Dragekongens stedfortredende brud
Lazarus · Fullført · 417.6k Ord
Introduksjon
Hvis jeg trådte ned som den rettmessige arvingen til familien og gikk med på å ta min fetters plass, ville lillebroren min leve, enten han våknet fra komaen eller ikke. Jeg ville se faren min igjen tidligere enn jeg noen gang hadde forestilt meg og være fri fra ormebolet som var min familie.
Det var avtalen jeg inngikk.
"Mitt navn er Morgan. Jeg er nitten år gammel, og jeg svarer på innkallingen til Ildprøven."
Innen midnatt ville jeg være død, eller det trodde jeg.
Kapittel 1
"Han vil ombestemme seg!"
Jeg ignorerte jamringen. Det var en løgn, og vi visste begge det. Det hadde gått hundrevis av år siden dragekongen begynte å ta mennesker til Ildprøven. Hun spilte skuespill nå. Jeg så opp da et lyn blinket over himmelen og lukket øynene. Min bror var for ung til å gjøre mye, selv om han våknet fra komaen. Min far var død, og hans enke var ubrukelig.
Jeg måtte legge en plan for å sikre at min bror overlevde kaoset moren hans hadde skapt. Jeg sendte henne et skarpt blikk, kikket mot graven, og snudde meg bort.
I morgen ville jeg være død, men min bror hadde en sjanse til å bli familiens neste overhode hvis jeg kunne hindre Goro fra å fullføre det han hadde startet.
Goro…
Pappa burde ha kastet ham ut av familien for mange år siden, men han hadde alltid vært mer lojal mot slangene i familien enn de fortjente. Jeg gikk inn i huset og lot skyvedøren ut stå åpen.
"Hvor skal du?" Hun snufset og fulgte etter meg. "Din far--"
"Er død, og nå må jeg holde min bror i live. Jeg vil ha dette overstått før daggry."
"Overstått?" Hun spratt opp, rød av sinne. "Hvordan kan du si det? Din far er død! Din bror... min baby--"
Er jeg ikke din datter? Jeg smilte skjevt ved tanken. Nei. Jeg antar at jeg aldri hadde vært det.
Hun slapp ut et nytt hulk. "Det burde ha vært deg."
Jeg himlet med øynene. "Takk for bekreftelsen."
Jeg var ikke dum. Måten hun hadde sett på meg da hun kom inn på rommet mitt bare minutter etter at pappa hadde dratt med broren min, hadde fortalt meg alt.
Hun visste hva Goro hadde planlagt.
Dum.
Hun var så dum, men jeg skulle ikke la henne drepe min bror også. En tjener mumlet noe hatefullt om vannet hun dryppet på gulvet, men jeg brydde meg ikke. Jeg åpnet dør etter dør til jeg fant Goro, min onkel, sittende i hovedspisesalen, kledd i dyster svart. Resten av familien satt i rader, alle vendt mot ham som det nye overhodet. Ingen spiste, men det var klart at Goro var i ferd med å begynne å kunngjøre hvordan ting skulle være.
Jeg bet tennene sammen. Min fars kropp hadde ikke engang vært i jorden mer enn noen timer, og han tok allerede over. Goro løftet hodet og så på meg, møtte blikket mitt. Det var ingen anger i øynene hans, selvfølgelig ikke. Medaljongen som pappa hadde båret siden han ble familiens overhode hang rundt halsen hans.
Han kunne sikkert ikke vente med å ta den fra pappas hals.
Den jævelen...
Jeg gikk ned midtgangen, trakk pusten dypt og fokuserte på det som måtte gjøres. Min sinne, urettferdigheten i det hele måtte vente.
Jeg måtte gjøre dette…
En tante prøvde å gripe meg. "Du kan ikke bare--"
"Stille," sa Goro, og så på meg. "Hvis du er her for å endre mening--"
"Jeg ville ikke kastet bort pusten min." Jeg stoppet foran ham. "Jeg er her for å snakke med deg: leder til arving."
Øynene hans utvidet seg. "Du har mye--"
"Min far er død." Goro lukket munnen. "Min bror er i koma. Jeg er den eldste, hans levende kjøtt og blod. Jeg er det nye familiens overhode, og med et ord vil du bli stilt for retten for å bryte den keiserlige viljen med dette stuntet, og din datter vil være i karavanen når den kommer om noen timer."
Goros øyne utvidet seg. Jeg holdt blikket hans.
