Ni que la muerte nos separe

Ni que la muerte nos separe

Jade F. C. J · Fullført · 103.7k Ord

325
Populær
958
Visninger
3
Lagt til
Legg til i Hylle
Begynn å Lese
Del:facebooktwitterpinterestwhatsappreddit

Introduksjon

Nisha es una universitaria de diecinueve años fanática de las novelas románticas.
Cuando su compañero de clases, Max Stuart, aparece muerto en una habitación sombría con una bala en su frente, todo empieza a empeorar. Había sido un suicidio ya que se encontró una carta en su mano derecha y una pistola en la izquierda. Sin embargo, Max no parecía del chico que sufría de alguna depresión o de problemas. Todo lo contrario. Pero ¿quién podría saber realmente la verdad? Solo el mismísimo Max.
Nisha empieza a sentir cosas sobrenaturales a su alrededor, cosas que la aterran, pero cuando se aparece el mismísimo Max en su habitación como si no estuviera muerto las cosas cambian.
Max es un espíritu que aún no se atreve a irse de este mundo sin antes saber qué fue lo que le pasó. Nisha no tiene otra opción que ayudarlo. Demasiadas pistas y cabos sueltos encontrarán en el camino, tantos escenarios y varios sospechosos los harán entrar en duda.
Pero cuando los sentimientos entre ellos empiezan a crecer con forme pasa el tiempo, uno de los dos tiene que parar, porque sino Nisha será quién sufra de más cuando Max se vaya definitivamente de este mundo.

Kapittel 1

El goteo de agua me hace abrir los ojos con dificultad. Me dolía la cabeza y sentía que estaba tirada en algo duro. Cuando mi vista se aclara y logro sentarme en el cemento me doy cuenta de lo que realmente pasa: estoy en una alcantarilla. ¿Cómo llegué aquí? No logro recordar nada. Llevo una mano a la parte trasera de la cabeza ya que siento algún líquido vertiendo de ella. Cuando me veo la mano veo rojo: sangre.

Intento ponerme de pie pero al principio es inútil, me duele el cuerpo, las piernas, como si hubiera corrido un maratón. Tenía las zapatillas desgastadas y llenas de polvo. Mi pantalón estaba roto en las rodillas y mi chaqueta tenía algunos agujeros en los codos. Parpadeé varias veces sin entender lo que había pasado. ¿Cómo llegué aquí? ¿Qué me pasó? ¿Me desmayé acaso? ¿En donde estoy? El estar pensando y pensando hacía que mi cabeza doliera más.

Al final me pongo de pie, pero trato de recordar algo siquiera. Lo último que recuerdo era estar en clases. Matemáticas para ser exactos. Luego de eso salí con un grupo de amigos, pude distinguir a Loren y Jinni entre mi flashback. Pero luego de eso no recuerdo nada.

Camino hacia la salida, el sol me golpea la vista. Estoy en la alcantarilla del parque que está cerca de mi casa. El lugar estaba vacío como de costumbre. Miré a ambos lados tratando de encontrar algo o a alguien que me ayude a entender qué es lo que me pasó pero no había nadie.

Un extraño sonido me saca de mis pensamientos. Es un celular. Lo sentía dentro de mi chaqueta. Lo saco y veo al remitente: Loren. No dudé en contestar.

—¿Hola? —mi voz sonó rasposa y seca, como si necesitara tomar agua urgente.

—Nisha, gracias a Dios, te he buscado por todas partes, ¿donde estas? —me pregunta un tanto exaltada.

—Yo... no lo sé, quisiera saberlo también —logré responder.

—¿Estás bien? Suenas extraña.

—No sé qué me pasó, Loren, es solo que creo que me desmayé.

Hubo un silencio del otro lado de la línea.

—Quizás tenga una explicación. No puede ser por mensajes. Te veo en tu casa en diez minutos. —y cuelga. Quito el celular de mi oreja sin entender para después guardarlo. Camino hacia la casa que no queda muy lejos con algo de dificultad. La verdad es que sí me dolían las piernas. Como si hubiera hecho un montón de ejercicio. La tarde estaba cayendo, el pueblo era tan fantasma que las personas solo salían de sus casas para lo necesario. Fantasma o aburrido.

