Alfaens Jegerinne (bok en & to)
A. Wings · Fullført · 108.5k Ord
)
Introduksjon
---Hvem kan bli den endelige vinneren?---
---Hvem mister sitt hjerte i spillet?---
"Du vet, du har aldri fortalt meg hvorfor du hadde de tallene," sa Rogan, "Betyr de noe spesielt?"
"Vi får dem tildelt, men jeg kunne velge mitt," sa jeg.
"Å? Hvorfor 110 da?" fortsatte Rogan å spørre.
Jeg smilte litt, og Rogan så forvirret på meg.
"Det ... det var min fars nummer," sa jeg.
"Jeg ... jeg ville hedre ham, vet du."
Rogan klemte hånden min, og jeg så opp på ham og smilte.
"Du var en flott jeger," sa han. "Men nå må du være en flott Luna."
Hennes nummer er 110, navnet hennes ble sjelden brukt. Men hun har virkelig et vakkert navn, Serena. Serena mistet familien sin i svært ung alder, hun hatet alle varulvene som ødela livet hennes. Da hun ble sendt for å drepe den mektigste Alfaen Rogan, nølte ikke Serena et sekund, Alfa Rogan måtte drepes.
Alfa Rogan fanget det mest uventede byttet, sin mate, en liten jegerinne. Å håndtere henne var mye vanskeligere enn å drepe fiendene sine med blod. Han visste at hun hatet ham og at han selv burde holde seg unna henne. Men han klarte det bare ikke, han ønsket sin mate så mye og ville aldri skade henne.
Kapittel 1
–Serena–
Jeg løper gjennom skogen, barføtt. Den kalde, fuktige bakken stikker mot fotsålene, men jeg kjenner den knapt. Jeg hører stemmen til mamma: «Løp.» Jeg må løpe, så jeg gjør det. Jeg presser meg så langt jeg klarer og ser ikke tilbake – akkurat som hun sa. Men hun er ikke med meg. Hun løper ikke ved siden av meg. Likevel vet jeg at jeg ikke kan stoppe. Jeg har ikke lov til å stoppe. Først når lungene svir og de små beina mine ikke bærer meg lenger, lar jeg meg endelig puste ordentlig. Jeg stopper og ser meg rundt, men jeg er helt alene i den mørke skogen.
«Mamma?»
Selvsagt er hun ikke bak meg, slik jeg hadde håpet. Pappa er der heller ikke. Begge to ble igjen. De hadde gjort meg klar for dette. De sa alltid at hvis noe skjedde, måtte jeg bare løpe.
Jeg ser meg rundt og håper at noen skal komme og finne meg. Jeg ønsker at foreldrene mine ikke er langt bak. Men ingen dukker opp. Jeg setter meg ned på bakken, usikker på hva jeg skal gjøre. Jeg trekker knærne opp og klemmer armene rundt dem. Tårene begynner å renne nedover kinnene, men jeg vet ikke helt hvorfor jeg gråter. Jeg føler meg ikke trist. Bare redd, mens jeg venter og lytter …
Ingen lyder. Og så plutselig …
En kvist knekker, og jeg stirrer rett fram. Hjertet dunker hardt i brystet, men jeg ser ingenting.
«Hallo?» roper jeg lavt.
Jeg har ingenting å forsvare meg med. Jeg sitter bare her i pysjen, helt alene. Men jeg klarer ikke å løpe mer. Beina skjelver, selv om jeg sitter stille.
«Hallo?» roper jeg igjen.
Plutselig ser jeg glødende, gule øyne i en busk like ved. Jeg stirrer på dem, lamslått, uten å vite hva jeg skal gjøre. Jeg blir bare sittende og se inn i de øynene. Hva er det? Jeg klarer ikke å skjelne det.
«Er du her for å skade meg?» spør jeg.
Hvorfor sa jeg det? Hvem – eller hva – er det jeg egentlig snakker til?
«Hvem er du?» hvisker jeg.
Øynene fortsetter å stirre på meg. Og jo lenger de gjør det, desto roligere blir jeg.
