises, da det ville være å vise svakhet, og han er Alfaen av Durit-vakten, hæren og etterforskningsarmen til Rådet; han har ikke tid til svakhet.
Amelie Ashwood og Gideon Alios er to knuste varulver som skjebnen har tvunnet sammen. Dette er deres andre sjanse til kjærlighet, eller er det deres første? Når disse to skjebnebestemte makene kommer sammen, kommer onde planer til live rundt dem. Hvordan vil de forenes for å holde det de anser som mest dyrebart trygt?
En å elske en å misbruke
Det er da jeg ser det. En enorm, solid svart ulv, som står over meg med ansiktet sitt bare noen centimeter fra mitt. Jeg kjenner den varme pusten hans på meg, og ser de blottede tennene mens jeg kjemper for å puste. Den varme tungen hans slikker opp langs siden av halsen min, og kroppen min skjelver mens frykten skyller over meg og hjertet hamrer i brystet. Jeg rykker til, noe som får ham til å brøle høyt og slå kroppen min ned med de store potene sine. Han dykker ned mot skjeden min, og den varme, flate tungen hans glir over varmen min og får meg til å vri meg.
Jo mer jeg beveger meg, desto hardere holder han meg, og klørne hans graver seg inn i magen min. Jeg stønner og bøyer ryggen når jeg igjen kjenner tungen hans gli inn i meg. Jeg hører Emily skrike igjen, noe som tar meg på senga, men jeg kan ikke bryte ut av transe mens den vakre ulven fortsetter sin dans. Jeg vrir meg mot ham, og han slikker og napper i den hovne knoppen min. Jeg åpner øynene og ser en nydelig mann med mørkegrått hår stående over meg, som ser på meg med et djevelsk smil. Legendene hadde rett, tenker jeg for meg selv, og føler ingenting annet enn lykke. Dette er akkurat den frigjøringen jeg trengte.
To unge damer bestemmer seg en natt for å ofre seg til ulvene.
De våkner begge opp i to forskjellige flokker.
Alison får en god alfa som gjør henne til sin make, mens Emily får en ond alfa som misbruker henne og lar flokken sin misbruke henne.
Alison leter etter Emily uten å vite om hun er i live eller ikke, mens Emily holdes fanget og planlegger sin flukt.
Rømmer Emily? Eller ender hun opp død? Blir jentene noen gang gjenforent?
Lenket (The Lords Series)
Jeg trodde Alekos, Reyes og Stefan ville være min frelse, men de viser raskt at de er som enhver annen Herre—grusomme, brutale og hjerteløse.
Min far hadde rett om én ting—Herrene ødelegger alt de rører ved. Kan jeg overleve disse demonene? Min frihet avhenger av det.
Jeg må tåle alt Alekos, Reyes og Stefan utsetter meg for til jeg kan rømme fra denne ville byen.
Først da vil jeg endelig være fri. Eller vil jeg?
The Lords Series:
Bok 1 - Lenket
Bok 2 - Kjøpt
Bok 3 - Fanget
Bok 4 - Frigjort
Blodsbånd
Hans isblå øyne glitrer grusomt i det svinnende lyset fra peisen mens han blottlegger sine hoggtenner bare noen centimeter fra ansiktet mitt, leppene hans deler seg i et bredt smil.
"Det er tid for din straff, lille hore," knurrer han.
Når atten år gamle Arianna Eaves møter sin nye stefarens trettifem år gamle bror, blir hun umiddelbart tiltrukket av ham selv om han er nesten dobbelt så gammel som henne. Lite vet hun at Aleksandr ikke er en vanlig mann - og aldersforskjellen deres er mye verre enn hun noen gang kunne ha forestilt seg.
Om dagen er Aleksandr Vasiliev en notorisk arrogant, blendende vakker milliardær playboy. Om natten er han en syv hundre år gammel vampyr, en mester i både nytelse og smerte. Øyeblikket han får øye på sin brors sexy lille stedatter, vil han ha henne mer enn noe annet i verden, og han vil gjøre alt for å få henne.
Dykk inn i en verden styrt av nattens skapninger, hvor skitne forbudte lyster og erotiske fantasier slippes løs i en dampende, glødende het fortelling om begjær og lengsel som vil etterlate deg andpusten og tiggende om mer.
Advarsel: Denne boken inneholder erotisk innhold, smuss og veldig, veldig frekt språk. Dette er en erotisk roman og inneholder tung BDSM. Historien starter med en langsom oppbygging og blir deretter ekstremt het og skitten etter hvert som ting varmes opp ;) Nyt!
Sangen i Alfaens Hjerte
Alora har blitt hatet av familien sin siden fødselen. Familiens favorittaktivitet er å torturere henne.
