Alfaens Jegerinne (bok en & to)
A. Wings · Fullført · 108.5k Ord
)
Introduksjon
---Hvem kan bli den endelige vinneren?---
---Hvem mister sitt hjerte i spillet?---
"Du vet, du har aldri fortalt meg hvorfor du hadde de tallene," sa Rogan, "Betyr de noe spesielt?"
"Vi får dem tildelt, men jeg kunne velge mitt," sa jeg.
"Å? Hvorfor 110 da?" fortsatte Rogan å spørre.
Jeg smilte litt, og Rogan så forvirret på meg.
"Det ... det var min fars nummer," sa jeg.
"Jeg ... jeg ville hedre ham, vet du."
Rogan klemte hånden min, og jeg så opp på ham og smilte.
"Du var en flott jeger," sa han. "Men nå må du være en flott Luna."
Hennes nummer er 110, navnet hennes ble sjelden brukt. Men hun har virkelig et vakkert navn, Serena. Serena mistet familien sin i svært ung alder, hun hatet alle varulvene som ødela livet hennes. Da hun ble sendt for å drepe den mektigste Alfaen Rogan, nølte ikke Serena et sekund, Alfa Rogan måtte drepes.
Alfa Rogan fanget det mest uventede byttet, sin mate, en liten jegerinne. Å håndtere henne var mye vanskeligere enn å drepe fiendene sine med blod. Han visste at hun hatet ham og at han selv burde holde seg unna henne. Men han klarte det bare ikke, han ønsket sin mate så mye og ville aldri skade henne.
Kapittel 1
–Serena–
Jeg løper gjennom skogen, barføtt. Den kalde, fuktige bakken stikker mot fotsålene, men jeg kjenner den knapt. Jeg hører stemmen til mamma: «Løp.» Jeg må løpe, så jeg gjør det. Jeg presser meg så langt jeg klarer og ser ikke tilbake – akkurat som hun sa. Men hun er ikke med meg. Hun løper ikke ved siden av meg. Likevel vet jeg at jeg ikke kan stoppe. Jeg har ikke lov til å stoppe. Først når lungene svir og de små beina mine ikke bærer meg lenger, lar jeg meg endelig puste ordentlig. Jeg stopper og ser meg rundt, men jeg er helt alene i den mørke skogen.
«Mamma?»
Selvsagt er hun ikke bak meg, slik jeg hadde håpet. Pappa er der heller ikke. Begge to ble igjen. De hadde gjort meg klar for dette. De sa alltid at hvis noe skjedde, måtte jeg bare løpe.
Jeg ser meg rundt og håper at noen skal komme og finne meg. Jeg ønsker at foreldrene mine ikke er langt bak. Men ingen dukker opp. Jeg setter meg ned på bakken, usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg trekker knærne opp og klemmer armene rundt dem. Tårene begynner å renne nedover kinnene, men jeg vet ikke helt hvorfor jeg gråter. Jeg føler meg ikke trist. Bare redd, mens jeg venter og lytter …
Ingen lyder. Og så plutselig …
En kvist knekker, og jeg stirrer rett fram. Hjertet dunker hardt i brystet, men jeg ser ingenting.
«Hallo?» roper jeg lavt.
Jeg har ingenting å forsvare meg med. Jeg sitter bare her i pysjen, helt alene. Men jeg klarer ikke å løpe mer. Beina skjelver, selv om jeg sitter stille.
«Hallo?» roper jeg igjen.
Plutselig ser jeg glødende, gule øyne i en busk like ved. Jeg stirrer på dem, lamslått, uten å vite hva jeg skal gjøre. Jeg blir bare sittende og se inn i de øynene. Hva er det? Jeg klarer ikke å skjelne det.
«Er du her for å skade meg?» spør jeg.
Hvorfor sa jeg det? Hvem – eller hva – er det jeg egentlig snakker til?
«Hvem er du?» hvisker jeg.
Øynene fortsetter å stirre på meg. Og jo lenger de gjør det, desto roligere blir jeg.
«Hvem er du?» spør jeg igjen.
Jeg vet ikke hvorfor jeg må få vite det. Men det føles ikke som et dyr som ser på meg. Det føles som et menneske. Som om noen følger med, helt bevisst. Men hvem kan ha så gule øyne? Jeg skal til å si noe mer da jeg hører rop i det fjerne. Jeg ser over skulderen og får øye på lys som flakker lenger ute mellom stammene. Hadde noen kommet for å finne meg? Jeg snur meg tilbake, et smil brer seg over leppene, men de gule øynene er borte.
