Forelsket i min kidnapper
C.M Curtis · Oppdateres · 207.3k Ord
Introduksjon
Da Sandra giftet seg med Ryan, trodde hun at hun hadde giftet seg med sin helt. En ung, lovende politietterforsker på vei oppover. Det tok ikke lang tid før hun innså at hun tok feil. En narsissistisk, voldelig mann med støtte fra byen og politiet. Hun var fanget. Innesperret. Inntil kvelden for hennes månedlige kinotur med de vennene hun fikk lov til å ha. De andre politietterforskernes koner. Hun så øynene hans da han lente seg mot veggen. Et snev av gjenkjennelse da hun gikk forbi ham. Så ble alt mørkt.
Kapittel 1
Sandra
Jeg så i speilet mens jeg forsiktig påførte concealer på øyet for å skjule det grønn-brune skjæret av et gammelt blåmerke. Nøkkelen til byen til det største monsteret, jeg klarte ikke å roe tankene mine, men jeg ble bedre til å kontrollere munnen min. Det hadde gått en uke eller mer siden jeg hadde gjort ham så sint at han la hendene på meg. Fru Detektiv Ryan Burd, eller som avdelingen kalte meg, Navnløs. Jeg så nøye i speilet for å være sikker på at jeg ikke måtte ha noen pinlige "jeg er klønete"-samtaler. Jeg reiste meg sakte. Håret falt ned til skuldrene mine. Jeg ønsket å klippe det, men han tillot det ikke. Sa at hvis han ville date en mann, ville han ha giftet seg med en. Jeg lo inni meg ved tanken på en homofil Ryan og begynte å børste ut flokene. Jeg stirret på ansiktet mitt i speilet. Lett øyenskygge, litt eyeliner og litt gloss. Forhåpentligvis ville dette berolige usikkerheten hans. Det svarte håret mitt så mørkt ut mot den bleke huden min. Jeg hadde flere blåmerker på armen, men visste at jeg kunne dekke dem med et sjal som matchet kjolen min. Jeg la hendene ned for å forsikre meg om at kjolen hadde passende lengde. Jeg så igjen i speilet. Mine kalde grå øyne var tåkete. Jeg ristet det av meg og gikk ut av badet.
"Du ser ut som ei hore!" Jeg skvatt da jeg hørte stemmen hans i gangen. Kunne han i det hele tatt se meg? Drittsekk tenkte jeg. Jeg svarte ikke mens jeg gikk til skapet for å finne et sjal. Den blå genseren han hadde kjøpt til meg sist matchet og dekket blåmerkene mine fint. Jeg tok den på, grep noen flate sko og gikk mot døren. Jeg nølte med å gå til trappen. Jeg ville ikke feire denne mannen. Monsteret jeg giftet meg med. Jeg elsket ham så mye på bryllupsdagen vår. Jeg kunne fortsatt ikke forstå hva som hadde skjedd med ham. Jeg tok et dypt pust og stirret nedover gangen. Så mange lykkelige bilder. Bryllupet var vakkert, kjolen min var hvit som en tradisjonell brudekjole skal være. Vi smilte for bildene foran venner. Det var en av de lykkeligste dagene jeg har hatt siden jeg møtte ham. Bryllupsreisen var romantisk. Ryan hadde vin, jeg fikk ikke lov fordi han sa at han ville gjøre meg gravid. Han sa at han trodde vin ville stoppe det. Jeg ønsket å få en baby. Å ha en lykkelig liten familie. Det var en vakker tid for oss selv om jeg ikke ble gravid. Det virket perfekt. Inntil dagen han ble detektiv. Han forandret seg så raskt etter det. Jeg kunne huske at jeg hjalp ham med å få på slipset. Han virket frustrert med meg den dagen, og jeg forsto ikke hvorfor. Da anklagene begynte å fly, var jeg så forvirret. Jeg hadde aldri vært utro mot noen. Truslene var gale og skremmende, jeg trodde sikkert han bare var dramatisk. Alt er en tåke etter det. Følelsen av svie i ansiktet, slå i gulvet. Få pusten slått ut av meg. Føle ham løfte meg opp, holde meg til seg og tvinge tungen sin inn i munnen min. Gråte hardt på badet. Unnskyldningene og gavene neste morgen. Løftet om aldri å behandle meg slik igjen. Det var så lenge siden. Det ble bare gradvis verre over tid. Selv om jeg fortsatt mottar noen gaver, er løftene for lengst borte.