Etter å ha fylt atten blir hun avvist av sin skjebnebestemte partner, som viser seg å være kjæresten til hennes eldre søster.
Ved å bryte lenkene som bandt kreftene hennes, blir Alora frigjort fra familien som hater henne, og får en ny familie.
Når en gammel venn og beskytter av henne vender hjem for å ta sin plass som neste Alfa av Alfaene, blir Aloras liv nok en gang forandret til det bedre når han sier de skjebnesvangre ordene: "Partner."
Falt for pappas venn
"Ri meg, Angel." Han kommanderer, pesende, mens han guider hoftene mine.
"Sett den inn i meg, vær så snill..." Jeg ber, biter ham i skulderen, prøver å kontrollere den behagelige følelsen som tar over kroppen min mer intenst enn noen orgasme jeg har følt alene. Han bare gnir pikken sin mot meg, og følelsen er bedre enn noe jeg har klart å gi meg selv.
"Hold kjeft." Sier han hest, graver fingrene enda hardere inn i hoftene mine, guider måten jeg rir på fanget hans raskt, glir min våte åpning og får klitoris til å gni mot hans ereksjon.
"Hah, Julian..." Navnet hans slipper ut med et høyt stønn, og han løfter hoftene mine med ekstrem letthet og drar meg ned igjen, lager en hul lyd som får meg til å bite leppene. Jeg kunne føle hvordan tuppen av pikken hans farlig møtte åpningen min...
Angelee bestemmer seg for å frigjøre seg selv og gjøre hva hun vil, inkludert å miste jomfrudommen etter å ha tatt kjæresten sin gjennom fire år i å sove med bestevenninnen hennes i leiligheten hans. Men hvem kunne være det beste valget, om ikke farens beste venn, en suksessfull mann og en overbevist ungkar?
Julian er vant til å ha flørter og one-night stands. Mer enn det, han har aldri vært forpliktet til noen, eller fått hjertet sitt vunnet. Og det ville gjort ham til den beste kandidaten... hvis han var villig til å akseptere Angelees forespørsel. Men hun er bestemt på å overbevise ham, selv om det betyr å forføre ham og rote fullstendig med hodet hans. ... "Angelee?" Han ser på meg forvirret, kanskje er uttrykket mitt forvirret. Men jeg bare åpner leppene, sier sakte, "Julian, jeg vil at du skal knulle meg."
Aldersgrense: 18+
Fire eller Død
"Ja."
"Jeg beklager å måtte fortelle deg dette, men han klarte det ikke." Legen ser på meg med et medfølende blikk.
"T-takk." Jeg sier med en skjelvende pust.
Min far var død, og mannen som drepte ham sto rett ved siden av meg i dette øyeblikket. Selvfølgelig kunne jeg ikke fortelle noen dette, for da ville jeg bli ansett som en medskyldig for å vite hva som hadde skjedd og ikke gjøre noe. Jeg var atten år og kunne risikere fengsel hvis sannheten noen gang kom ut.
For ikke lenge siden prøvde jeg bare å komme meg gjennom siste året på videregående og komme meg ut av denne byen for godt, men nå har jeg ingen anelse om hva jeg skal gjøre. Jeg var nesten fri, og nå ville jeg være heldig om jeg klarte en dag til uten at livet mitt fullstendig falt fra hverandre.
"Du er med oss, nå og for alltid." Hans varme pust sa mot øret mitt og sendte en skjelving nedover ryggen min.
De hadde meg i sitt faste grep nå, og livet mitt avhang av dem. Hvordan ting kom til dette punktet er vanskelig å si, men her var jeg...en foreldreløs...med blod på hendene...bokstavelig talt.
Helvete på jord er den eneste måten jeg kan beskrive livet jeg har levd.
Å få hver bit av sjelen min revet bort hver eneste dag, ikke bare av min far, men av fire gutter kalt De Mørke Englene og deres tilhengere.
Å bli plaget i tre år er omtrent alt jeg kan tåle, og uten noen på min side vet jeg hva jeg må gjøre...jeg må komme meg ut på den eneste måten jeg vet hvordan, Døden betyr fred, men ting er aldri så enkle, spesielt når de samme guttene som ledet meg til kanten er de som ender opp med å redde livet mitt.
De gir meg noe jeg aldri trodde var mulig...hevn servert død. De har skapt et monster, og jeg er klar til å brenne verden ned.
Modent innhold! Omtale av narkotika, vold, selvmord. Anbefales for 18+. Reverse Harem, fra mobber til elsker.
Fløyelskjedene
"Sånn ja, slipp deg løs, Lina," hvisket Ryker, pusten hans varm mot huden hennes. "La meg vise deg nytelsen av underkastelse."