"Vil du snakke med meg privat—sivilisert—eller skal jeg la være? Hvor heldig tror du datteren din er?" Jeg hevet et øyenbryn selv om magen knyttet seg. "Ditt valg."
Han bet tennene sammen, viste dem kort. Han så bak meg og nikket stivt.
"La oss være," sa han. Min fars enke snudde seg for å følge resten av familien.
"Ikke du," sa jeg, mens jeg stirret på henne. "Du har ingen rett til å gå."
Hun klynket og satte seg ved siden av ham. Synet av dem sammen fikk magen min til å vrenge seg. Resten av familien tuslet rundt og forlot rommet. Døren gled igjen bak dem. Stillheten fylte rommet.
Goro løftet hodet. "Du må tro jeg er urettferdig."
Jeg blunket. "Jeg tror du er strategisk."
Øynene hans ble store.
"Og jeg tror vi bør komme til enighet," sa jeg. "Tross alt, det var datteren din som ble innkalt, ikke meg. Slottet blir ikke fornøyd med at du prøver å lure dem."
Goro smalnet øynene. "Dokumentene sier ikke–"
"Å, jeg vet. Alt dokumentene sier er en alder, og det er aldri barnet til den nåværende lederen. Det er derfor du gjorde alt dette." Jeg nærmet meg ham, stirret hardt på ham. "Du ville gjort alt for datteren din." Jeg så på min fars enke. "Og din elsker."
Jeg vippet hodet og ga Goro et kaldt smil mens jeg satte meg ned.
"Pappas siste øyeblikks endring... virkelig kastet en skiftenøkkel i planene dine, hm?"
Goro strammet kjeven, men sa ingenting. Jeg hørte snufsing, men jeg så ikke på henne.
"La oss komme til saken, tiden renner ut. Jeg vil gå stille, trekke meg tilbake, i bytte mot at du får min bror de beste legene." Jeg satte kjeven. "Selv om han aldri våkner, må han dø komfortabelt."
"Og hvorfor skulle jeg høre på–"
Jeg rakte inn i lommen hennes, trakk ut en solid gullmynt, og kastet den foran ham. Det var en gammel valutaform som bare ble brukt i de dyreste delene av imperiet. De fleste lavere klassefamilier hadde allerede smeltet ned myntene sine til smykker, men min far og hans far hadde alltid vært imot det, og hevdet at når portene mellom menneske- og drageriket åpnet igjen, ville vi trenge dem. Goro ville smelte alt ned for å heve familiens status blant lavere klasser eller selge det til høystbydende blant de øvre klassene.
Goro så mynten rulle og stoppe før han løftet blikket. "Det er tyveri."
"Jeg er lederen. Det er et uttak." Jeg smilte. "Og mellom meg og deg, er det bare to personer i live som vet hvor hvelvene er."
Jeg holdt opp en finger. "Og når jeg drar, er den andre bare i live."
"Du vil bare dra?" spurte Goro.
"Jeg hater datteren din. Hun er en egoistisk, bortskjemt unge," jeg kastet et blikk på hans medskyldige. "Selv om hun er min søster. Min bror er noe annet."
Goro ble stiv. De to så på hverandre.
"Har vi en avtale?" Han smalnet øynene. Jeg kastet et blikk på medaljongen. "Når jeg er død, vil medaljongen virke for deg... Og dere kan være en lykkelig liten familie."
Jeg ventet ikke på at han skulle si noe. Jeg kunne høre karavanen ankomme, og mens jeg gikk mot inngangen til huset, tenkte jeg på alle kvinnene som hadde blitt tatt før meg og visste at ingen i denne familien ville gråte for meg, selv når de brakte tilbake de forkullede kroppene.
Jeg åpnet døren idet ledsagerne steg ut av karavanen og nærmet seg.
"Mitt navn er Morgan," sa jeg mykt. "Jeg er nitten år gammel, og jeg svarer på innkallelsen til Ildprøven."
Siste Kapitler
#345 CH345
Sist Oppdatert: 7/1/2025#344 CH344
Sist Oppdatert: 7/1/2025#343 CH343
Sist Oppdatert: 7/1/2025#342 CH342
Sist Oppdatert: 7/1/2025#341 CH341
Sist Oppdatert: 7/1/2025#340 CH340
Sist Oppdatert: 7/1/2025#339 CH339
Sist Oppdatert: 7/1/2025#338 CH338
Sist Oppdatert: 7/1/2025#337 CH337
Sist Oppdatert: 7/1/2025#336 CH336
Sist Oppdatert: 7/1/2025
Du Kan Lide Dette 😍
Kongen av Underverdenen
Men en skjebnesvanger dag dukket Underverdenens konge opp foran meg og reddet meg fra klørne til den mektigste mafiabossens sønn. Med sine dype blå øyne festet på mine, snakket han mykt: "Sephie... kort for Persefone... Underverdenens dronning. Endelig har jeg funnet deg." Forvirret av hans ord, stotret jeg frem et spørsmål, "U..unnskyld? Hva betyr det?"