Cuando llegué a casa abrí la puerta para después cerrarla detrás de mi.

—¿Mamá? —tanteé, pero no recibí respuesta. Aún sigue en el trabajo. Subí a mi habitación y me quité toda la ropa sucia, me metí a bañar para relajarme un poco y quizás también se aclaren mis ideas. Mientras estaba en la ducha flashes vinieron a mí:

—¡No lo hagas!

Un grito. No conocía la voz. Estábamos en una habitación oscura, fue lo que pude recordar. Llevé mis manos a la cabeza y la apreté. ¿Qué me pasa? Salí de la ducha envuelta en una toalla, como estaba anocheciendo me puse solo una pijama ligera, dejando mi cabello suelto para que se secase. Mi habitación era mediana, color turquesa, una cama, un escritorio con espejo y mi ropero. No era nada del otro mundo. Y hasta desordenado estaba.

Abajo tocaron el timbre, así que salí de mi habitación y bajé las escaleras corriendo para poder abrir la puerta.

Loren.

—Al fin llegas —musité, cerrando cuando está dentro.

—Te ves pálida —me dice.

—No sé lo que me pasó —expliqué— Estaba desmayada en la alcantarilla del parque y sucia. ¿Me estoy volviendo loca?

—No lo estás —me dice como restándole importancia mientras se sienta en el sofá y me hace un gesto para que me siente yo también.

Me senté en el sillón de enfrente.

—Es solo que me habías dicho que no habías comido en todo el día y te sentías mareada, eso es todo. De seguro cuando llegaste allí tu cuerpo no pudo más y te desmayaste por eso. —explicó— Es por eso que te traje una pizza —me muestra la bolsa que traía en su mano que por alguna razón no había visto. Y sí, había una pizza de sólo seis trozos.

Mi estómago rugió. Quizás era cierto.

—No recuerdo cómo llegué allí —tomé la caja.

—Suele pasar, Nisha, tranquila —la abrimos. El olor a pizza hace que me olvide de mi paranoia y me concentre solo en comer. Quizás no era para tanto, quizás Loren tenía razón: me había desmayado por no comer en todo el día. Solía pasarme que dejaba pasar las horas de las comidas y luego por eso me sentía  mareada. Así que no le puse tanta importancia.

—Hay algo que no te he dicho —me dice de pronto, su semblante cambió a uno serio— Es algo delicado la verdad.

—¿Qué es? —me puse en alerta, no me gustaban las malas noticias o saber cosas malas. Era muy sensible y cualquier cosa me podría afectar. Por eso mejor a veces prefería no saber nada que afectase mi salud mental.

Loren se debate en si decirme o no, su cabello rubio le caía en unas ondas en sus hombros y sus ojos grandes y azules me examinaban. Loren era alta y muy bonita, a la par de ella yo era... puff, nada.

—Se trata de Max Stuart, Nish —empieza.

Max Stuart: es el más conocido de la universidad, sin olvidar que es un mujeriego y solo piensa en sí mismo. Max solo se juntaba con su círculo de niños ricos y niñas súper bonitas. A su vista los demás éramos invisibles por completos. Más de una vez me había tirado los libros en los pasillos de la universidad y ni siquiera se había percatado. No me caía mal pero tampoco era de mi agrado.

—¿Y a mí en qué me afecta lo que le pase a él? —rodé los ojos.

—Es que Max... —suspira—... es duro decirlo porque salí con él una vez así que me siento muy extraña.

—Solo dímelo, Loren, sin rodeos.

—Max murió —suelta de la nada.

Sentí feo. La miré intentando procesar lo que había dicho, quizás haya sido alguna broma suya o no sé, pero ella se miraba seria y un tanto afectada. No bromeaba.

—¿De qué hablas? ¿Cómo pasó? —hasta sentí que el hambre se había ido. No había tenido tanta interacción con Max... bueno, casi nada de interacción con él pero no se merecía morir tan joven y con tanto por delante. Mis manos temblaron un poco y sentí que el pánico se apoderaba de mí.