Ryker plasserte henne på sengen, håndleddene hennes var forsiktig bundet med fløyelslenker, kroppen hennes eksponert og sårbar. Han kysset en sti nedover kroppen hennes, tungen hans tegnet sirkler rundt navlen hennes, og fikk henne til å vri seg i forventning. Fingrene hans skilte forsiktig leppene hennes, pusten hans varm mot hennes sensitive kjøtt.
Gleden av hevn
Det var mitt tredje år på videregående. Etter to år med mobbing, var jeg endelig akseptert av mine jevnaldrende. Jeg hadde endelig blomstret opp til en kvinne, og nå ville alle være venn med meg. Men... så skjedde det.
Jeg vil aldri glemme hva som skjedde med meg den natten.
Jeg vil aldri glemme at jeg ikke fikk den rettferdigheten jeg fortjente.
Jeg vil ha hevn. Jeg vil at de skal dø...
Det samme vil mine tre elskere. Underbossene i Bloddisiplene.
Jeg visste at Xavier var forelsket i Joy i det øyeblikket han møtte henne. Men det stoppet verken meg eller Cristos fra å falle for henne også.
"Jeg tviler på at et imperium vil falle sammen fordi vi elsker den samme jenta," sa jeg. De Luca så sjokkert på meg.
"Stjeler dere penger fra andre mennesker?" spurte jeg, helt sjokkert over avsløringen hans. Jeg visste at Cristos var flink med datamaskiner og kryptering, jeg visste bare ikke hvor langt det gikk.
"Noen ganger. Noen ganger manipulerer vi, troller, stjeler inkriminerende bevis. Det vanlige."
"Våre falske ID-er... lagde du dem?" spurte jeg. Jeg var imponert fordi de så så ekte ut. "Ut fra skjermene ser det ut som et callsenter. Hvordan kunne dere ha kapitalen? Sikkerheten til å jobbe uten å være redd for politiet?"
"Sebastian, Xavier og jeg ble født inn i dette livet. Siden vi var små, ble vi trent til å jobbe som en enhet akkurat som fedrene våre. Mama Rose er ikke bare en enkel husmor. Hun er også en del av organisasjonen og sitter som en tredje høytstående tjenestemann," forklarte Cristos. "Sebastian, Xavier og jeg er underbossene i Bloddisiplene, den regjerende partiet i Vestkystmafiaen. Fedrene våre er sjefene mens mødrene og søstrene våre er rådgivere. Vi er i opplæring for å bli sjefene når fedrene våre går av. Sebastian har ansvar for varer, havner og virksomheter mens Xavier håndterer søppelet. Jeg, derimot, har ansvar for den virtuelle verden. Alt digitalt går gjennom meg."
Etter å ha forlatt sin lille by, får Joy Taylor en ny sjanse til livet og kjærligheten når hun krysser veier med tre kjekke unge menn på universitetet.
Nå er hun lykkelig, velstående og forelsket i tre vakre menn som setter henne høyt. Det virker som om det ikke er noe mer hun kunne ønske seg. Livet hennes føltes komplett.
Men hun kunne aldri gi slipp på smerten fra fortiden. Spesielt når hun oppdager at de fire guttene som voldtok henne i tredje klasse på videregående, har gjort det igjen. Denne gangen var den unge jenta ikke så heldig. Kroppen hennes ble funnet flytende i en innsjø nær byen.
Nå er Joy tilbake i New Salem, på jakt etter hevn.
Ti år kan ha gått, men hevn har ingen utløpsdato.
Dessverre for Joy, er ting ikke alltid slik de ser ut.
TW: Historien inneholder grafiske referanser til seksuelle overgrep og vold.
(Prologen er skrevet i tredje person; de følgende kapitlene i første person.)
Den tapte prinsessen av lykantropene
"Nei, vær så snill, la meg se på deg. Jeg vil se din vakre kropp," sier han.
Hvordan kunne han si at jeg var vakker med arr over hele kroppen? Jeg har ikke annet enn hud og bein. Tårer strømmer fra øynene mine. Han tørker dem bort og omfavner meg i en trøstende klem.
"Slipp alt ut," sier han.
Han begynner å vaske lårene mine, sakte beveger han seg opp mot vaginaen. Merker min spenning, stopper han brått og fortsetter med å vaske håret mitt før han svøper et håndkle rundt meg.
"Kan jeg kysse deg?" spør han.
Jeg nikker.
Han kysser meg dypt og intenst.
Som den laveste slaven i ulveflokken, hadde Sarah vært vant til pisker og lenker siden hun var barn.
Da hun lukket øynene igjen og ventet på å bli pisket,
uventet, var det hun ventet på bare en varm klem.
"Jeg har endelig funnet deg."
Alfa-kongen reddet henne. Hun var ikke bare den savnede prinsessen, men også hans skjebnebestemte partner.