Men han bare smilte til meg og strøk håret mitt bort fra ansiktet med milde fingre: "Du er trygg nå."
Sephie, oppkalt etter Underverdenens dronning, Persefone, oppdager raskt hvordan hun er bestemt til å oppfylle sin navnesøsters rolle. Adrik er Underverdenens konge, sjefen over alle sjefer i byen han styrer.
Hun var en tilsynelatende normal jente, med en normal jobb, inntil alt forandret seg en natt da han gikk gjennom inngangsdøren og livet hennes endret seg brått. Nå befinner hun seg på feil side av mektige menn, men under beskyttelse av den mektigste blant dem.
Gleden av hevn
Det var mitt tredje år på videregående. Etter to år med mobbing, var jeg endelig akseptert av mine jevnaldrende. Jeg hadde endelig blomstret opp til en kvinne, og nå ville alle være venn med meg. Men... så skjedde det.
Jeg vil aldri glemme hva som skjedde med meg den natten.
Jeg vil aldri glemme at jeg ikke fikk den rettferdigheten jeg fortjente.
Jeg vil ha hevn. Jeg vil at de skal dø...
Det samme vil mine tre elskere. Underbossene i Bloddisiplene.
Jeg visste at Xavier var forelsket i Joy i det øyeblikket han møtte henne. Men det stoppet verken meg eller Cristos fra å falle for henne også.
"Jeg tviler på at et imperium vil falle sammen fordi vi elsker den samme jenta," sa jeg. De Luca så sjokkert på meg.
"Stjeler dere penger fra andre mennesker?" spurte jeg, helt sjokkert over avsløringen hans. Jeg visste at Cristos var flink med datamaskiner og kryptering, jeg visste bare ikke hvor langt det gikk.
"Noen ganger. Noen ganger manipulerer vi, troller, stjeler inkriminerende bevis. Det vanlige."
"Våre falske ID-er... lagde du dem?" spurte jeg. Jeg var imponert fordi de så så ekte ut. "Ut fra skjermene ser det ut som et callsenter. Hvordan kunne dere ha kapitalen? Sikkerheten til å jobbe uten å være redd for politiet?"
"Sebastian, Xavier og jeg ble født inn i dette livet. Siden vi var små, ble vi trent til å jobbe som en enhet akkurat som fedrene våre. Mama Rose er ikke bare en enkel husmor. Hun er også en del av organisasjonen og sitter som en tredje høytstående tjenestemann," forklarte Cristos. "Sebastian, Xavier og jeg er underbossene i Bloddisiplene, den regjerende partiet i Vestkystmafiaen. Fedrene våre er sjefene mens mødrene og søstrene våre er rådgivere. Vi er i opplæring for å bli sjefene når fedrene våre går av. Sebastian har ansvar for varer, havner og virksomheter mens Xavier håndterer søppelet. Jeg, derimot, har ansvar for den virtuelle verden. Alt digitalt går gjennom meg."
Etter å ha forlatt sin lille by, får Joy Taylor en ny sjanse til livet og kjærligheten når hun krysser veier med tre kjekke unge menn på universitetet.
Nå er hun lykkelig, velstående og forelsket i tre vakre menn som setter henne høyt. Det virker som om det ikke er noe mer hun kunne ønske seg. Livet hennes føltes komplett.
Men hun kunne aldri gi slipp på smerten fra fortiden. Spesielt når hun oppdager at de fire guttene som voldtok henne i tredje klasse på videregående, har gjort det igjen. Denne gangen var den unge jenta ikke så heldig. Kroppen hennes ble funnet flytende i en innsjø nær byen.
Nå er Joy tilbake i New Salem, på jakt etter hevn.
Ti år kan ha gått, men hevn har ingen utløpsdato.
Dessverre for Joy, er ting ikke alltid slik de ser ut.
TW: Historien inneholder grafiske referanser til seksuelle overgrep og vold.
(Prologen er skrevet i tredje person; de følgende kapitlene i første person.)
Enslig Mor Fanget av Milliardær
"Mamma, vi har tatt med pappa hjem!" ropte de tre små.