Hvem er du?
Ordene ga gjenlyd i hodet idet jeg åpnet øynene og stirret på en kjedelig, grå vegg. Jeg sukket og lukket dem igjen. Jeg rullet over på siden, men åpnet snart øynene på nytt, bare for å se opp i et matt, livløst tak. Jeg slengte en arm over hodet, ikke helt klar for å stå opp ennå.
Den idiotiske drømmen hadde hjemsøkt meg siden jeg var liten. Jeg klarte aldri å glemme de glødende, gule øynene og den følelsen av å bli observert. Jeg visste at det godt kunne hende at det ikke hadde vært noe der den natta. Likevel var én ting sikkert: Jeg kunne ikke bli liggende her for alltid. Da et lite pip kom fra ID-klokka mi, skjønte jeg at jeg var ventet. Jeg rakte hånda mot det lille nattbordet bak meg, grep klokka og leste meldingen: møterommet. Jeg sukket, satte meg opp og svingte beina ut over sengekanten.
Jeg så meg rundt i det lille rommet jeg kalte hjem. Alle jegerne hadde sitt eget. Jeg skjøv meg opp fra senga og tok en rask dusj. Pusset tennene. Kledde på meg. Da klokka satt på håndleddet, gled jeg inn i jakka mi. Den bar nummeret mitt: 110.
Jeg forlot rommet og lukket døra bak meg. Den låste seg av seg selv, og kunne bare åpnes med fingeravtrykket mitt. Så gikk jeg nedover de lange, hvitmalte korridorene. Den sterile belysningen lå som et kaldt slør over veggene. Jeg dro jakka ordentlig på meg mens jeg gikk. Jeg passerte et par jegere som nikket til meg, noen kalte meg «Kommandør». Jeg nikket alltid tilbake. Respekten lå tydelig i blikkene deres, klar som rimfrost.
Møterommet fant jeg raskt, ett nivå ned. Hele basen vår lå under bakken. Vi dro ikke ut før vi fikk oppdrag.
«Ah, 110, kom inn,» sa øverstkommanderende.
Hun bar den høyeste graden, og jeg respekterte henne mer enn noen andre. Det brune håret hennes hadde blitt hvitt med årene, men hun lot det fortsatt være langt og flettet. Hun smilte og viste meg plassen i den andre enden av bordet.
Jeg sank ned i stolen og lot blikket gli over de andre generalene. Eldre menn og kvinner, en blanding av harde ansikter og våkne øyne. Alle lojale mot samme mål: å gjøre slutt på skapningene som hadde brakt så mye død. De samme som hadde tatt foreldrene mine.
«Jeg har et oppdrag til deg,» sa øverstkommanderende.
«Jeg er klar,» svarte jeg.
Hun belønnet meg med et nytt smil.
«Det er du alltid.»
Det fikk oss begge til å smile, kort og nesten umerkelig.
«Denne gangen er det ikke så enkelt,» sa hun. Smilet forsvant, og ansiktet ble stramt.
Jeg la hodet litt på skakke. Forvirret. Jeg hadde aldri feilet et oppdrag.
«Vi vil slå hardt til nå,» sa øverstkommanderende. De grønne øynene hennes låste seg i mine. «Og denne gangen har vi dem akkurat der vi vil ha dem.»
Nysgjerrigheten strammet seg i meg, som en snor som ble dratt til.
«En alfa som har vært en pest for oss i lang tid, har endelig bestemt seg for at han vil slå seg til ro.»
«Hvordan vet dere det?» spurte jeg.
«Husker du de små bikkjene våre vi sendte inn i flokkene deres?» spurte hun.
Jeg nikket. I fjor, i stedet for å drepe varulvene vi jaktet på, hadde vi kidnappet noen …
«De har rapportert tilbake til meg. Og det ser ut til at Rogan endelig kommer til å være sårbar nok til at vi kan nå ham. Det blir et møte mellom ham og familien hvis datter skal binde seg til ham. Vi kan ikke la den forbindelsen skje. De tilhører de to største flokkene, og hvis de slår seg sammen, kan det være slutten for oss,» forklarte hun.
Jeg nikket igjen. Alvoret la seg tungt, som våt snø.
«Jeg trenger at du dreper ham,» sa hun.