«Hvem er du?» spør jeg igjen.
Jeg vet ikke hvorfor jeg må få vite det. Men det føles ikke som et dyr som ser på meg. Det føles som et menneske. Som om noen følger med, helt bevisst. Men hvem kan ha så gule øyne? Jeg skal til å si noe mer da jeg hører rop i det fjerne. Jeg ser over skulderen og får øye på lys som flakker lenger ute mellom stammene. Hadde noen kommet for å finne meg? Jeg snur meg tilbake, et smil brer seg over leppene, men de gule øynene er borte.
Hvem er du?
Ordene ga gjenlyd i hodet idet jeg åpnet øynene og stirret på en kjedelig, grå vegg. Jeg sukket og lukket dem igjen. Jeg rullet over på siden, men åpnet snart øynene på nytt, bare for å se opp i et matt, livløst tak. Jeg slengte en arm over hodet, ikke helt klar for å stå opp ennå.
Den idiotiske drømmen hadde hjemsøkt meg siden jeg var liten. Jeg klarte aldri å glemme de glødende, gule øynene og den følelsen av å bli observert. Jeg visste at det godt kunne hende at det ikke hadde vært noe der den natta. Likevel var én ting sikkert: Jeg kunne ikke bli liggende her for alltid. Da et lite pip kom fra ID-klokka mi, skjønte jeg at jeg var ventet. Jeg rakte hånda mot det lille nattbordet bak meg, grep klokka og leste meldingen: møterommet. Jeg sukket, satte meg opp og svingte beina ut over sengekanten.
Jeg så meg rundt i det lille rommet jeg kalte hjem. Alle jegerne hadde sitt eget. Jeg skjøv meg opp fra senga og tok en rask dusj. Pusset tennene. Kledde på meg. Da klokka satt på håndleddet, gled jeg inn i jakka mi. Den bar nummeret mitt: 110.
Jeg forlot rommet og lukket døra bak meg. Den låste seg av seg selv, og kunne bare åpnes med fingeravtrykket mitt. Så gikk jeg nedover de lange, hvitmalte korridorene. Den sterile belysningen lå som et kaldt slør over veggene. Jeg dro jakka ordentlig på meg mens jeg gikk. Jeg passerte et par jegere som nikket til meg, noen kalte meg «Kommandør». Jeg nikket alltid tilbake. Respekten lå tydelig i blikkene deres, klar som rimfrost.
Møterommet fant jeg raskt, ett nivå ned. Hele basen vår lå under bakken. Vi dro ikke ut før vi fikk oppdrag.
«Ah, 110, kom inn,» sa øverstkommanderende.
Hun bar den høyeste graden, og jeg respekterte henne mer enn noen andre. Det brune håret hennes hadde blitt hvitt med årene, men hun lot det fortsatt være langt og flettet. Hun smilte og viste meg plassen i den andre enden av bordet.
Jeg sank ned i stolen og lot blikket gli over de andre generalene. Eldre menn og kvinner, en blanding av harde ansikter og våkne øyne. Alle lojale mot samme mål: å gjøre slutt på skapningene som hadde brakt så mye død. De samme som hadde tatt foreldrene mine.
«Jeg har et oppdrag til deg,» sa øverstkommanderende.
«Jeg er klar,» svarte jeg.
Hun belønnet meg med et nytt smil.
«Det er du alltid.»
Det fikk oss begge til å smile, kort og nesten umerkelig.
«Denne gangen er det ikke så enkelt,» sa hun. Smilet forsvant, og ansiktet ble stramt.
Jeg la hodet litt på skakke. Forvirret. Jeg hadde aldri feilet et oppdrag.
«Vi vil slå hardt til nå,» sa øverstkommanderende. De grønne øynene hennes låste seg i mine. «Og denne gangen har vi dem akkurat der vi vil ha dem.»
Nysgjerrigheten strammet seg i meg, som en snor som ble dratt til.
«En alfa som har vært en pest for oss i lang tid, har endelig bestemt seg for at han vil slå seg til ro.»