Herr Hall, som stirret på de tre miniatyrversjonene av seg selv, erklærte: "Tre er ikke nok. Jeg vil ha et helt fotballag med deg!"
Alice svarte tvert: "Glem det. Jeg liker deg ikke engang. Hvorfor skulle jeg få flere barn med deg?"
Herr Hall, med urokkelig selvtillit, svarte: "Jeg skal få deg til å bli forelsket i meg, bare vent og se!"
Den Hvite Ulven
Hun fulgte duften ned en gang til hun kom til en dør og innså at hun sto i kongens kvarter. Så hørte hun det. En lyd som fikk magen til å vrenge seg og brystet til å verke av smerte. Stønning kom fra den andre siden av døren.
Tårene begynte å falle. Hun tvang føttene til å bevege seg. Hun kunne ikke tenke, ikke puste, alt hun kunne gjøre var å løpe. Løpe så fort og så langt hun kunne.
Regnet øste ned. Tordenen rullet. Lynet slo i det fjerne, men hun brydde seg ikke. Nei, alt hun kunne tenke på var sin make. Hennes ene sanne make var for øyeblikket med en annen kvinne i sin seng.
Alexia var født til å være en hvit ulv. Hun er sterk og vakker og har sett frem til å møte sin make i atten år. Caspian var Alfa-kongen. Han ønsket sin luna, men han gjorde en stor feil. Han lå med en annen kvinne bare for sex. Han ville gjøre alt for å vinne tilbake sin lunas hjerte.
Men som konge må han ta på seg ansvaret for å patruljere grensen. Caspian falt uventet i fare, og det var den hvite ulven, Alexia, hans luna, som reddet ham. Caspian kunne ikke ta øynene fra henne. Vil Alexia tilgi Caspian og bli hans Luna-dronning?
Lykanprinsens Valp
"Snart nok vil du be om meg. Og når du gjør det—vil jeg bruke deg som jeg vil, og så vil jeg avvise deg."
—
Når Violet Hastings begynner sitt første år på Starlight Shifters Academy, ønsker hun bare to ting—å hedre morens arv ved å bli en dyktig healer for flokken sin og komme seg gjennom akademiet uten at noen kaller henne en freak på grunn av hennes merkelige øyetilstand.
Ting tar en dramatisk vending når hun oppdager at Kylan, den arrogante arvingen til Lycan-tronen som har gjort livet hennes elendig fra det øyeblikket de møttes, er hennes skjebnebestemte partner.
Kylan, kjent for sin kalde personlighet og grusomme væremåte, er langt fra begeistret. Han nekter å akseptere Violet som sin partner, men han vil heller ikke avvise henne. I stedet ser han på henne som sin valp og er fast bestemt på å gjøre livet hennes enda mer til et levende helvete.
Som om det ikke er nok å håndtere Kylans plager, begynner Violet å avdekke hemmeligheter om fortiden sin som endrer alt hun trodde hun visste. Hvor kommer hun egentlig fra? Hva er hemmeligheten bak øynene hennes? Og har hele livet hennes vært en løgn?
Alfaens ukjente arving
"Jeg var ikke din da du avviste meg den morgenen", prøvde jeg mitt beste for å speile hans uttrykk, men jeg mislyktes miserabelt. Han la et lite smil på ansiktet sitt, rynken forsvant da han lukket gapet mellom oss og la hånden på midjen min, noe som fikk en skjelving til å løpe oppover ryggraden min.
"Du har alltid vært min, Brea", trakk han meg nærmere seg og begravde hodet i nakken min, inhalerte duften min og trosset min personlige plass, "Og du vil alltid være min". Jeg kjente tennene hans skrape skulderbladet mitt - han skulle merke meg, og jeg hadde ikke viljestyrken til å stoppe ham...
"Mamma!", sønnens stemme rev meg ut av min berusede transe, og jeg tok et raskt skritt bort fra mannen som alltid hadde vært en fremmed for meg. Jeg samlet gutten min i armene og plasserte ham på hoften før jeg så mot mannen igjen. Han hadde sjokk skrevet over hele ansiktet mens han blunket kraftig,
"Er det...", han trakk seg tilbake,
"Vår? Ja", jeg ville lyve for ham, fortelle ham at barnet i armene mine ikke var hans, kanskje han ville føle den samme smerten jeg følte den dagen han avviste meg...