«Det skal jeg,» svarte jeg, hardt og uten slingringsmonn.
«Jeg sender deg og gruppa di ut, men 110 … du må sørge for at han blir drept. Dette kan være vår eneste sjanse.»
Jeg nikket, holdt blikket hennes. «Jeg skal sørge for at han blir eliminert. Jeg kommer ikke tilbake før han er død.»
Øverstkommanderende smilte, tydelig fornøyd. «Derfor valgte jeg deg. Du får ting gjort.»
Jeg prøvde å holde smilet nede. Jeg smilte sjelden, men rosen hennes fikk det alltid til å trekke i munnviken. Jeg reiste meg og ga alle et kort nikk til farvel før jeg forlot rommet for å finne gruppa mi. Med klokka kalte jeg dem inn til et mindre møterom på øverste nivå. Jeg ba dem komme forberedt. Med våpen, og en liten bag med proviant. Vi kom ikke til å være tilbake med det første.
Takk for at du leser denne historien. Jeg håper du vil like den!
Siste Kapitler
#101 Epilog
Sist Oppdatert: 4/23/2026#100 Kapittel 46: Lykkelig
Sist Oppdatert: 4/23/2026#99 Kapittel 45: Gjorde det som var nødvendig
Sist Oppdatert: 4/23/2026#98 Kapittel 44: Dårlig såret
Sist Oppdatert: 4/23/2026#97 Kapittel 43: Hennes bror
Sist Oppdatert: 4/23/2026#96 Kapittel 42: Angrepet
Sist Oppdatert: 4/23/2026#95 Kapittel 41: Å holde seg tilbake
Sist Oppdatert: 4/23/2026#94 Kapittel 40: Elsker hverandre
Sist Oppdatert: 4/23/2026#93 Kapittel 39: Merket
Sist Oppdatert: 4/23/2026#92 Kapittel 38: Kommer tilbake
Sist Oppdatert: 4/23/2026
Du Kan Lide Dette 😍
Cherry og milliardæren
Cherry er en ung, suksessfull blond stripper hvis verden forandrer seg når hun møter en velstående nigerianer ved navn Malcolm Balogun. Han ansetter henne som sin personlige eskorte under sin forretningsreise, og ikke lenge etter begynner de å bli seksuelt tiltrukket av hverandre.
Cherrys policy er å aldri bli seksuelt involvert med sine klienter, men Malcolms gåtefulle vesen trekker henne som en magnet, og hans erfaring i kunsten av seksuell nytelse blir en rus hun ikke kan få nok av.
Han tok den ene hånden og beveget den rundt låret mitt og innenfor den åpne bunnen av kjolen min. Mens han gjorde dette, brøt han aldri øyekontakten; det var nesten som om øynene hans var grunnen til at jeg ikke kunne bevege meg, grunnen til at jeg ikke kunne puste, grunnen til at jeg ikke ville dra, agnet som fikk meg til å drukne og stimulansen som fikk libidoen min til å stige. Halsen min var så tørr og stram, men det var ingenting tørt med katten mellom beina mine. Hånden hans begynte å gli oppover denne gangen, sakte nærme seg den bankende vaginaen min, fylle meg med forventning og et umettelig behov for å føle ham berøre meg der nede.
Fangenes Prinsesse
-Advarsel: Seksuelt innhold-
Isabelle er den førstefødte datteren til prins Kaiden. Hennes drøm er å følge i farens fotspor. Men hun kan ikke konkurrere med sine kullsøsken. For å gjøre vondt verre, kan hun ikke finne sin sjelevenn. Det virker som om alt peker på at hun må gjøre noe hun aldri har gjort før: forlate flokken. Men kan hun håndtere hvem hun finner? Kan hun temme en ulv fra villmarken?
Utdrag
Han så nå på meg med et blikk jeg ikke kunne tolke, men jeg følte meg som et bytte. "Lille prinsesse, du er i brunst." Sa han med et mykt knurr. Brunst? Ingen ulv jeg noen gang hadde møtt hadde det.
"Det er umulig... det er noe menneskene har funnet på." Sa jeg, og rygget litt unna. Jeg kjente våtheten fra kjernen min renne nedover beinet, og lukten av opphisselse var umiskjennelig. Han knurret lavt, og la sakte hjorteskinnet på stubben. Han spaserte over til meg med en selvsikker, dominerende gange. Han så ut som den Alfaen han var. Kraftfull. Bestemt...selvsikker. Det satte meg i en transe. Musklene hans spente seg med hver bevegelse, og øynene hans var fokusert på brystene mine. De stivnet. Jeg burde ha sett bort. Jeg burde ha dekket til de skammelige kroppslige reaksjonene mine, knapt dekket av den tynne kjolen min, men det gjorde jeg ikke.