"Hva tok deg så lang tid? Du jobbet ikke hardt med å gjøre deg klar." Han så meg opp og ned. "Beklager, Ry, jeg er klar nå." Han tok nøklene og gikk ut døren. Jeg tok på meg flatsene og grep vesken min før jeg fulgte etter. "Når de spør meg hvorfor jeg er sen, tror du jeg skal fortelle dem at kona mi er en idiot?" Han lo. Han trodde han var en komiker. "Fortell dem hva du vil" snappet jeg tilbake, og angret umiddelbart. Han rakte over og grep låret mitt. Hardt. "Er det noen som føler seg kjepphøy i kveld?" Han så over og smilte til meg. Ikke på den måten du smiler til noen du elsker. På den måten seriemorderen smiler til sitt neste offer i en skrekkfilm. "Ikke kjepphøy. Beklager, Ry" Jeg smilte tilbake pent og nektet å reagere. Jeg hadde vurdert å få det tatovert i pannen. JEG BEKLAGER, RY. Alt i store bokstaver. Han kjørte opp til bankettbygningen og slapp endelig taket i beinet mitt. Han steg ut av bilen og så på mens pikkoloen hjalp meg ut også. Jeg var sikker på at ansiktet mitt var rødt, og øynene mine var tåkete igjen. Ingen la merke til det. Navnløs.
Da han gikk inn, så jeg på ham, smilende og håndhilste. Sjarmerende. Jeg tenkte at jeg kanskje kom til å kaste opp. Kapteinen hans kom bort til meg og tok hånden min. "Fru Burd, det er så hyggelig å se deg," sa han mykt mens han holdt hånden min opp til munnen sin. "Hei, hvordan har Carol det?" Jeg brydde meg egentlig ikke om hvordan Carol hadde det. "Hun har det strålende, min vakre kone, hun er inne i spisesalen," svarte han uansett. "Hei Ryan, jeg tror jeg går inn og hilser på Carol," sa jeg, mer som et spørsmål. Han nikket og fortsatte til sine tilbedere. Jeg ville bare være borte fra ham. Jeg gikk til spisesalen og kikket rundt. Mange kjente ansikter satt ved forskjellige hvitdukede bord. Carol fikk øye på meg og vinket meg over... "Åh Sandra, den kjolen er nydelig på deg," sa hun mens hun tok tak i armen min for å lede meg til bordet. Hun var hyggelig nok. En eldre dame med knallrøde lepper og påtegnede øyenbryn. En av de damene du husker fra kirken som alltid tilbød deg en pastill. Vi snakket i noen minutter før mennene sluttet seg til oss. Et stort smil bredte seg over Carols ansikt da mannen hennes nærmet seg henne. "Hei kjekken" Han kysset henne på kinnet og satte seg. Ryan nærmet seg også bordet, kysset meg på kinnet og satte seg. Samtalen var rolig mens vi ventet på måltidet. Vær og sport og jobbprat. En konferansier begynte å teste mikrofonen, og alle stilnet. "Hei alle sammen, jeg er så glad for at dere kunne komme. Jeg er så glad for at vi kan være her for å feire en ekstraordinær mann i vårt politikorps, en mann som kjemper mot ondskap og kriminalitet i byen og bringer den i kne." Han tok en pause. Jeg prøvde å lytte, men ordene frastøtte meg. Jeg drømte meg bort og fant de veldig mørke øynene til en fremmed som så på meg. En slags servitør. Jeg så på ham et øyeblikk. Noe ved ham opphisset meg. Jeg kunne føle pusten min øke jo lenger jeg så hans vei. Hvorfor føles han så kjent? Hvordan kjenner jeg ham?