«Hvordan vet dere det?» spurte jeg.
«Husker du de små bikkjene våre vi sendte inn i flokkene deres?» spurte hun.
Jeg nikket. I fjor, i stedet for å drepe varulvene vi jaktet på, hadde vi kidnappet noen …
«De har rapportert tilbake til meg. Og det ser ut til at Rogan endelig kommer til å være sårbar nok til at vi kan nå ham. Det blir et møte mellom ham og familien hvis datter skal binde seg til ham. Vi kan ikke la den forbindelsen skje. De tilhører de to største flokkene, og hvis de slår seg sammen, kan det være slutten for oss,» forklarte hun.
Jeg nikket igjen. Alvoret la seg tungt, som våt snø.
«Jeg trenger at du dreper ham,» sa hun.
«Det skal jeg,» svarte jeg, hardt og uten slingringsmonn.
«Jeg sender deg og gruppa di ut, men 110 … du må sørge for at han blir drept. Dette kan være vår eneste sjanse.»
Jeg nikket, holdt blikket hennes. «Jeg skal sørge for at han blir eliminert. Jeg kommer ikke tilbake før han er død.»
Øverstkommanderende smilte, tydelig fornøyd. «Derfor valgte jeg deg. Du får ting gjort.»
Jeg prøvde å holde smilet nede. Jeg smilte sjelden, men rosen hennes fikk det alltid til å trekke i munnviken. Jeg reiste meg og ga alle et kort nikk til farvel før jeg forlot rommet for å finne gruppa mi. Med klokka kalte jeg dem inn til et mindre møterom på øverste nivå. Jeg ba dem komme forberedt. Med våpen, og en liten bag med proviant. Vi kom ikke til å være tilbake med det første.
Takk for at du leser denne historien. Jeg håper du vil like den!
Siste Kapitler
#101 Epilog
Sist Oppdatert: 4/23/2026#100 Kapittel 46: Lykkelig
Sist Oppdatert: 4/23/2026#99 Kapittel 45: Gjorde det som var nødvendig
Sist Oppdatert: 4/23/2026#98 Kapittel 44: Dårlig såret
Sist Oppdatert: 4/23/2026#97 Kapittel 43: Hennes bror
Sist Oppdatert: 4/23/2026#96 Kapittel 42: Angrepet
Sist Oppdatert: 4/23/2026#95 Kapittel 41: Å holde seg tilbake
Sist Oppdatert: 4/23/2026#94 Kapittel 40: Elsker hverandre
Sist Oppdatert: 4/23/2026#93 Kapittel 39: Merket
Sist Oppdatert: 4/23/2026#92 Kapittel 38: Kommer tilbake
Sist Oppdatert: 4/23/2026
Du Kan Lide Dette 😍
Slaveri: En serie av erotiske spill (Bok 01)
Dette er bok 01 i slaveri-serien.
Fangenes Prinsesse
-Advarsel: Seksuelt innhold-
Isabelle er den førstefødte datteren til prins Kaiden. Hennes drøm er å følge i farens fotspor. Men hun kan ikke konkurrere med sine kullsøsken. For å gjøre vondt verre, kan hun ikke finne sin sjelevenn. Det virker som om alt peker på at hun må gjøre noe hun aldri har gjort før: forlate flokken. Men kan hun håndtere hvem hun finner? Kan hun temme en ulv fra villmarken?
Utdrag
Han så nå på meg med et blikk jeg ikke kunne tolke, men jeg følte meg som et bytte. "Lille prinsesse, du er i brunst." Sa han med et mykt knurr. Brunst? Ingen ulv jeg noen gang hadde møtt hadde det.
"Det er umulig... det er noe menneskene har funnet på." Sa jeg, og rygget litt unna. Jeg kjente våtheten fra kjernen min renne nedover beinet, og lukten av opphisselse var umiskjennelig. Han knurret lavt, og la sakte hjorteskinnet på stubben. Han spaserte over til meg med en selvsikker, dominerende gange. Han så ut som den Alfaen han var. Kraftfull. Bestemt...selvsikker. Det satte meg i en transe. Musklene hans spente seg med hver bevegelse, og øynene hans var fokusert på brystene mine. De stivnet. Jeg burde ha sett bort. Jeg burde ha dekket til de skammelige kroppslige reaksjonene mine, knapt dekket av den tynne kjolen min, men det gjorde jeg ikke.