Muerte.

Odiaba esa palabra.

—Fue esta mañana. Lo encontraron en su habitación, Nish, él tenía una bala en su cabeza.—solloza un poco. Me acerco a ella y le sobo la espalda— Me lo confirmó Davis.

Dios, mío ¿lo habían matado? Es terrible.

Davis era el mejor amigo de Max, siempre estaban juntos. Y Davis salía ahora con Loren.

Max está muerto.

Me parece mentira, hasta el viernes aún lo miraba jugando en el campus con sus amigos, sonreía y celebraba sus victorias a lo grande. Max era... el alma de esa universidad y todos lo querían, pero ahora... no está más.

Es increíble como un momento estás y al otro día no. El futuro es incierto.

—Loren, lo siento mucho —logré decir— Por Davis también. Pero ¿quién pudo hacer algo así?

De repente sentí la temperatura de mi sala más helada. Más friolenta. Eso me provocó escalofríos.

—Davis lo está más. Eran mejores amigos desde niños. Imagínate. —sorbe su nariz— Al parecer fue un suicidio. Encontraron una nota con él.

¿Suicidio? No sé por qué pero eso no me lo creía, no podía ser. Max no parecía alguien que se quisiera suicidar. Sin embargo quizás lo que mostraba ante el mundo era una fachada y por dentro estaba mal.

No me podía imaginar cómo estaría Davis porque yo no había pasado por algo así. Lo que sí me desconcertaba era la muerte de Max, en el fondo sigo queriendo que sea una mentira pero ¿por qué? No es como que él y yo fuéramos amigos.

—Lo entiendo. ¿Qué pasará ahora? —quise saber.

—Mañana será el entierro, en la noche podemos ir a su vela.

No quería, sentía que no podía estar en un lugar en donde habría gente llorando y menos cerca de un ataúd en donde estaba un muerto. No podría.

—Yo... no lo sé —me levanté, cruzándome de brazos.

—Jinni irá —añade.

—Puedes ir con ella entonces —le digo— Sabes que no me gustan esas cosas.

Se sorbe la nariz poniéndose de pie.

—Lo sé. De todas formas lo intenté —me abraza— Gracias por escucharme. Me tengo que ir porque iré con Davis —se dirige a la puerta— Cómete la pizza por favor.

—Lo haré.

Loren me da una mirada rápida para después irse.

Yo me quedé allí de pie sin apetito ya y con unas ganas enormes de vomitar, eso solo significaba que la ansiedad y el miedo habían vuelto a mí. Y no los quería de vuelta. Los quería lejos de mí lo más posible. Pero eso era algo que no podía hacer.

Ellos me dominaban por ahora.

—Max —susurré inconsciente— ¿muerto? —no me lo creía.

Con manos temblorosas tomé la caja de pizza y la llevé a la cocina para guardarla en la nevera. Estaba en mi casa sola, la noche caía y hacía más frío de lo normal. ¿En qué momento pasó lo de Max? ¿Por qué no logro recordar mi desmayo? Si solo fue un desmayo, ¿por qué tenía mi ropa sucia y rota como si estuviera huyendo de algo... o de alguien? Más escalofríos recorrieron mi cuerpo, pero eso no fue todo sino que salté del susto cuando algo cayó en el piso de la sala.

El corazón me latió a mil por hora y empecé a sudar.

—¿Loren? —inquirí con la esperanza de que hubiera vuelto. Pero no tuve ninguna contestación. Di pasos hacia la puerta con mucho temor, no sabía quién podría ser, quizás un ladrón o qué se yo. Cuando llego a la sala no hay nadie.

Nadie.

—¿Hola? —susurré a lo bajo.

En mi defensa: era muy miedosa.

Quizás debí de irme con Loren y así no quedar sola en esta noche en donde el pueblo se viste de negro.

Pero en mi sala y en mi casa no había nadie, yo era la única paranoica que estaba. Ah... el control del televisor en el piso. Respiré aliviada porque quizás el gato volvió de la calle y lo tiró.