"Hvis det var umulig, ville jeg ikke ønsket deg så sterkt, min lille villblomst." Sa han og la fingeren under haken min, løftet hodet mitt opp. Han var så nær nå at jeg kunne føle kroppsvarmen hans i den kalde morgenduggen, men det var ikke lenger noen kulde i luften.
Hybridens partnere
Xavier flyttet hendene sine opp til halsen hans og lo. "Ikke skjul det, det dyret inni deg. Jeg vil at du skal slippe det løs på meg. Jeg vil at du... skal dominere meg... og kroppen min."
Sebastian plasserte en kald og myk hånd mot siden av kinnet hennes før han la leppene sine på hennes. "Nå, hvis du fortsetter å være en god jente, så vil jeg fortsette å belønne deg, forstår du?"
Demetri plasserte de delikate fingrene sine under haken min, og fikk meg til å se inn i de milde blå øynene hans. "Kanskje dette er plutselig, men, kjære, kan jeg kanskje gjøre det godt igjen med et kyss?"
Et brutalt spill av slakt, nei, en makaber massakre - dette var hva Phoenix Ackerman, datter av den store Alfa Denzell, sto overfor i det øyeblikket hun avslørte at hun ikke bare var en hybrid, men den siste vampyrkongen i eksistens. Nå har hun ikke noe annet valg enn å kjempe for den ene tingen som er skyldt henne, den ene tingen som endelig kunne avslutte den århundregamle feiden mellom vampyrer og varulver. Tronen til Vampyrriket. For å oppnå tronen må Phoenix imidlertid konkurrere mot en rekke renblods vampyradel i det dødeligste spillet noensinne skapt i vampyrhistorien - Suksessio-spillet.
Men Suksessio-spillet er ikke det eneste grusomme spillet Phoenix må møte, da hun finner seg selv midt i verdens største kjærlighetskamp mellom de fire mennene som er betrodd å holde henne trygg og borte fra den historieforandrende sannheten om hennes virkelige identitet: Sebastian Dragović, Liam Howard, Xavier Chase og Demetri Forbes. Det er en kamp som har vært under oppseiling i et millennium, og bortsett fra Suksessio-spillet, er det en av de største utfordringene Phoenix ennå må møte. De sier at vinneren tar alt, men det er ingen vinnere i spillene Phoenix må spille.
Lenket (The Lords Series)
Jeg trodde Alekos, Reyes og Stefan ville være min frelse, men de viser raskt at de er som enhver annen Herre—grusomme, brutale og hjerteløse.
Min far hadde rett om én ting—Herrene ødelegger alt de rører ved. Kan jeg overleve disse demonene? Min frihet avhenger av det.
Jeg må tåle alt Alekos, Reyes og Stefan utsetter meg for til jeg kan rømme fra denne ville byen.
Først da vil jeg endelig være fri. Eller vil jeg?
The Lords Series:
Bok 1 - Lenket
Bok 2 - Kjøpt
Bok 3 - Fanget
Bok 4 - Frigjort
Luna på flukt - Jeg stjal Alphas sønner
Neste morgen, når klarheten vender tilbake, avviser Elena Alfa Axton. Rasende over hennes avvisning, lekker han en skandaløs video for å ødelegge henne. Når videoen blir offentlig, støter faren henne ut av flokken. Alfa Axton tror det vil tvinge henne tilbake til ham fordi hun ikke har noe annet sted å gå.
Lite vet han at Elena er sta og nekter å bøye seg for noen Alfa, spesielt ikke mannen hun avviste. Han vil ha sin Luna og vil ikke stoppe for noe for å få henne. Avskyet over at hennes egen partner kunne forråde henne, rømmer hun. Det er bare ett problem: Elena er gravid, og hun har nettopp stjålet Alfaens sønner.