"Hvis det var umulig, ville jeg ikke ønsket deg så sterkt, min lille villblomst." Sa han og la fingeren under haken min, løftet hodet mitt opp. Han var så nær nå at jeg kunne føle kroppsvarmen hans i den kalde morgenduggen, men det var ikke lenger noen kulde i luften.
Hybridens partnere
Xavier flyttet hendene sine opp til halsen hans og lo. "Ikke skjul det, det dyret inni deg. Jeg vil at du skal slippe det løs på meg. Jeg vil at du... skal dominere meg... og kroppen min."
Sebastian plasserte en kald og myk hånd mot siden av kinnet hennes før han la leppene sine på hennes. "Nå, hvis du fortsetter å være en god jente, så vil jeg fortsette å belønne deg, forstår du?"
Demetri plasserte de delikate fingrene sine under haken min, og fikk meg til å se inn i de milde blå øynene hans. "Kanskje dette er plutselig, men, kjære, kan jeg kanskje gjøre det godt igjen med et kyss?"
Et brutalt spill av slakt, nei, en makaber massakre - dette var hva Phoenix Ackerman, datter av den store Alfa Denzell, sto overfor i det øyeblikket hun avslørte at hun ikke bare var en hybrid, men den siste vampyrkongen i eksistens. Nå har hun ikke noe annet valg enn å kjempe for den ene tingen som er skyldt henne, den ene tingen som endelig kunne avslutte den århundregamle feiden mellom vampyrer og varulver. Tronen til Vampyrriket. For å oppnå tronen må Phoenix imidlertid konkurrere mot en rekke renblods vampyradel i det dødeligste spillet noensinne skapt i vampyrhistorien - Suksessio-spillet.
Men Suksessio-spillet er ikke det eneste grusomme spillet Phoenix må møte, da hun finner seg selv midt i verdens største kjærlighetskamp mellom de fire mennene som er betrodd å holde henne trygg og borte fra den historieforandrende sannheten om hennes virkelige identitet: Sebastian Dragović, Liam Howard, Xavier Chase og Demetri Forbes. Det er en kamp som har vært under oppseiling i et millennium, og bortsett fra Suksessio-spillet, er det en av de største utfordringene Phoenix ennå må møte. De sier at vinneren tar alt, men det er ingen vinnere i spillene Phoenix må spille.
Skyggeulv-trilogien.
BOK 2: Hennes forløsning. Hans andre sjanse.
BOK 3: Alfa-prinsessens livvakt.
Skjebnen kan være en morsom ting. Den ene dagen er du den elskede datteren til en mektig alfa, og den neste er du ikke mer enn et verktøy brukt for å slå seg sammen med en annen sterk flokk. Og hvis du ikke følger det som forventes av deg, vil den som bruker deg for personlig vinning gjøre livet ditt til et helvete og ødelegge alt som er verdifullt for deg. På grunn av dette finner Denali Ozera seg gift med den kalde og nådeløse Rosco Torres, alfaen av Crystal Fang-flokken og fiende ikke bare for henne, men for hele familien hennes. Men ved en merkelig skjebnevending er ikke Rosco slik andre sier han er, og han er til og med villig til å hjelpe Denali med å få tilbake alt som skulle vært hennes. Sammen legger Denali og Rosco en plan for å ødelegge Denalis far, stemor og søster. Alt Rosco ber om i retur er Denalis sinn, kropp og sjel.
De fire mafia mennene og deres pris
"Kyss tilbake," mumler han, og jeg kjenner grove hender over hele kroppen som gir meg stramme klemmer som en advarsel om å ikke gjøre dem mer sinte. Så jeg gir etter. Jeg begynner å bevege munnen og åpner leppene litt. Jason kaster bort ingen tid på å utforske hver tomme av munnen min med tungen sin. Våre lepper danser tango, hans dominans vinner løpet.