Solo era eso.

Me iba a girar para irme a mi habitación, pero en cuanto lo hice mi mirada pasó al enorme espejo que tenía de frente. Estaba empañado, me miraba yo y también una letra repintada allí: M.

¿M de Max?

———-

Siste Kapitler

Du Kan Lide Dette 😍

Slaveri: En serie av erotiske spill (Bok 04)

Slaveri: En serie av erotiske spill (Bok 04)

986 Visninger · Fullført · Aimen Mohsin
Julia elsker å lese BDSM-erotiske bøker. Mannen hennes tar henne på fersken mens hun leser en av disse bøkene, og så prøver de begge å leke sexleker hvor Julia får være slave, og hun elsker å leke disse kjærlighetslekene med mannen sin. Men vil disse lekene påvirke ekteskapet deres? La oss finne ut av det ved å lese hvordan det hele startet og hvordan det går!
Dette er bok 04 og den siste boken i slaveriserien.
Alfaens hatet partner

Alfaens hatet partner

779 Visninger · Fullført · WAJE
"Jeg vil ikke se dette engleaktige ansiktet hennes som lurte meg og drepte barnet mitt, hun avskyr meg, hun er ikke annet enn en verdiløs, ubrukelig løgner. Jeg var så god mot henne, og dette er hvordan hun betaler meg tilbake? Jeg elsket henne, jeg forandret hvem jeg var for hennes skyld. Jeg holdt ut med hennes irriterende og pinlige oppførsel, men vet du hva, ta henne tilbake til Ryan hvis du må, jeg er sikker på at han var så lettet da jeg tok henne fra ham, men selv jeg angrer på at jeg tok henne."
Camilla samler seg, finner balansen, men er fortsatt et gråtende vrak. "Du mener det ikke, du er bare sint. Du elsker meg, husker du?" mumler hun, blikket glir mot Santiago. "Fortell ham at han elsker meg og at han bare er sint," ber hun, når Santiago ikke svarer, rister hun på hodet, blikket faller tilbake på Adrian som stirrer på henne med forakt. "Du sa at du elsker meg for alltid," hvisker hun.
"Nei, jeg hater deg akkurat nå!" ropte han.
*****
Camilla Mia Burton er en sytten år gammel ulveløs jente med usikkerhet og frykt for det ukjente. Hun er halvt menneske, halvt varulv; hun er en kraftig ulv selv om hun ikke er klar over kraften i seg og har også et beist, en sjelden perle. Camilla er så søt som hun kan være.
Men hva skjer når hun møter sin partner og han ikke er det hun drømte om?
Han er en grusom, kaldhjertet atten år gammel Alfa. Han er nådeløs og avviser partnere, han vil ikke ha noe med henne å gjøre. Hun forsøker å endre hans oppfatning av hvordan han ser ting, men han forakter og avviser henne, skyver henne bort, men partnerbåndet viser seg å være sterkt. Hva vil han gjøre når han angrer på å ha avvist og hatet henne?
Hybridens partnere

Hybridens partnere

308 Visninger · Fullført · Thenightingale
"Jeg lurer på hvordan det ville føles å ligge med en hybrid," hvisket Liam nå, mens han lente seg inn mot halsen hennes. "-ikke si at du er jomfru. En sexy liten ting som deg?"

Xavier flyttet hendene sine opp til halsen hans og lo. "Ikke skjul det, det dyret inni deg. Jeg vil at du skal slippe det løs på meg. Jeg vil at du... skal dominere meg... og kroppen min."

Sebastian plasserte en kald og myk hånd mot siden av kinnet hennes før han la leppene sine på hennes. "Nå, hvis du fortsetter å være en god jente, så vil jeg fortsette å belønne deg, forstår du?"

Demetri plasserte de delikate fingrene sine under haken min, og fikk meg til å se inn i de milde blå øynene hans. "Kanskje dette er plutselig, men, kjære, kan jeg kanskje gjøre det godt igjen med et kyss?"