Da Ryan reiste seg, skvatt jeg nesten mens alle applauderte. Jeg våknet opp fra min døs og reiste meg, klappende også. Jeg faket det største stolte smilet jeg kunne. Da han gikk opp på scenen, satte alle seg ned. Mannen rakte ham plaketten med nøkkelen og satte seg også. "Hei venner, kolleger, og min vakre kone Sandra" Jeg smilte søtt siden jeg visste at oppmerksomheten nå var på meg. Han fortsatte "Denne byen har vært mitt hjem mesteparten av livet mitt. Det er en ære å holde den trygg og holde faren borte fra gatene og fra folket. Jeg kunne ikke gjort det uten mine fantastiske brødre og kaptein. Jeg er så beæret over å motta denne nøkkelen og plaketten, men jeg må si at jeg bare gjør jobben min." Rommet eksploderte. Plystring og klapping og bordbanking. Jeg kunne bare ikke la være å føle at det var for høyt. Det fikk meg til å skvette og det gjorde vondt i ørene. Da jeg fanget Ryans blikk, klappet jeg entusiastisk med. Jeg undret meg over hvordan han gjorde det. Smilte så søtt til meg. Han burde definitivt vinne en Oscar. Han gikk tilbake til bordet vårt, smilende og håndhilste mens han passerte folk, til slutt satte han seg ved siden av meg. De serverte en fin middag, og vi begynte alle å spise. Jeg satte pris på stillheten. "Middagen var nydelig" Jeg smilte til en av servitørene. "Jeg skal sørge for å fortelle det til kokken." Hun smilte tilbake. "Vil du danse, fru Burd?" Kapteinen var nå tipsy og livlig. Jeg kikket på Ryan, og han nikket igjen godkjennende. Kapteinen nærmest bar meg ut på dansegulvet. Han hadde alltid vært snill mot meg. En lubben eldre mann med begynnelsen på en skallet flekk. Jeg la alltid merke til mykheten i øynene hans. Ryan fortalte meg at han kunne være hard når han måtte. Jeg antar at det er derfor han var kaptein. Han begynte å snurre og riste og bevege seg på måter ingen burde, men jeg prøvde å følge med. Jeg hadde en viss hengivenhet for ham.
Sangen tok slutt og ble raskt fulgt av en rolig sang. Jeg følte et rykk i armen min og snudde meg for å se Ryan smile til meg. "Hei kone, kan jeg få denne dansen" Plutselig holdt pusten min, men jeg smilte og sa, "Selvfølgelig". Mens vi danset, så han dypt inn i øynene mine. "Jeg elsker deg, Sandy, så du vet det... Jeg kunne ikke leve uten deg... og det ville jeg ikke" tok denne sjansen til å fortelle meg igjen at jeg ikke kan dra. "Jeg elsker deg også, Ryan."
Siste Kapitler
#129 Dragenes slott
Sist Oppdatert: 3/16/2026#128 Kjære far
Sist Oppdatert: 3/16/2026#127 Skygger
Sist Oppdatert: 3/16/2026#126 Hei, sønn
Sist Oppdatert: 3/16/2026#125 To Dager
Sist Oppdatert: 3/16/2026#124 Dragen
Sist Oppdatert: 3/16/2026#123 Historier
Sist Oppdatert: 3/16/2026#122 Drage
Sist Oppdatert: 3/16/2026#121 Impuls
Sist Oppdatert: 3/16/2026#120 Far
Sist Oppdatert: 3/16/2026
Du Kan Lide Dette 😍
Flokken: Regel Nummer 1 - Ingen Mates
"Slipp meg," klynker jeg, kroppen min skjelver av begjær. "Jeg vil ikke at du skal røre meg."
Jeg faller fremover på sengen og snur meg for å stirre på ham. De mørke tatoveringene på Domonics veltrente skuldre skjelver og utvider seg med hans tunge pust. Hans dype smil, med smilehull, er fullt av arroganse når han rekker bak seg for å låse døren.
Han biter seg i leppen og går mot meg, hånden hans går til sømmen på buksene og den voksende bulen der.
"Er du sikker på at du ikke vil at jeg skal røre deg?" hvisker han, mens han løsner knuten og stikker en hånd inn. "For jeg sverger til Gud, det er alt jeg har ønsket å gjøre. Hver eneste dag fra det øyeblikket du kom inn på baren vår og jeg kjente din perfekte duft fra andre siden av rommet."
Ny i verdenen av shiftere, er Draven en menneskelig jente på flukt. En vakker jente som ingen kunne beskytte. Domonic er den kalde Alfaen av Rødulvflokken. Et brorskap av tolv ulver som lever etter tolv regler. Regler som de sverget aldri kunne brytes.
Spesielt - Regel Nummer En - Ingen Mates
Når Draven møter Domonic, vet han at hun er hans mate, men Draven har ingen anelse om hva en mate er, bare at hun har forelsket seg i en shifter. En Alfa som vil knuse hjertet hennes for å få henne til å dra. Hun lover seg selv at hun aldri vil tilgi ham, og forsvinner.