Vi trekker oss unna, puster tungt. Deretter snur Ben hodet mitt mot seg og gjør det samme. Hans kyss er definitivt mykere, men like kontrollerende. Jeg stønner inn i munnen hans mens vi fortsetter å utveksle spytt. Han napper lett i underleppen min med tennene sine når han trekker seg unna. Kai drar i håret mitt, så jeg ser opp, hans store skikkelse tårner over meg. Han bøyer seg ned og krever leppene mine. Han var røff og kraftfull. Charlie fulgte etter og var en blanding. Leppene mine føles hovne, ansiktet mitt føles varmt og rødt, og beina mine føles som gummi. For noen morderiske psykopatiske drittsekker, fy søren kan de kysse.
Aurora har alltid jobbet hardt. Hun vil bare leve livet sitt. Ved en tilfeldighet møtte hun fire mafia menn: Jason, Charlie, Ben og Kai. De er de ultimate dominanter på kontoret, i gatene, og definitivt på soverommet. De får alltid det de vil ha, og DE DELER ALT.
Hvordan vil Aurora tilpasse seg å ha ikke én, men fire mektige menn som viser henne den nytelsen hun bare har drømt om? Hva vil skje når en mystisk person viser interesse for Aurora og ryster opp ting for de beryktede mafia mennene? Vil Aurora endelig underkaste seg og erkjenne sine dypeste ønsker, eller vil hennes uskyld bli ødelagt for alltid?
Cherry og milliardæren
Cherry er en ung, suksessfull blond stripper hvis verden forandrer seg når hun møter en velstående nigerianer ved navn Malcolm Balogun. Han ansetter henne som sin personlige eskorte under sin forretningsreise, og ikke lenge etter begynner de å bli seksuelt tiltrukket av hverandre.
Cherrys policy er å aldri bli seksuelt involvert med sine klienter, men Malcolms gåtefulle vesen trekker henne som en magnet, og hans erfaring i kunsten av seksuell nytelse blir en rus hun ikke kan få nok av.
Han tok den ene hånden og beveget den rundt låret mitt og innenfor den åpne bunnen av kjolen min. Mens han gjorde dette, brøt han aldri øyekontakten; det var nesten som om øynene hans var grunnen til at jeg ikke kunne bevege meg, grunnen til at jeg ikke kunne puste, grunnen til at jeg ikke ville dra, agnet som fikk meg til å drukne og stimulansen som fikk libidoen min til å stige. Halsen min var så tørr og stram, men det var ingenting tørt med katten mellom beina mine. Hånden hans begynte å gli oppover denne gangen, sakte nærme seg den bankende vaginaen min, fylle meg med forventning og et umettelig behov for å føle ham berøre meg der nede.
Den Hvite Ulven
Hun fulgte duften ned en gang til hun kom til en dør og innså at hun sto i kongens kvarter. Så hørte hun det. En lyd som fikk magen til å vrenge seg og brystet til å verke av smerte. Stønning kom fra den andre siden av døren.
Tårene begynte å falle. Hun tvang føttene til å bevege seg. Hun kunne ikke tenke, ikke puste, alt hun kunne gjøre var å løpe. Løpe så fort og så langt hun kunne.
Regnet øste ned. Tordenen rullet. Lynet slo i det fjerne, men hun brydde seg ikke. Nei, alt hun kunne tenke på var sin make. Hennes ene sanne make var for øyeblikket med en annen kvinne i sin seng.
Alexia var født til å være en hvit ulv. Hun er sterk og vakker og har sett frem til å møte sin make i atten år. Caspian var Alfa-kongen. Han ønsket sin luna, men han gjorde en stor feil. Han lå med en annen kvinne bare for sex. Han ville gjøre alt for å vinne tilbake sin lunas hjerte.
Men som konge må han ta på seg ansvaret for å patruljere grensen. Caspian falt uventet i fare, og det var den hvite ulven, Alexia, hans luna, som reddet ham. Caspian kunne ikke ta øynene fra henne. Vil Alexia tilgi Caspian og bli hans Luna-dronning?