Et brutalt spill av slakt, nei, en makaber massakre - dette var hva Phoenix Ackerman, datter av den store Alfa Denzell, sto overfor i det øyeblikket hun avslørte at hun ikke bare var en hybrid, men den siste vampyrkongen i eksistens. Nå har hun ikke noe annet valg enn å kjempe for den ene tingen som er skyldt henne, den ene tingen som endelig kunne avslutte den århundregamle feiden mellom vampyrer og varulver. Tronen til Vampyrriket. For å oppnå tronen må Phoenix imidlertid konkurrere mot en rekke renblods vampyradel i det dødeligste spillet noensinne skapt i vampyrhistorien - Suksessio-spillet.

Men Suksessio-spillet er ikke det eneste grusomme spillet Phoenix må møte, da hun finner seg selv midt i verdens største kjærlighetskamp mellom de fire mennene som er betrodd å holde henne trygg og borte fra den historieforandrende sannheten om hennes virkelige identitet: Sebastian Dragović, Liam Howard, Xavier Chase og Demetri Forbes. Det er en kamp som har vært under oppseiling i et millennium, og bortsett fra Suksessio-spillet, er det en av de største utfordringene Phoenix ennå må møte. De sier at vinneren tar alt, men det er ingen vinnere i spillene Phoenix må spille.
Ulveprofetien

Ulveprofetien

678 Visninger · Oppdateres · Catherine Thompson
Lexi har alltid vært annerledes enn andre. Hun er raskere, sterkere, ser bedre og helbreder seg raskt. Og hun har et merkelig fødselsmerke i form av en ulvepote. Men hun har aldri sett på seg selv som spesiell. Inntil hun nærmer seg sin tjuende bursdag. Hun merker at alle hennes særegenheter blir sterkere. Hun vet ingenting om den overnaturlige verden eller partnere. Inntil fødselsmerket begynner å brenne. Plutselig finner hun seg involvert med varulver som tror hun er den profeterte som skal forene flokkene mot en vampyr som vil ha henne død. Hun må lære å håndtere sine nye krefter, samt ikke bare én, men to partnere. Den ene ønsket å avvise henne fordi han trodde hun var menneske. Den andre aksepterer henne fullstendig. Profetien sier at hun må ha begge. Hva skal hun gjøre? Vil hun akseptere begge eller avvise en og håpe på en ny sjanse med en annen partner? Vil hun klare å håndtere forvandlingen og kreftene sine før det er for sent?
Trone av Ulver

Trone av Ulver

1.2k Visninger · Oppdateres · BestofNollywood
"Jeg, Torey Black, Alfa av Black Moon, avviser deg."
Hans avvisning traff meg umiddelbart.
Jeg kunne ikke puste, klarte ikke å få pusten tilbake mens brystet mitt hevet og senket seg, magen vrengte seg, og jeg klarte ikke å holde meg sammen mens jeg så bilen hans suse ned oppkjørselen og bort fra meg.

Jeg kunne ikke engang trøste ulven min, hun trakk seg umiddelbart tilbake til baksiden av sinnet mitt, og hindret meg i å snakke med henne.

Jeg kjente leppene mine skjelve, ansiktet mitt krølle seg sammen mens jeg forsøkte å holde meg sammen, men mislyktes miserabelt.

Uker hadde gått siden jeg sist så Torey, og hjertet mitt syntes å brytes litt mer for hver dag som gikk.

Men nylig oppdaget jeg at jeg var gravid.

Graviditeter hos varulver var mye kortere enn hos mennesker. Siden Torey var en Alfa, ble tiden redusert til fire måneder, mens en Beta ville være fem, Tredje i Kommando ville være seks, og en vanlig ulv ville være mellom syv og åtte.

Som foreslått, gikk jeg til sengs, hodet fullt av spørsmål og undringer. Morgendagen kom til å bli intens, det var mange beslutninger som måtte tas.

Kun for aldersgruppen 18 år og eldre.---To tenåringer, en fest og den uforglemmelige partneren.
Den Hvite Ulven

Den Hvite Ulven

1.6k Visninger · Fullført · Twilight's Court
Hun stivnet. Hun så seg rundt etter noen i nærheten. Det var ingen der. Duften var så søt at det bare kunne være én ting. Hennes make. Han var her.