Men hun vet ikke om barnet hun bærer eller at i det øyeblikket hun dro, bestemte Domonic at regler var til for å brytes - og nå, vil han noen gang finne henne igjen? Vil hun tilgi ham?
Etter å ha sovet med sjefen
(Jeg anbefaler på det sterkeste en fengslende bok som jeg ikke klarte å legge fra meg på tre dager og netter. Den er utrolig engasjerende og et must å lese. Tittelen på boken er "Etter bilsex med direktøren". Du kan finne den ved å søke etter den i søkefeltet.)
Tabu
Noen netter etter hendelsen på klubben hvor jeg møtte Sir, dro jeg med faren min til en velkomstfest for en av hans venner som kom tilbake til Oslo. Siden min mor og bror døde, er jeg alltid min fars pluss én, ikke at vi er veldig nære, men jeg må gjøre det som forventes av meg. Min far er en veldig rik og innflytelsesrik mann, noe jeg prøver mitt beste for ikke å være. Kveldens velkomstfest var en av de jeg virkelig ikke ville gå til. Jeg mener, han er en gammel venn av faren min, hva i all verden skal jeg gjøre der? Jeg sto med ryggen til gruppen da farens venn sluttet seg til oss. Da han snakket, var jeg sikker på at jeg kjente den stemmen. Så snart jeg snudde meg rundt og faren min introduserte oss, var alt som kom ut av munnen min: Sir?.........
Store Stygge Ulv
"Du må spre deg bredere for meg..."
Så, plutselig, åpnet Harper øynene. Hun gispet etter luft og svettet kraftig over hele kroppen.
Siden hun begynte å jobbe hos Carmichaels, hadde hun hatt disse ekstremt merkelige drømmene, og dette var en av dem. Disse drømmene om den store ulven og mannen kom stadig tilbake til henne.
Varulver. Vampyrer. Det overnaturlige. Slike ting finnes vel ikke, gjør de? Men Alexander Carmichael er en levende, snakkende og kvinnebedårende lykan-adel.
Sliten og lei av å være en overarbeidet assistent til direktørens assistent, bestemmer den pragmatiske, viljesterke, men noen ganger klønete Harper Fritz seg for å si opp og leverer sin to-ukers oppsigelse.
Men alt går umiddelbart fryktelig galt for henne når Alexander Carmichael, den selvtilfredse, arrogante og ufattelig attraktive direktøren, mister hukommelsen og tror han er menneske. Enda verre, han tror han er forlovet med Harper, den eneste kvinnen i hans eksistens som hater hver fiber av hans vesen.
Så hva kan vel gå galt?
Alfaens barnepike.
Lori Wyatt, en sjenert og knust 22-åring med en mørk fortid, får tilbudet om en livstid når hun blir spurt om å være barnepike for en nyfødt som mistet moren sin under fødselen. Lori takker ja, ivrig etter å komme seg bort fra fortiden.
Gabriel Caine er Alfaen i den anerkjente Månetann-flokken og administrerende direktør i Caine Inc. En fuktig natt fører til fødselen av datteren hans, og han finner en barnepike etter morens død. Når han møter Lori, oppdager han at hun er hans utkårede og lover å beskytte henne mot sine fiender.
De to kan ikke stoppe den umiddelbare tiltrekningen mellom dem. Lori, som tror hun ikke er verdig kjærlighet, kan ikke forklare hvorfor den mektige milliardæren er etter henne, og Gabriel, som er fullstendig betatt av henne, er usikker på hvordan han skal være helt ærlig med Lori om at han er en varulv.
Skjebnen har ført dem sammen, og nå må de kjempe for kjærligheten sin, midt i konfliktene mellom flokkene og hemmelighetene som Loris fortid skjuler.
Vil kjærligheten deres overleve?
Den Alfa Kongens Menneskelige Mate
"Jeg har ventet i ni år på deg. Det er nesten et tiår siden jeg følte denne tomheten inni meg. En del av meg begynte å lure på om du ikke eksisterte eller om du allerede var død. Og så fant jeg deg, rett inne i mitt eget hjem."
Han brukte en av hendene sine til å stryke kinnet mitt, og kriblinger spredte seg overalt.