Trone av Ulver
Hans avvisning traff meg umiddelbart.
Jeg kunne ikke puste, klarte ikke å få pusten tilbake mens brystet mitt hevet og senket seg, magen vrengte seg, og jeg klarte ikke å holde meg sammen mens jeg så bilen hans suse ned oppkjørselen og bort fra meg.
Jeg kunne ikke engang trøste ulven min, hun trakk seg umiddelbart tilbake til baksiden av sinnet mitt, og hindret meg i å snakke med henne.
Jeg kjente leppene mine skjelve, ansiktet mitt krølle seg sammen mens jeg forsøkte å holde meg sammen, men mislyktes miserabelt.
Uker hadde gått siden jeg sist så Torey, og hjertet mitt syntes å brytes litt mer for hver dag som gikk.
Men nylig oppdaget jeg at jeg var gravid.
Graviditeter hos varulver var mye kortere enn hos mennesker. Siden Torey var en Alfa, ble tiden redusert til fire måneder, mens en Beta ville være fem, Tredje i Kommando ville være seks, og en vanlig ulv ville være mellom syv og åtte.
Som foreslått, gikk jeg til sengs, hodet fullt av spørsmål og undringer. Morgendagen kom til å bli intens, det var mange beslutninger som måtte tas.
Kun for aldersgruppen 18 år og eldre.---To tenåringer, en fest og den uforglemmelige partneren.
Milliardær Én Natt Stå
Men ingenting var perfekt i denne verden. Det viste seg at hun også hadde en fostermor og søster som kunne ødelegge alt hun hadde.
Natten før forlovelsesfesten, dopet fostermoren henne og planla å sende henne til noen bøller. Heldigvis gikk Chloe til feil rom og tilbrakte natten med en fremmed.
Det viste seg at mannen var administrerende direktør for Norges største multinasjonale selskap, som bare var 29 år, men allerede på Forbes-listen. Etter å ha hatt en one-night stand med henne, fridde han: "Gift deg med meg, så skal jeg hjelpe deg med å ta hevn."
Forelsket i min eks' Alfa
Det er det nok! Men akkurat nå bryr jeg meg virkelig ikke.
Jeg lar beina falle fra hverandre. Den store, slemme, svarte ulvens ansikt finner sin plass mellom beina mine. Han trekker pusten dypt, inhalerer duften min—min opphisselse—og slipper ut et lavt, gutturalt stønn. De skarpe tennene hans berører lett huden min, og jeg skriker når gnister skyter gjennom underlivet mitt.
Kan noen virkelig klandre meg for å miste kontrollen i dette øyeblikket? For å ønske dette?
Jeg holder pusten.
Det eneste som skiller oss to er det tynne stoffet i trusen min.
Han slikker meg, og jeg klarer ikke å holde tilbake et stønn.
Jeg forbereder meg, tenker at han kanskje endelig vil trekke seg tilbake—men i stedet slikker han meg igjen og igjen, hver gang raskere. Ivrig.
Så, plutselig river han av trusen min med en absurd hastighet og presisjon, uten å skade huden min. Jeg hører bare lyden av stoffet som revner, og når jeg ser på ham, er han allerede tilbake til å slikke meg.
Jeg burde ikke føle dette for en ulv. Hva er galt med meg?
Brått blir slikkene hans mildere, og når jeg ser på den store svarte ulven igjen, innser jeg at det ikke lenger er en ulv. Det er Alfa Kaiden!
Han har skiftet og slikker nå underlivet mitt.
🐺 🐺 🐺
Alfa Kaiden, en fryktet varulv beryktet for sine nådeløse handlinger og glede i å drepe hver fullmåne, finner ut at hans skjebnebestemte partner ikke er noen ringere enn en tilsynelatende vanlig menneskekvinne, som tilfeldigvis er hans Gammas utvalgte partner.