Hun fulgte duften ned en gang til hun kom til en dør og innså at hun sto i kongens kvarter. Så hørte hun det. En lyd som fikk magen til å vrenge seg og brystet til å verke av smerte. Stønning kom fra den andre siden av døren.

Tårene begynte å falle. Hun tvang føttene til å bevege seg. Hun kunne ikke tenke, ikke puste, alt hun kunne gjøre var å løpe. Løpe så fort og så langt hun kunne.

Regnet øste ned. Tordenen rullet. Lynet slo i det fjerne, men hun brydde seg ikke. Nei, alt hun kunne tenke på var sin make. Hennes ene sanne make var for øyeblikket med en annen kvinne i sin seng.

Alexia var født til å være en hvit ulv. Hun er sterk og vakker og har sett frem til å møte sin make i atten år. Caspian var Alfa-kongen. Han ønsket sin luna, men han gjorde en stor feil. Han lå med en annen kvinne bare for sex. Han ville gjøre alt for å vinne tilbake sin lunas hjerte.

Men som konge må han ta på seg ansvaret for å patruljere grensen. Caspian falt uventet i fare, og det var den hvite ulven, Alexia, hans luna, som reddet ham. Caspian kunne ikke ta øynene fra henne. Vil Alexia tilgi Caspian og bli hans Luna-dronning?
Blodrød kjærlighet

Blodrød kjærlighet

242 Visninger · Fullført · Dripping Creativity
"Kommer du med et tilbud?"
"Vær forsiktig, Charmeze, du leker med en ild som vil brenne deg til aske."
Hun hadde vært en av de beste servitrisene som hadde servert dem under torsdagsmøtene. Han er en mafiaboss og en vampyr.
Han hadde likt å ha henne på fanget sitt. Hun føltes myk og rund på alle de riktige stedene. Han hadde likt det for mye, noe som hadde blitt klart da Millard hadde kalt henne over til seg. Vidars instinkt hadde vært å protestere, å holde henne på fanget sitt.
Han tok et dypt pust og tok inn enda en dose av duften hennes. Han ville tilskrive oppførselen sin i løpet av natten til den lange tiden han hadde vært uten en kvinne, eller en mann, for den saks skyld. Kanskje kroppen hans fortalte ham at det var på tide å unne seg litt fordervet oppførsel. Men ikke med servitrisen. Alle instinktene hans fortalte ham at det ville ende opp som en dårlig idé.


Å jobbe på 'Den Røde Dame' var redningen Charlie trengte. Pengene var gode, og hun likte sjefen sin. Det eneste hun holdt seg unna var torsdagsklubben. Den mystiske gruppen av kjekke menn som kom hver torsdag for å spille kort i bakrommet. Det var inntil den dagen hun ikke hadde noe valg. I det øyeblikket hun la øynene på Vidar og hans hypnotiske isblå øyne, fant hun ham uimotståelig. Det hjalp ikke at han var overalt, tilbød henne ting hun ønsket, og ting hun ikke trodde hun ønsket, men trengte.
Vidar visste at han var fortapt i det øyeblikket han så Charlie. Hvert eneste instinkt han hadde fortalte ham at han måtte gjøre henne til sin. Men det var regler, og de andre fulgte med på ham.
Gjenfødt som Min Eksmanns Sanne Kjærlighet

Gjenfødt som Min Eksmanns Sanne Kjærlighet

744 Visninger · Oppdateres · Freya Brooks
I mitt forrige liv var jeg syndebukken, som fremhevet Charlies dype kjærlighet for en annen kvinne, og til slutt endte jeg opp med en familie i elendighet. Etter gjenfødelsen bestemte jeg meg for å gi slipp, og ventet på at Peiheng skulle søke om skilsmisse. Men utviklingen av situasjonen er litt merkelig, hvordan kan en mann som knapt kom hjem i mitt forrige liv komme tilbake med jevne mellomrom? Og bekymret for at jeg vil bedra ham? "Tror du at du i nær fremtid vil hate meg og ønske at jeg forsvinner?" spurte jeg. "Ikke drøm," svarte han, "vi skal pine hverandre til døde." Jeg sukket, som gjenfødt vet jeg at Charlie snart vil møte sin sanne kjærlighet. Endelig møttes de, og jeg trodde friheten bare var ett skritt unna. Men han sa, "Hvem sa at jeg vil ha skilsmisse?" Ikke bare skilte han seg ikke, men han brydde seg mer og mer om meg, til og med hans sanne kjærlighet ble forlatt!
Slaveri: En serie av erotiske spill (Bok 01)