Tropes & Triggers: Hevn, graviditet, mørk romantikk, tvang, kidnapping, stalker, voldtekt (ikke av hovedpersonen), psyko Alfa, fangenskap, sterk kvinnelig hovedperson, possessiv, grusom, dominerende, Alfa-drittsekk, dampende. Fra filler til rikdom, fiender til elskere. BXG, graviditet, Rømt Luna, mørk, Rogue Luna, besatt, grusom, vridd. Uavhengig kvinne, Alfa-kvinne.
Tabu
Noen netter etter hendelsen på klubben hvor jeg møtte Sir, dro jeg med faren min til en velkomstfest for en av hans venner som kom tilbake til Oslo. Siden min mor og bror døde, er jeg alltid min fars pluss én, ikke at vi er veldig nære, men jeg må gjøre det som forventes av meg. Min far er en veldig rik og innflytelsesrik mann, noe jeg prøver mitt beste for ikke å være. Kveldens velkomstfest var en av de jeg virkelig ikke ville gå til. Jeg mener, han er en gammel venn av faren min, hva i all verden skal jeg gjøre der? Jeg sto med ryggen til gruppen da farens venn sluttet seg til oss. Da han snakket, var jeg sikker på at jeg kjente den stemmen. Så snart jeg snudde meg rundt og faren min introduserte oss, var alt som kom ut av munnen min: Sir?.........
CEO Windsor, kona di vil ut
Når noen spør meg nå, finnes det bare ett svar: absolutt ikke.
Sju år inn i ekteskapet var mannen min utro. På bursdagen hans så barna opp på ham og sa: «Vi vil at Heidi skal være mammaen vår.»
Samme dag fikk jeg diagnosen: langtkommen eggstokkreft. Ute i sykehuskorridoren sto mannen min og holdt barna i hendene. Han hjalp Heidi varsomt med utskrivningen, som om hun var den som trengte ham mest.
Jeg hadde aldri sett Arthur så mild. Aldri sett barna så lydige. De så ut som en perfekt, lykkelig familie. Jeg sto der som en fremmed, som om jeg ikke hørte til i mitt eget liv.
Da traff det meg, kaldt og klart: Den største feilen jeg hadde gjort, var å gi opp drømmene mine for ekteskapet.
Jeg la skilsmissepapirene på kjøkkenbordet og gikk tilbake til laboratoriet mitt. Ikke én gang snudde jeg meg.
Fire måneder senere slo forskningsgjennombruddet mitt opp på forsider over hele verden.
Da bildet mitt kom på TV, stormet Arthur til laboratoriebygget med tvillingene. Øynene deres var hovne av gråt.
«Caroline, disse månedene uten deg … livet mitt har vært som stillestående vann. Jeg klarer ikke å leve sånn!» Han sank ned på kne i regnet, holdt fram den gamle gifteringen vår og ba om tilgivelse.
«Mamma, vi tok feil …»
Blodrød kjærlighet
"Vær forsiktig, Charmeze, du leker med en ild som vil brenne deg til aske."
Hun hadde vært en av de beste servitrisene som hadde servert dem under torsdagsmøtene. Han er en mafiaboss og en vampyr.
Han hadde likt å ha henne på fanget sitt. Hun føltes myk og rund på alle de riktige stedene. Han hadde likt det for mye, noe som hadde blitt klart da Millard hadde kalt henne over til seg. Vidars instinkt hadde vært å protestere, å holde henne på fanget sitt.
Han tok et dypt pust og tok inn enda en dose av duften hennes. Han ville tilskrive oppførselen sin i løpet av natten til den lange tiden han hadde vært uten en kvinne, eller en mann, for den saks skyld. Kanskje kroppen hans fortalte ham at det var på tide å unne seg litt fordervet oppførsel. Men ikke med servitrisen. Alle instinktene hans fortalte ham at det ville ende opp som en dårlig idé.
Å jobbe på 'Den Røde Dame' var redningen Charlie trengte. Pengene var gode, og hun likte sjefen sin. Det eneste hun holdt seg unna var torsdagsklubben. Den mystiske gruppen av kjekke menn som kom hver torsdag for å spille kort i bakrommet. Det var inntil den dagen hun ikke hadde noe valg. I det øyeblikket hun la øynene på Vidar og hans hypnotiske isblå øyne, fant hun ham uimotståelig. Det hjalp ikke at han var overalt, tilbød henne ting hun ønsket, og ting hun ikke trodde hun ønsket, men trengte.
Vidar visste at han var fortapt i det øyeblikket han så Charlie. Hvert eneste instinkt han hadde fortalte ham at han måtte gjøre henne til sin. Men det var regler, og de andre fulgte med på ham.