Han vil avvise båndet deres, men skjebnen har andre planer. Det viser seg at turneringen for å bli den neste Alfa-kongen dikterer at bare Alfaer med en partner kan delta. Det er det som får Kaiden til å foreslå en dristig avtale.
Selv om hun i utgangspunktet er nølende, mykner Katherines hjerte når han gir et dyrebart løfte: å beskytte hennes lille flokk mot enhver trussel som måtte oppstå.
Lite vet han at Katherine oppdager en skjult styrke i seg selv som er langt større enn han noen gang kunne forestille seg.
Etter hvert som turneringens utfordringer skrider frem, finner Alfa Kaiden seg uimotståelig tiltrukket av ønsket om å ha hennes nærvær ikke bare i konkurransen, men også i sengen sin.
Gleden av hevn
Det var mitt tredje år på videregående. Etter to år med mobbing, var jeg endelig akseptert av mine jevnaldrende. Jeg hadde endelig blomstret opp til en kvinne, og nå ville alle være venn med meg. Men... så skjedde det.
Jeg vil aldri glemme hva som skjedde med meg den natten.
Jeg vil aldri glemme at jeg ikke fikk den rettferdigheten jeg fortjente.
Jeg vil ha hevn. Jeg vil at de skal dø...
Det samme vil mine tre elskere. Underbossene i Bloddisiplene.
Jeg visste at Xavier var forelsket i Joy i det øyeblikket han møtte henne. Men det stoppet verken meg eller Cristos fra å falle for henne også.
"Jeg tviler på at et imperium vil falle sammen fordi vi elsker den samme jenta," sa jeg. De Luca så sjokkert på meg.
"Stjeler dere penger fra andre mennesker?" spurte jeg, helt sjokkert over avsløringen hans. Jeg visste at Cristos var flink med datamaskiner og kryptering, jeg visste bare ikke hvor langt det gikk.
"Noen ganger. Noen ganger manipulerer vi, troller, stjeler inkriminerende bevis. Det vanlige."
"Våre falske ID-er... lagde du dem?" spurte jeg. Jeg var imponert fordi de så så ekte ut. "Ut fra skjermene ser det ut som et callsenter. Hvordan kunne dere ha kapitalen? Sikkerheten til å jobbe uten å være redd for politiet?"
"Sebastian, Xavier og jeg ble født inn i dette livet. Siden vi var små, ble vi trent til å jobbe som en enhet akkurat som fedrene våre. Mama Rose er ikke bare en enkel husmor. Hun er også en del av organisasjonen og sitter som en tredje høytstående tjenestemann," forklarte Cristos. "Sebastian, Xavier og jeg er underbossene i Bloddisiplene, den regjerende partiet i Vestkystmafiaen. Fedrene våre er sjefene mens mødrene og søstrene våre er rådgivere. Vi er i opplæring for å bli sjefene når fedrene våre går av. Sebastian har ansvar for varer, havner og virksomheter mens Xavier håndterer søppelet. Jeg, derimot, har ansvar for den virtuelle verden. Alt digitalt går gjennom meg."
Etter å ha forlatt sin lille by, får Joy Taylor en ny sjanse til livet og kjærligheten når hun krysser veier med tre kjekke unge menn på universitetet.
Nå er hun lykkelig, velstående og forelsket i tre vakre menn som setter henne høyt. Det virker som om det ikke er noe mer hun kunne ønske seg. Livet hennes føltes komplett.
Men hun kunne aldri gi slipp på smerten fra fortiden. Spesielt når hun oppdager at de fire guttene som voldtok henne i tredje klasse på videregående, har gjort det igjen. Denne gangen var den unge jenta ikke så heldig. Kroppen hennes ble funnet flytende i en innsjø nær byen.
Nå er Joy tilbake i New Salem, på jakt etter hevn.
Ti år kan ha gått, men hevn har ingen utløpsdato.
Dessverre for Joy, er ting ikke alltid slik de ser ut.
TW: Historien inneholder grafiske referanser til seksuelle overgrep og vold.
(Prologen er skrevet i tredje person; de følgende kapitlene i første person.)