Slaveri: En serie av erotiske spill (Bok 01)

1.1k Visninger · Fullført · Aimen Mohsin
Julia elsker å lese BDSM-erotiske bøker. En dag tar mannen hennes henne på fersken mens hun leser en av disse bøkene, og de bestemmer seg for å prøve ut sexleker hvor Julia får være slave. Hun elsker å leke disse kjærlighetslekene med mannen sin. Men vil disse lekene påvirke ekteskapet deres? La oss finne ut hvordan det hele startet og hvordan det går videre!
Dette er bok 01 i slaveri-serien.
Ekte Luna

Ekte Luna

328 Visninger · Oppdateres · Tessa Lilly
"Jeg, Logan Carter, Alfa av Crescent Moon-flokken, avviser deg, Emma Parker av Crescent Moon-flokken."

Jeg kunne føle hjertet mitt knuse. Leon ulte inni meg, og jeg kunne kjenne smerten hans.

Hun så rett på meg, og jeg kunne se smerten i øynene hennes, men hun nektet å vise det. De fleste ulver faller på knærne av smerte. Jeg ville falle på knærne og klore meg på brystet. Men det gjorde hun ikke. Hun sto der med hodet hevet. Hun tok et dypt pust og lukket de vakre øynene sine.

"Jeg, Emma Parker av Crescent Moon-flokken, aksepterer din avvisning."

Når Emma fyller 18, blir hun overrasket over at hennes make er Alfaen i flokken hennes. Men gleden over å finne sin make varte ikke lenge. Hennes make avviste henne for en sterkere hunnulv. Den hunnulven hater Emma og vil bli kvitt henne, men det er ikke det eneste Emma må håndtere. Emma finner ut at hun ikke er en vanlig ulv og at det finnes folk som vil bruke henne. De er farlige. De vil gjøre alt for å få det de vil ha.

Hva vil Emma gjøre? Vil hennes make angre på at han avviste henne? Vil hennes make redde henne fra menneskene rundt dem?
Tabu

Tabu

2.3k Visninger · Fullført · Vicky Visagie
Jeg satt på knærne med hendene på lårene, åpne. Jeg ventet naken på Sir midt i rommet. Da Sir kom ut av badet, var han så fornøyd med meg, noe som gjorde meg glad i retur. Sir ba meg takke ham for det han skulle gjøre med meg i kveld, og jeg visste hva det betydde. Jeg mener, jeg har lekt med noen få Dominanter i min tid på klubben. Jeg løsnet Sirs bukser og dro ned glidelåsen hans. Da buksene falt ned, var pikken hans rett foran ansiktet mitt. Tydeligvis brukte ikke Sir undertøy. Jeg sugde Sir så godt jeg kunne, jeg kunne føle at han holdt seg tilbake. Jeg var sikker på at han ville gripe hodet mitt og knulle ansiktet mitt, men tydeligvis hadde Sir mye selvkontroll. Da han hadde fått nok, hjalp han meg opp på føttene og førte meg bort til St. Andreas-korset hvor han bandt armene og beina mine. Jeg elsket St. Andreas-korset, spesielt hvis jeg ble pisket, og det var akkurat det Sir hadde i tankene i kveld. Jeg fortalte ham mitt sikre ord som var Cupcake. Sir ble overrasket over det sikre ordet, men alt har en mening i livet mitt. Han begynte å piske meg, det føltes som himmelen, pisken over kroppen min. Men Sir stoppet ikke der, han ville piske meg til ryggen min var fin og varm, så ville han presse den nakne kroppen sin mot min, kysse meg i nakken og bite meg i øret. Han gjorde meg så kåt. Så ville han stoppe og starte piskingen på nytt, bare hardere hver gang. Han lekte med fitta mi og presset meg til kanten hvor jeg bare ville falle over og komme, men han ville stoppe og starte alt på nytt. På et tidspunkt begynte jeg å føle meg beruset og svimmel, jeg var ikke vant til den følelsen, det var da jeg brukte mitt sikre ord Cupcake... Sir og jeg snakket om alt og hvorfor jeg brukte mitt sikre ord. Jeg fortalte ham at jeg ikke liker å føle meg ute av kontroll, han aksepterte det for nå, sa han. Så lekte vi videre, Sir kunne knulle, han var definitivt en erfaren Dominant som visste hvordan man knuller hjernen ut av deg. Han knullet meg til jeg kom minst noen få ganger før jeg besvimte. Jeg skulle ta en telefon som Sir ville at jeg skulle ha for etterpleie, men jeg var redd for at jeg ville forelske meg i Sir, så mens Sir fortsatt sov, snek jeg meg ut av rommet og lot telefonen ligge. Da jeg kom hjem, var jeg opprørt over meg selv fordi jeg ville elsket å se Sir igjen, men nå var han borte. Borte, og jeg har ingen anelse om jeg noen gang vil se ham igjen...