Brea Adler, avvist av sin make og hele flokken, blir tvunget til å dra etter at hun ikke kunne holde ut lenger. Hun ender opp i en annen flokk med en Alfa, Brennon Kane, som behandler henne som en dronning, og de forelsker seg umiddelbart.
Hva skjer fem år senere når hennes make og tidligere Alfa, Jax Montero, besøker hennes nye flokk for å diskutere flokksaker? Hva skjer når han finner ut at hun har et barn med ham?
Hemmelig Affære: Min Kone Falt for Min Far
Min mor døde tidlig i livet mitt, og min godhjertede, sterke far har tatt på seg rollen med å ta vare på barna mine hjemme. Å ha prøvd utallige midler for å gjenvinne normal erektil funksjon har vist seg å være nytteløst. En dag, mens jeg surfet på internett, snublet jeg over voksenlitteratur som involverte en svigerfar og svigerdatter, noe som uforklarlig fanget og opphisset meg umiddelbart.
Liggende ved siden av min fredelig sovende kone, begynte jeg å overføre hennes bilde til svigerdatter-karakteren fra historien, noe som opphisset meg i en ekstraordinær grad. Jeg oppdaget til og med at det å forestille meg min kone med min far mens jeg tilfredsstilte meg selv var mer tilfredsstillende enn å være intim med henne. Innseende at jeg ved et uhell hadde åpnet Pandoras eske, erkjenner jeg at det ikke er noen vei tilbake fra denne nyoppdagede og ukontrollerbare spenningen...
CEO Windsor, kona di vil ut
Når noen spør meg nå, finnes det bare ett svar: absolutt ikke.
Sju år inn i ekteskapet var mannen min utro. På bursdagen hans så barna opp på ham og sa: «Vi vil at Heidi skal være mammaen vår.»
Samme dag fikk jeg diagnosen: langtkommen eggstokkreft. Ute i sykehuskorridoren sto mannen min og holdt barna i hendene. Han hjalp Heidi varsomt med utskrivningen, som om hun var den som trengte ham mest.
Jeg hadde aldri sett Arthur så mild. Aldri sett barna så lydige. De så ut som en perfekt, lykkelig familie. Jeg sto der som en fremmed, som om jeg ikke hørte til i mitt eget liv.
Da traff det meg, kaldt og klart: Den største feilen jeg hadde gjort, var å gi opp drømmene mine for ekteskapet.
Jeg la skilsmissepapirene på kjøkkenbordet og gikk tilbake til laboratoriet mitt. Ikke én gang snudde jeg meg.
Fire måneder senere slo forskningsgjennombruddet mitt opp på forsider over hele verden.
Da bildet mitt kom på TV, stormet Arthur til laboratoriebygget med tvillingene. Øynene deres var hovne av gråt.
«Caroline, disse månedene uten deg … livet mitt har vært som stillestående vann. Jeg klarer ikke å leve sånn!» Han sank ned på kne i regnet, holdt fram den gamle gifteringen vår og ba om tilgivelse.
«Mamma, vi tok feil …»
Fangenes Prinsesse
-Advarsel: Seksuelt innhold-
Isabelle er den førstefødte datteren til prins Kaiden. Hennes drøm er å følge i farens fotspor. Men hun kan ikke konkurrere med sine kullsøsken. For å gjøre vondt verre, kan hun ikke finne sin sjelevenn. Det virker som om alt peker på at hun må gjøre noe hun aldri har gjort før: forlate flokken. Men kan hun håndtere hvem hun finner? Kan hun temme en ulv fra villmarken?
Utdrag
Han så nå på meg med et blikk jeg ikke kunne tolke, men jeg følte meg som et bytte. "Lille prinsesse, du er i brunst." Sa han med et mykt knurr. Brunst? Ingen ulv jeg noen gang hadde møtt hadde det.
"Det er umulig... det er noe menneskene har funnet på." Sa jeg, og rygget litt unna. Jeg kjente våtheten fra kjernen min renne nedover beinet, og lukten av opphisselse var umiskjennelig. Han knurret lavt, og la sakte hjorteskinnet på stubben. Han spaserte over til meg med en selvsikker, dominerende gange. Han så ut som den Alfaen han var. Kraftfull. Bestemt...selvsikker. Det satte meg i en transe. Musklene hans spente seg med hver bevegelse, og øynene hans var fokusert på brystene mine. De stivnet. Jeg burde ha sett bort. Jeg burde ha dekket til de skammelige kroppslige reaksjonene mine, knapt dekket av den tynne kjolen min, men det gjorde jeg ikke.