Blodsbånd
Hans isblå øyne glitrer grusomt i det svinnende lyset fra peisen mens han blottlegger sine hoggtenner bare noen centimeter fra ansiktet mitt, leppene hans deler seg i et bredt smil.
"Det er tid for din straff, lille hore," knurrer han.
Når atten år gamle Arianna Eaves møter sin nye stefarens trettifem år gamle bror, blir hun umiddelbart tiltrukket av ham selv om han er nesten dobbelt så gammel som henne. Lite vet hun at Aleksandr ikke er en vanlig mann - og aldersforskjellen deres er mye verre enn hun noen gang kunne ha forestilt seg.
Om dagen er Aleksandr Vasiliev en notorisk arrogant, blendende vakker milliardær playboy. Om natten er han en syv hundre år gammel vampyr, en mester i både nytelse og smerte. Øyeblikket han får øye på sin brors sexy lille stedatter, vil han ha henne mer enn noe annet i verden, og han vil gjøre alt for å få henne.
Dykk inn i en verden styrt av nattens skapninger, hvor skitne forbudte lyster og erotiske fantasier slippes løs i en dampende, glødende het fortelling om begjær og lengsel som vil etterlate deg andpusten og tiggende om mer.
Advarsel: Denne boken inneholder erotisk innhold, smuss og veldig, veldig frekt språk. Dette er en erotisk roman og inneholder tung BDSM. Historien starter med en langsom oppbygging og blir deretter ekstremt het og skitten etter hvert som ting varmes opp ;) Nyt!
Gleden av hevn
Det var mitt tredje år på videregående. Etter to år med mobbing, var jeg endelig akseptert av mine jevnaldrende. Jeg hadde endelig blomstret opp til en kvinne, og nå ville alle være venn med meg. Men... så skjedde det.
Jeg vil aldri glemme hva som skjedde med meg den natten.
Jeg vil aldri glemme at jeg ikke fikk den rettferdigheten jeg fortjente.
Jeg vil ha hevn. Jeg vil at de skal dø...
Det samme vil mine tre elskere. Underbossene i Bloddisiplene.
Jeg visste at Xavier var forelsket i Joy i det øyeblikket han møtte henne. Men det stoppet verken meg eller Cristos fra å falle for henne også.
"Jeg tviler på at et imperium vil falle sammen fordi vi elsker den samme jenta," sa jeg. De Luca så sjokkert på meg.
"Stjeler dere penger fra andre mennesker?" spurte jeg, helt sjokkert over avsløringen hans. Jeg visste at Cristos var flink med datamaskiner og kryptering, jeg visste bare ikke hvor langt det gikk.
"Noen ganger. Noen ganger manipulerer vi, troller, stjeler inkriminerende bevis. Det vanlige."
"Våre falske ID-er... lagde du dem?" spurte jeg. Jeg var imponert fordi de så så ekte ut. "Ut fra skjermene ser det ut som et callsenter. Hvordan kunne dere ha kapitalen? Sikkerheten til å jobbe uten å være redd for politiet?"
"Sebastian, Xavier og jeg ble født inn i dette livet. Siden vi var små, ble vi trent til å jobbe som en enhet akkurat som fedrene våre. Mama Rose er ikke bare en enkel husmor. Hun er også en del av organisasjonen og sitter som en tredje høytstående tjenestemann," forklarte Cristos. "Sebastian, Xavier og jeg er underbossene i Bloddisiplene, den regjerende partiet i Vestkystmafiaen. Fedrene våre er sjefene mens mødrene og søstrene våre er rådgivere. Vi er i opplæring for å bli sjefene når fedrene våre går av. Sebastian har ansvar for varer, havner og virksomheter mens Xavier håndterer søppelet. Jeg, derimot, har ansvar for den virtuelle verden. Alt digitalt går gjennom meg."
Etter å ha forlatt sin lille by, får Joy Taylor en ny sjanse til livet og kjærligheten når hun krysser veier med tre kjekke unge menn på universitetet.
Nå er hun lykkelig, velstående og forelsket i tre vakre menn som setter henne høyt. Det virker som om det ikke er noe mer hun kunne ønske seg. Livet hennes føltes komplett.
Men hun kunne aldri gi slipp på smerten fra fortiden. Spesielt når hun oppdager at de fire guttene som voldtok henne i tredje klasse på videregående, har gjort det igjen. Denne gangen var den unge jenta ikke så heldig. Kroppen hennes ble funnet flytende i en innsjø nær byen.
