Trællet av Min Nådeløse Milliardær

Annas verden falt i tusen biter da hun mottok den knusende beskjeden om farens bortgang. Faren hennes, lederen av et mektig forretningsimperium, var plutselig blitt tatt fra henne. Sorgen oppslukte henne, men lite visste hun at hennes sorg bare ville dypne da hun fant seg alene i denne verdenen. Lite visste hun at stebroren hennes, Lucas, som alltid hadde misunt farens formue, planla sitt neste trekk selv før farens kropp var blitt kald.

Mens hun satt der, fortapt i sine tanker, svingte plutselig døren til rommet opp med et høyt smell. Annas hjerte hoppet over et slag da stebroren hennes trådte gjennom døren. Hans kalde, beregnende blikk skannet rommet før det festet seg på henne. Hun kjente en skjelving løpe nedover ryggraden da hun innså at han var den som hadde arrangert denne forferdelige skjebnen for henne.

"Hva vil du?" spurte Anna flatt.

Stebroren hennes hånflirte mot henne, øynene hans fylt med forakt. "Hva jeg vil? Forventer du virkelig at jeg skal svare på det, din dumme jente?" Han tok et skritt mot henne, tonen hans dryppende av gift.

Mens stebroren nærmet seg, følte Anna en følelse av redsel skylle over seg. Hun visste at han var der for å håne henne, for å nyte hennes lidelse. Og likevel nektet hun å la ham se hennes frykt. I stedet møtte hun blikket hans direkte, øynene hennes brennende av trass.

"La meg være i fred," hveste Anna til ham. Men det var nytteløst, Lucas forble urørlig, et grusomt smil lekende på leppene hans. "Å, kjære søster, jeg er redd det er ganske umulig. Du skjønner, jeg har gått gjennom mye trøbbel for å sikre at du ender opp nøyaktig der jeg vil ha deg."

Annas øyne videt seg ut i sjokk. "Hva mener du? Hva har du gjort?" krevde hun, sinnet stigende i henne.

Lucas lo kaldt, nytende Annas forvirring. "Du innser virkelig ikke hvilken knipe du er i, gjør du?" Han hånte. "Farens formue, hele hans arv, alt er blitt signert bort. Til meg."

Annas hjerte hamret i brystet mens hun kjempet for å forstå Lucas' ord. "Det er umulig!" ropte hun. "Faren vår ville aldri latt deg få alt! Han lovet meg!"

"Å, men der tar du feil," sneerte Lucas. "Faren vår var en svak mann, alltid tilbøyelig til forhastede beslutninger. Han lovet deg alle slags ting, gjorde han ikke? Men han brydde seg aldri om å sette noe av det skriftlig."

Tårer fylte Annas øyne da realiteten gikk opp for henne. "Du lurte ham," anklaget hun, stemmen skjelvende. "Du manipulerte ham til å signere bort alt! Du er et monster, Lucas. Jeg hater deg!"

Lucas' øyne glitret farlig. "Du hater meg?" sa han, stemmen dryppende av ondskap. "Bra. La det hatet gnage i deg, Anna. Det vil bare gjøre denne neste delen desto mer deilig."

Anna kunne knapt tro hva hun hørte. "Hva snakker du om, Lucas? Hva mer kan du muligens gjøre mot meg?" tryglet hun, desperasjonen snikende inn i stemmen hennes.

Lucas lo ut en kald, hjerteløs latter. "Åh, jeg har mye mer i vente for deg, kjære søster. Først skal jeg sørge for at du lider like mye som jeg gjorde. Deretter, når du tror at det ikke er mer smerte igjen å tåle, skal jeg selge deg til høystbydende. Og jeg kommer ikke til å holde tilbake."

Annas mage sank da Lucas snakket, kroppen hennes skalv av frykt. "Du kan ikke mene dette," hvisket hun, og prøvde å henge med. "Vær så snill, ikke gjør dette. Dette er ikke deg, Lucas. Du har forandret deg siden far døde. Hvorfor straffer du meg slik?"

Lucas' ansikt forvridde seg av sinne, øynene smalnet mot henne. "Du tror det er jeg som har forandret meg? Har du noen anelse om hvordan det føltes å se vår far gi alt til deg, mens jeg ble etterlatt med ingenting?" freste han, stemmen dryppende av gift. "Du var hans favoritt, alltid den han elsket og dullet med. Og nå, nå skal du betale prisen for hans hengivenhet. Du skal lide, slik jeg har lidd."

Tårer strømmet ned Annas ansikt mens hun tryglet broren sin. "Dette er ikke riktig, Lucas! Du kan ikke gjøre dette mot meg! Vær så snill, ha nåde med meg! Du vet at jeg aldri ønsket dette, jeg ønsket aldri noe av det!"

Lucas så kaldt på henne, øynene hans uten følelser. "Nåde? Du tror du fortjener nåde? Du vet ikke hva ordet betyr." Han snudde seg mot døren og gestikulerte for henne å følge ham. "Kom, straffen din venter."

Anna nølte, hjertet hamret i brystet. Hun visste at hun ikke hadde noe valg annet enn å følge ham, å møte den forferdelige skjebnen han hadde planlagt for henne. Mens hun fulgte ham ut av rommet, kunne hun ikke la være å lure på hvilket mareritt hun hadde snublet inn i.

Mens de gikk gjennom de svakt opplyste gangene, kunne den svake lyden av en auksjonarius' stemme høres i det fjerne. Lucas førte henne nærmere stemmen, og snart sto de bakerst i et lite, luksuriøst auksjonshus, atmosfæren tykk av spenning og forventning. Auksjonariusen, en røff mann med et lurt smil, var opptatt med å få opp interessen for en ny vare.

"Mine damer og herrer," annonserte auksjonariusen, stemmen hans rungende gjennom rommet, "velkommen til vår eksklusive auksjon. I dag har vi en veldig spesiell vare til salgs. En ung dame, nylig blomstret inn i kvinnenes rekker. Hun kommer fra en høytstående familie, noe som gjør henne til en virkelig premie."

Mens auksjonariusen fortsatte talen sin, følte Anna seg kvalm. Hun kunne ikke tro at dette skjedde, at hun var ingenting annet enn en vare som skulle selges til høystbydende. Hun kastet et blikk på broren sin, øynene brant av sinne og hat. Men Lucas virket uberørt, nesten som om han nøt forestillingen av søsterens lidelse.

Auksjonariusen fortsatte å beskrive Annas oppfattede 'kvaliteter', ordene hans ble mer beskrivende og vulgære etter hvert som budkrigen ble mer intens. Hun følte seg som et stykke kjøtt, vurdert og dømt av de sleske mennene i publikum. Hun følte seg ydmyket, hjelpeløs og livredd.

Endelig, etter det som føltes som en evighet, slo hammeren til slutt, og auksjonariusen annonserte den nye eieren av varen. "Solgt!"