"Hvis det var umulig, ville jeg ikke ønsket deg så sterkt, min lille villblomst." Sa han og la fingeren under haken min, løftet hodet mitt opp. Han var så nær nå at jeg kunne føle kroppsvarmen hans i den kalde morgenduggen, men det var ikke lenger noen kulde i luften.
Ekte Luna
Jeg kunne føle hjertet mitt knuse. Leon ulte inni meg, og jeg kunne kjenne smerten hans.
Hun så rett på meg, og jeg kunne se smerten i øynene hennes, men hun nektet å vise det. De fleste ulver faller på knærne av smerte. Jeg ville falle på knærne og klore meg på brystet. Men det gjorde hun ikke. Hun sto der med hodet hevet. Hun tok et dypt pust og lukket de vakre øynene sine.
"Jeg, Emma Parker av Crescent Moon-flokken, aksepterer din avvisning."
Når Emma fyller 18, blir hun overrasket over at hennes make er Alfaen i flokken hennes. Men gleden over å finne sin make varte ikke lenge. Hennes make avviste henne for en sterkere hunnulv. Den hunnulven hater Emma og vil bli kvitt henne, men det er ikke det eneste Emma må håndtere. Emma finner ut at hun ikke er en vanlig ulv og at det finnes folk som vil bruke henne. De er farlige. De vil gjøre alt for å få det de vil ha.
Hva vil Emma gjøre? Vil hennes make angre på at han avviste henne? Vil hennes make redde henne fra menneskene rundt dem?
Cherry og milliardæren
Cherry er en ung, suksessfull blond stripper hvis verden forandrer seg når hun møter en velstående nigerianer ved navn Malcolm Balogun. Han ansetter henne som sin personlige eskorte under sin forretningsreise, og ikke lenge etter begynner de å bli seksuelt tiltrukket av hverandre.
Cherrys policy er å aldri bli seksuelt involvert med sine klienter, men Malcolms gåtefulle vesen trekker henne som en magnet, og hans erfaring i kunsten av seksuell nytelse blir en rus hun ikke kan få nok av.
Han tok den ene hånden og beveget den rundt låret mitt og innenfor den åpne bunnen av kjolen min. Mens han gjorde dette, brøt han aldri øyekontakten; det var nesten som om øynene hans var grunnen til at jeg ikke kunne bevege meg, grunnen til at jeg ikke kunne puste, grunnen til at jeg ikke ville dra, agnet som fikk meg til å drukne og stimulansen som fikk libidoen min til å stige. Halsen min var så tørr og stram, men det var ingenting tørt med katten mellom beina mine. Hånden hans begynte å gli oppover denne gangen, sakte nærme seg den bankende vaginaen min, fylle meg med forventning og et umettelig behov for å føle ham berøre meg der nede.
Blodrød kjærlighet
"Vær forsiktig, Charmeze, du leker med en ild som vil brenne deg til aske."
Hun hadde vært en av de beste servitrisene som hadde servert dem under torsdagsmøtene. Han er en mafiaboss og en vampyr.
Han hadde likt å ha henne på fanget sitt. Hun føltes myk og rund på alle de riktige stedene. Han hadde likt det for mye, noe som hadde blitt klart da Millard hadde kalt henne over til seg. Vidars instinkt hadde vært å protestere, å holde henne på fanget sitt.
Han tok et dypt pust og tok inn enda en dose av duften hennes. Han ville tilskrive oppførselen sin i løpet av natten til den lange tiden han hadde vært uten en kvinne, eller en mann, for den saks skyld. Kanskje kroppen hans fortalte ham at det var på tide å unne seg litt fordervet oppførsel. Men ikke med servitrisen. Alle instinktene hans fortalte ham at det ville ende opp som en dårlig idé.
Å jobbe på 'Den Røde Dame' var redningen Charlie trengte. Pengene var gode, og hun likte sjefen sin. Det eneste hun holdt seg unna var torsdagsklubben. Den mystiske gruppen av kjekke menn som kom hver torsdag for å spille kort i bakrommet. Det var inntil den dagen hun ikke hadde noe valg. I det øyeblikket hun la øynene på Vidar og hans hypnotiske isblå øyne, fant hun ham uimotståelig. Det hjalp ikke at han var overalt, tilbød henne ting hun ønsket, og ting hun ikke trodde hun ønsket, men trengte.
Vidar visste at han var fortapt i det øyeblikket han så Charlie. Hvert eneste instinkt han hadde fortalte ham at han måtte gjøre henne til sin. Men det var regler, og de andre fulgte med på ham.