"Jeg har tilbrakt nok tid uten deg, og jeg vil ikke la noe annet holde oss fra hverandre. Ikke andre ulver, ikke min fulle far som knapt har holdt seg sammen de siste tjue årene, ikke familien din – og ikke engang du."
Clark Bellevue har tilbrakt hele livet sitt som det eneste mennesket i ulveflokken - bokstavelig talt. For atten år siden var Clark det tilfeldige resultatet av en kort affære mellom en av de mektigste Alfaene i verden og en menneskekvinne. Til tross for å bo med faren sin og sine varulv-halvsøsken, har Clark aldri følt at hun virkelig hørte hjemme i varulvenes verden. Men akkurat når Clark planlegger å forlate varulvenes verden for godt, blir livet hennes snudd på hodet av hennes make: den neste Alfa-kongen, Griffin Bardot. Griffin har ventet i årevis på sjansen til å møte sin make, og han har ingen planer om å la henne gå med det første. Det spiller ingen rolle hvor langt Clark prøver å løpe fra skjebnen sin eller sin make - Griffin har til hensikt å beholde henne, uansett hva han må gjøre eller hvem som står i veien.
Fast med mine tre hete sjefer
"Vil du det, kjære? Vil du at vi skal gi den lille fitta di det den lengter etter?"
"J...ja, sir," pustet jeg.
Joanna Clovers harde arbeid gjennom universitetet lønnet seg da hun fikk et tilbud om en sekretærjobb i drømmeselskapet sitt, Dangote Group of Industries. Selskapet eies av tre mafiaarvinger, de eier ikke bare en felles virksomhet, de er også elskere og har vært sammen siden studietiden.
De er seksuelt tiltrukket av hverandre, men de deler alt sammen, inkludert kvinner, og de bytter dem ut som klær. De er kjent som verdens farligste playboys.
De vil dele henne, men vil hun akseptere at de ligger med hverandre?
Vil hun klare å navigere mellom forretninger og fornøyelser?
Hun har aldri blitt rørt av en mann før, langt mindre tre på en gang. Vil hun gå med på det?
Skjebnens Spill
Når Finlay finner henne, bor hun blant mennesker. Han er betatt av den sta ulven som nekter å anerkjenne hans eksistens. Hun er kanskje ikke hans make, men han vil ha henne som en del av sin flokk, latent ulv eller ikke.
Amie kan ikke motstå Alfaen som kommer inn i livet hennes og drar henne tilbake til flokkens liv. Ikke bare finner hun seg lykkeligere enn hun har vært på lenge, ulven hennes kommer endelig til henne. Finlay er ikke hennes make, men han blir hennes beste venn. Sammen med de andre toppulvene i flokken, jobber de for å skape den beste og sterkeste flokken.
Når det er tid for flokklekene, arrangementet som bestemmer flokkens rangering for de kommende ti årene, må Amie møte sin gamle flokk. Når hun ser mannen som avviste henne for første gang på ti år, blir alt hun trodde hun visste snudd på hodet. Amie og Finlay må tilpasse seg den nye virkeligheten og finne en vei fremover for flokken deres. Men vil den nye vendingen splitte dem?
Mafiaens Megler
Mitt navn er Emilia Rossi, faren min var megler for en rik og beryktet mafiafamilie. Han døde for noen år siden, og jeg bestemte meg for å ta over virksomheten hans. Den eneste forskjellen var at jeg ikke skulle jobbe for bare én familie; jeg vil jobbe for så mange kriminelle familier som mulig. Du lurer kanskje på hva en megler gjør, vel, vi kobler kundene våre med de rette folkene. Hvis de er på utkikk etter våpen, narkotika, diamanter, du nevner det, vi kan skaffe det. Jeg møtte en gruppe menn, de kommer fra forskjellige mafiafamilier, men bestemte seg for å jobbe sammen. Nå kaller de seg D.A.G.G. Det skapte mange problemer med fedrene deres. Navnet står for Dante, Antonio, George og Gio, ja, det er navnene deres, og de er alle utrolig hete, men jeg har en regel. Ingen blanding av forretninger og fornøyelser. Det eneste problemet er at disse gutta ikke har fått memoen min om å ikke blande forretninger med fornøyelser, for herregud kan de gi fornøyelse...
Dragekongene og Profetien
Lucian hvisker bare i øret mitt "Velkommen hjem, lille make."
Så la jeg merke til at det sto fem veldig høye, like vakre engleaktige menn rundt i rommet. Alle kjekke på sin egen måte, bygget veldig likt som Lucian.
