Dragekongens stedfortredende brud

"Han vil ombestemme seg!"

Jeg ignorerte jamringen. Det var en løgn, og vi visste begge det. Det hadde gått hundrevis av år siden dragekongen begynte å ta mennesker til Ildprøven. Hun spilte skuespill nå. Jeg så opp da et lyn blinket over himmelen og lukket øynene. Min bror var for ung til å gjøre mye, selv om han våknet fra komaen. Min far var død, og hans enke var ubrukelig.

Jeg måtte legge en plan for å sikre at min bror overlevde kaoset moren hans hadde skapt. Jeg sendte henne et skarpt blikk, kikket mot graven, og snudde meg bort.

I morgen ville jeg være død, men min bror hadde en sjanse til å bli familiens neste overhode hvis jeg kunne hindre Goro fra å fullføre det han hadde startet.

Goro…

Pappa burde ha kastet ham ut av familien for mange år siden, men han hadde alltid vært mer lojal mot slangene i familien enn de fortjente. Jeg gikk inn i huset og lot skyvedøren ut stå åpen.

"Hvor skal du?" Hun snufset og fulgte etter meg. "Din far--"

"Er død, og nå må jeg holde min bror i live. Jeg vil ha dette overstått før daggry."

"Overstått?" Hun spratt opp, rød av sinne. "Hvordan kan du si det? Din far er død! Din bror... min baby--"

Er jeg ikke din datter? Jeg smilte skjevt ved tanken. Nei. Jeg antar at jeg aldri hadde vært det.

Hun slapp ut et nytt hulk. "Det burde ha vært deg."

Jeg himlet med øynene. "Takk for bekreftelsen."

Jeg var ikke dum. Måten hun hadde sett på meg da hun kom inn på rommet mitt bare minutter etter at pappa hadde dratt med broren min, hadde fortalt meg alt.

Hun visste hva Goro hadde planlagt.

Dum.

Hun var så dum, men jeg skulle ikke la henne drepe min bror også. En tjener mumlet noe hatefullt om vannet hun dryppet på gulvet, men jeg brydde meg ikke. Jeg åpnet dør etter dør til jeg fant Goro, min onkel, sittende i hovedspisesalen, kledd i dyster svart. Resten av familien satt i rader, alle vendt mot ham som det nye overhodet. Ingen spiste, men det var klart at Goro var i ferd med å begynne å kunngjøre hvordan ting skulle være.

Jeg bet tennene sammen. Min fars kropp hadde ikke engang vært i jorden mer enn noen timer, og han tok allerede over. Goro løftet hodet og så på meg, møtte blikket mitt. Det var ingen anger i øynene hans, selvfølgelig ikke. Medaljongen som pappa hadde båret siden han ble familiens overhode hang rundt halsen hans.

Han kunne sikkert ikke vente med å ta den fra pappas hals.

Den jævelen...

Jeg gikk ned midtgangen, trakk pusten dypt og fokuserte på det som måtte gjøres. Min sinne, urettferdigheten i det hele måtte vente.

Jeg måtte gjøre dette…

En tante prøvde å gripe meg. "Du kan ikke bare--"

"Stille," sa Goro, og så på meg. "Hvis du er her for å endre mening--"

"Jeg ville ikke kastet bort pusten min." Jeg stoppet foran ham. "Jeg er her for å snakke med deg: leder til arving."

Øynene hans utvidet seg. "Du har mye--"

"Min far er død." Goro lukket munnen. "Min bror er i koma. Jeg er den eldste, hans levende kjøtt og blod. Jeg er det nye familiens overhode, og med et ord vil du bli stilt for retten for å bryte den keiserlige viljen med dette stuntet, og din datter vil være i karavanen når den kommer om noen timer."

Goros øyne utvidet seg. Jeg holdt blikket hans.

"Vil du snakke med meg privat—sivilisert—eller skal jeg la være? Hvor heldig tror du datteren din er?" Jeg hevet et øyenbryn selv om magen knyttet seg. "Ditt valg."

Han bet tennene sammen, viste dem kort. Han så bak meg og nikket stivt.

"La oss være," sa han. Min fars enke snudde seg for å følge resten av familien.

"Ikke du," sa jeg, mens jeg stirret på henne. "Du har ingen rett til å gå."

Hun klynket og satte seg ved siden av ham. Synet av dem sammen fikk magen min til å vrenge seg. Resten av familien tuslet rundt og forlot rommet. Døren gled igjen bak dem. Stillheten fylte rommet.

Goro løftet hodet. "Du må tro jeg er urettferdig."

Jeg blunket. "Jeg tror du er strategisk."

Øynene hans ble store.

"Og jeg tror vi bør komme til enighet," sa jeg. "Tross alt, det var datteren din som ble innkalt, ikke meg. Slottet blir ikke fornøyd med at du prøver å lure dem."

Goro smalnet øynene. "Dokumentene sier ikke–"

"Å, jeg vet. Alt dokumentene sier er en alder, og det er aldri barnet til den nåværende lederen. Det er derfor du gjorde alt dette." Jeg nærmet meg ham, stirret hardt på ham. "Du ville gjort alt for datteren din." Jeg så på min fars enke. "Og din elsker."

Jeg vippet hodet og ga Goro et kaldt smil mens jeg satte meg ned.

"Pappas siste øyeblikks endring... virkelig kastet en skiftenøkkel i planene dine, hm?"

Goro strammet kjeven, men sa ingenting. Jeg hørte snufsing, men jeg så ikke på henne.

"La oss komme til saken, tiden renner ut. Jeg vil gå stille, trekke meg tilbake, i bytte mot at du får min bror de beste legene." Jeg satte kjeven. "Selv om han aldri våkner, må han dø komfortabelt."

"Og hvorfor skulle jeg høre på–"

Jeg rakte inn i lommen hennes, trakk ut en solid gullmynt, og kastet den foran ham. Det var en gammel valutaform som bare ble brukt i de dyreste delene av imperiet. De fleste lavere klassefamilier hadde allerede smeltet ned myntene sine til smykker, men min far og hans far hadde alltid vært imot det, og hevdet at når portene mellom menneske- og drageriket åpnet igjen, ville vi trenge dem. Goro ville smelte alt ned for å heve familiens status blant lavere klasser eller selge det til høystbydende blant de øvre klassene.

Goro så mynten rulle og stoppe før han løftet blikket. "Det er tyveri."

"Jeg er lederen. Det er et uttak." Jeg smilte. "Og mellom meg og deg, er det bare to personer i live som vet hvor hvelvene er."

Jeg holdt opp en finger. "Og når jeg drar, er den andre bare i live."

"Du vil bare dra?" spurte Goro.

"Jeg hater datteren din. Hun er en egoistisk, bortskjemt unge," jeg kastet et blikk på hans medskyldige. "Selv om hun er min søster. Min bror er noe annet."

Goro ble stiv. De to så på hverandre.

"Har vi en avtale?" Han smalnet øynene. Jeg kastet et blikk på medaljongen. "Når jeg er død, vil medaljongen virke for deg... Og dere kan være en lykkelig liten familie."

Jeg ventet ikke på at han skulle si noe. Jeg kunne høre karavanen ankomme, og mens jeg gikk mot inngangen til huset, tenkte jeg på alle kvinnene som hadde blitt tatt før meg og visste at ingen i denne familien ville gråte for meg, selv når de brakte tilbake de forkullede kroppene.

Jeg åpnet døren idet ledsagerne steg ut av karavanen og nærmet seg.

"Mitt navn er Morgan," sa jeg mykt. "Jeg er nitten år gammel, og jeg svarer på innkallelsen til Ildprøven."