Nå er Joy tilbake i New Salem, på jakt etter hevn.
Ti år kan ha gått, men hevn har ingen utløpsdato.
Dessverre for Joy, er ting ikke alltid slik de ser ut.
TW: Historien inneholder grafiske referanser til seksuelle overgrep og vold.
(Prologen er skrevet i tredje person; de følgende kapitlene i første person.)
Forelsket i min eks' Alfa
Det er det nok! Men akkurat nå bryr jeg meg virkelig ikke.
Jeg lar beina falle fra hverandre. Den store, slemme, svarte ulvens ansikt finner sin plass mellom beina mine. Han trekker pusten dypt, inhalerer duften min—min opphisselse—og slipper ut et lavt, gutturalt stønn. De skarpe tennene hans berører lett huden min, og jeg skriker når gnister skyter gjennom underlivet mitt.
Kan noen virkelig klandre meg for å miste kontrollen i dette øyeblikket? For å ønske dette?
Jeg holder pusten.
Det eneste som skiller oss to er det tynne stoffet i trusen min.
Han slikker meg, og jeg klarer ikke å holde tilbake et stønn.
Jeg forbereder meg, tenker at han kanskje endelig vil trekke seg tilbake—men i stedet slikker han meg igjen og igjen, hver gang raskere. Ivrig.
Så, plutselig river han av trusen min med en absurd hastighet og presisjon, uten å skade huden min. Jeg hører bare lyden av stoffet som revner, og når jeg ser på ham, er han allerede tilbake til å slikke meg.
Jeg burde ikke føle dette for en ulv. Hva er galt med meg?
Brått blir slikkene hans mildere, og når jeg ser på den store svarte ulven igjen, innser jeg at det ikke lenger er en ulv. Det er Alfa Kaiden!
Han har skiftet og slikker nå underlivet mitt.
🐺 🐺 🐺
Alfa Kaiden, en fryktet varulv beryktet for sine nådeløse handlinger og glede i å drepe hver fullmåne, finner ut at hans skjebnebestemte partner ikke er noen ringere enn en tilsynelatende vanlig menneskekvinne, som tilfeldigvis er hans Gammas utvalgte partner.
Han vil avvise båndet deres, men skjebnen har andre planer. Det viser seg at turneringen for å bli den neste Alfa-kongen dikterer at bare Alfaer med en partner kan delta. Det er det som får Kaiden til å foreslå en dristig avtale.
Selv om hun i utgangspunktet er nølende, mykner Katherines hjerte når han gir et dyrebart løfte: å beskytte hennes lille flokk mot enhver trussel som måtte oppstå.
Lite vet han at Katherine oppdager en skjult styrke i seg selv som er langt større enn han noen gang kunne forestille seg.
Etter hvert som turneringens utfordringer skrider frem, finner Alfa Kaiden seg uimotståelig tiltrukket av ønsket om å ha hennes nærvær ikke bare i konkurransen, men også i sengen sin.
Fru ikke lenger, endelig CEO
Men mannen min, Arthur, la all tid og all energi i en annen kvinne. Enda verre: mine egne barn ønsket at elskerinnen hans skulle være moren deres.
Da jeg skjønte at jeg var blitt fullstendig skjøvet til side – at jeg i praksis sto helt alene i dette huset – var det som om noe inni meg skiftet gir.
Blikket mitt falt på Nobels fredsprismedaljen til moren min, der den lå og glitret dempet i lyset. Det tente en ild i meg. En beslutning av stål strammet seg rundt hjertet: Fra og med nå skulle jeg leve for meg selv!
Mann? Skille meg fra ham. Barn? Jeg var ferdig med dem.
Fra nå av skulle jeg være herre over min egen skjebne.
Jeg dro tilbake til laboratoriet. Jeg tok plass ved talerstolen med rak rygg. Og jeg tok tilbake de samme æresbevisningene moren min en gang bar med en selvfølge.
Men da jeg til slutt presset skilsmissepapirene i hendene på Arthur, raste verden hans – og barnas – sammen.
Det første raseriet hans blusset opp, før det kollapset med én gang. Med blodskutte øyne sank han ned på knærne foran meg. Stemmen var hes, knust.
«Irene … jeg ber deg … vær så snill, ikke forlat meg …»