"Make," sier de alle i kor. Øynene mine kommer sikkert til å poppe ut av hodet mitt så sjokkert som jeg er. Jeg lurer på om jeg kan bli blind av all den raske blunkingen øynene mine gjør.
For andre gang i kveld finner jeg meg selv si 'Unnskyld meg?'
Vel, pokker ta meg!
Everly lever i en verden hvor overnaturlige skapninger lever side om side med mennesker. Selv hennes beste venn Stella er en varulv.
Everly trodde hun var trygg fra å delta på EverMate-ballet siden hun nettopp fylte 18 i går og invitasjonene kom for flere uker siden. Hennes skjebne ble beseglet da Orakelet la andre planer.
Hva vil skje når hun fanger oppmerksomheten til ikke én, men seks overnaturlige, og ikke bare noen overnaturlige, men kongene? Dragekongene, for å være nøyaktig.
Hva vil skje med verden når Den Store Profetien blir avslørt å være sentrert rundt denne enkle menneskejenta?
Vil Everly flykte fra sin skjebne eller omfavne den?
Vil hun være i stand til å ødelegge mørket som lurer i skyggene før det ødelegger hennes verden?
La oss finne det ut.
En Mørk Rose
"Det er jeg... ser jeg ikke kongelig nok ut?" Han smiler skjevt, og jeg rødmer igjen... han har den effekten på meg, jeg vet ikke hvorfor.
"N-Nei, jeg ville bare få klarhet i ting... beklager." sier jeg sjenert, mens jeg ser at han holder øynene på veien.
"Neste spørsmål, kjære?" Han kaster et blikk på meg, og tar meg i å stirre, så jeg ser raskt bort.
Eh... hva mente du med at jeg er din... eh, hva var ordet du brukte igjen? Din..." Jeg stopper opp, prøver å huske hva han kalte meg i landsbyen.
"Make?" fullfører han, og jeg nikker kort, husker ordet.
Dani ble brakt til en merkelig verden av en demon. Hun sto på auksjonsscenen og hadde ingen håp for fremtiden sin. Men Lykan-kongen kjøpte henne og ga henne et drømmeliv.
Axel var Lykan-kongen over hele Revnok-landet. Han var sterk og mektig, men var kjent for å være forbannet uten make. Inntil en natt, da han kjøpte en... menneskelig make, en jente han hadde lett etter i et århundre. Han sverget å beskytte henne i den farlige verdenen.
Hvordan vil ting utvikle seg når fiender skjult i skyggene begynner å bevege seg?
Hva vil Lykan-kongen gjøre for å beskytte sin make fra fare?
Les den vakre historien for å finne ut!
Min dominerende sjef
Mr. Sutton og jeg har ikke hatt noe annet enn et arbeidsforhold. Han sjefet rundt, og jeg lyttet. Men alt dette er i ferd med å endre seg. Han trenger en date til et familiemedlem sitt bryllup og har valgt meg som sitt mål. Jeg kunne og burde ha sagt nei, men hva annet kan jeg gjøre når han truer jobben min?
Det er det å gå med på den ene tjenesten som endret hele livet mitt. Vi tilbrakte mer tid sammen utenfor jobb, noe som endret forholdet vårt. Jeg ser ham i et annet lys, og han ser meg i et annet.
Jeg vet at det er galt å involvere seg med sjefen min. Jeg prøver å kjempe imot, men mislykkes. Det er bare sex. Hva skade kan det gjøre? Jeg kunne ikke tatt mer feil, for det som starter som bare sex endrer retning på en måte jeg aldri kunne forestille meg.
Sjefen min er ikke bare dominerende på jobb, men i alle aspekter av livet sitt. Jeg har hørt om Dom/sub-forhold, men det er ikke noe jeg noen gang har tenkt mye på. Etter hvert som ting blir mer intense mellom Mr. Sutton og meg, blir jeg bedt om å bli hans underdanige. Hvordan blir man i det hele tatt noe slikt uten erfaring eller ønske om å være det? Det vil bli en utfordring for både ham og meg fordi jeg ikke liker å bli fortalt hva jeg skal gjøre utenfor jobb.
Jeg hadde aldri forventet at den ene tingen jeg visste ingenting om, skulle være den samme tingen som åpnet en utrolig ny verden for meg.