Noen netter etter hendelsen på klubben hvor jeg møtte Sir, dro jeg med faren min til en velkomstfest for en av hans venner som kom tilbake til Oslo. Siden min mor og bror døde, er jeg alltid min fars pluss én, ikke at vi er veldig nære, men jeg må gjøre det som forventes av meg. Min far er en veldig rik og innflytelsesrik mann, noe jeg prøver mitt beste for ikke å være. Kveldens velkomstfest var en av de jeg virkelig ikke ville gå til. Jeg mener, han er en gammel venn av faren min, hva i all verden skal jeg gjøre der? Jeg sto med ryggen til gruppen da farens venn sluttet seg til oss. Da han snakket, var jeg sikker på at jeg kjente den stemmen. Så snart jeg snudde meg rundt og faren min introduserte oss, var alt som kom ut av munnen min: Sir?.........
Luna på flukt - Jeg stjal Alphas sønner

Luna på flukt - Jeg stjal Alphas sønner

2.4k Visninger · Fullført · Jessica Hall
I et opprør etter at faren hennes forteller henne at han gir Alfa-tittelen til hennes yngre bror, sover Elena med farens største rival. Men etter å ha møtt den beryktede Alfaen, oppdager Elena at han er hennes skjebnebestemte partner. Men alt er ikke som det ser ut. Det viser seg at Alfa Axton har lett etter henne for sine egne bedragerske planer om å ødelegge faren hennes.

Neste morgen, når klarheten vender tilbake, avviser Elena Alfa Axton. Rasende over hennes avvisning, lekker han en skandaløs video for å ødelegge henne. Når videoen blir offentlig, støter faren henne ut av flokken. Alfa Axton tror det vil tvinge henne tilbake til ham fordi hun ikke har noe annet sted å gå.

Lite vet han at Elena er sta og nekter å bøye seg for noen Alfa, spesielt ikke mannen hun avviste. Han vil ha sin Luna og vil ikke stoppe for noe for å få henne. Avskyet over at hennes egen partner kunne forråde henne, rømmer hun. Det er bare ett problem: Elena er gravid, og hun har nettopp stjålet Alfaens sønner.

Tropes & Triggers: Hevn, graviditet, mørk romantikk, tvang, kidnapping, stalker, voldtekt (ikke av hovedpersonen), psyko Alfa, fangenskap, sterk kvinnelig hovedperson, possessiv, grusom, dominerende, Alfa-drittsekk, dampende. Fra filler til rikdom, fiender til elskere. BXG, graviditet, Rømt Luna, mørk, Rogue Luna, besatt, grusom, vridd. Uavhengig kvinne, Alfa-kvinne.