Den foreldreløse dronningen

Livet er ingen eventyrfortelling. Livet er hardt og smertefullt. Det er mørkt og tomt. Kanskje for de fleste er det lykkelig og alltid solfylt, men det gjelder ikke for meg. Hvem er jeg? Mitt navn er Regn, ingen etternavn, bare Regn. Jeg er en foreldreløs heks i Blåelva varulvflokk. Jeg har alltid lurt på hvordan foreldrene mine var, og hvorfor de forlot meg i en varulvflokk. Elsket de meg ikke, var jeg en feil, lever de i det hele tatt? Jeg vil aldri få svarene på de mange spørsmålene jeg har, og jeg tviler på at jeg har noen fremtid i det hele tatt.

Alle i flokken hater meg, vel, alle bortsett fra min beste venn Jessica Tompson, en annen foreldreløs. Hennes foreldre ble drept i et angrep på flokken da hun var 7.

Med hele familien død, selv om hun ble født inn i flokken, ble hun foreldreløs akkurat som meg. Men når hun fyller 17 får hun sin ulv og sin plass i flokkens hus. Jeg, derimot, vil bli en flokkens slave. Jeg får ikke engang kreftene mine før neste fullmåne etter min 17-årsdag, ikke at jeg har noen til å lære meg hvordan jeg bruker dem.

Å ja, bursdagen min er visstnok om tre uker (flokken visste ikke min faktiske bursdag, så de bare gjettet), og Jessicas bursdag er halvannen uke før min. Kanskje det er derfor vi kommer så godt overens. Flokken holder fortsatt en bursdagsfest for henne med kake og gaver siden hun teknisk sett fortsatt er et medlem. Selv om de ikke har en fest for meg, sørger hun alltid for å ha noen gaver pakket inn til meg, og hun lager til og med en liten bursdagskake siden jeg ikke får en fest fordi jeg ikke er en del av flokken.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg aldri var født. Livet mitt har vært langt og miserabelt. Men Jessica prøver alltid å gjøre det bedre. Vi tilbringer de fleste nettene våre på det lille rommet vårt, i køyesengen vår, prater. Det er alltid om noe forskjellig. Jess sier det er så jeg ikke skal kjede meg, men jeg tror det er fordi hun ikke liker å gjenta seg selv. Men gudinne, som hun elsker å prate, og jeg elsker å lytte.

"Regnbue... Regn... Regn!" Jess roper mens hun sparker på undersiden av overkøyen for å vekke meg.

"Jeg er oppe, jeg er oppe!" klynker jeg mens jeg gnir meg i øynene.

"Å takk gudinnen for en ny vakker, solrik dag," stråler Jess mens hun ser ut av vinduet. "Jeg er så spent, jeg kan ikke tro at det bare er to uker til jeg får ulven min og kan lukte ut min make! Jeg håper han er kjekk."

"Jess, hva er en make?" spør jeg mens jeg klatrer ned fra overkøyen.

"En make er din andre halvdel, din sjelevenn, personen som skal elske og verne om deg resten av livet." sier hun med et smil.

"Vil jeg få en make?" spør jeg og tenker på hvor fint det høres ut.

"Jeg er ikke sikker, jeg vet ikke mye om hvordan alt det der fungerer når det gjelder hekser." sier hun mens vi går gjennom gangen.

"Å, ok," svarte jeg flatt. Jeg visste at det hørtes for godt ut til å være sant for meg.

"Ikke bekymre deg, Regnbue. Make eller ikke, du har alltid meg ved din side." sier hun med et smil.

"Jeg elsker deg, Jess," sier jeg med et lite smil mens jeg går ned trappen til barnehjemmet og går mot kjøkkenet for å begynne å lage frokost til de yngre foreldreløse.

Etter at de har spist, sørger Jess og jeg for at de er kledd og har alt de trenger før Jess følger dem til skolen. Når alle er borte, er det tid for min daglige rengjøring. Det er åtte soverom, kjøkkenet, stuen og to bad å rengjøre. Deretter går jeg videre til klesvasken og rer opp sengene før jeg begynner på middagen til alle. Jeg har vært den eneste som har måttet rengjøre og lage mat siden jeg var åtte. Frøken Leana sier det er for å forberede og trene meg til når jeg fyller 17 og blir flokkens slave og de flytter meg til kjelleren i flokkens hus.

"Rain, jeg er hjemme fra skolen," roper Jess idet hun går opp trappen og inn på et av soverommene hvor jeg er. Når jeg snur meg, ser hun panikken i ansiktet mitt og skjønner at jeg verken er ferdig med rengjøringen eller har startet på middagen. Vi vet begge at hvis alt ikke er gjort og perfekt når fru Leana kommer for sin ukentlige visningstur med Alfaen for å vise hvor rent hun holder alt, vil hun bli flau foran Alfaen, og jeg vil få juling igjen.

"Å nei. Du er ikke engang helt helbredet fra de siste slagene du fikk," sier hun panisk mens hun kaster seg i gang med å starte klesvasken og middagen mens jeg gjør ferdig de to siste rommene. Etter omtrent tjue minutter er gulvene feid og moppet, barnas leker er lagt i sine kasser, sengene er pent oppredd, og vinduene er vasket.

"Det eneste som gjenstår er trappen," sier jeg til meg selv. Jeg griper raskt den våte kluten og løper ut av soveromsdøren og ned gangen. Idet jeg når det første trinnet og begynner å tørke dem, åpnes inngangsdøren. "Jeg er ferdig," hvisker jeg til meg selv og sørger for å si det lavt nok til at de ikke hører det. Jeg går ned trappen og runder hjørnet. Fru Leana går noen få skritt bak Alfaen mens han inspiserer huset. Hun ser meg gjemme meg i hjørnet, og hvis blikk kunne drepe, er jeg sikker på at jeg allerede ville vært død.

Etter ti minutter med Alfaen som går gjennom huset og gjør sin inspeksjon, gratulerer han fru Leana med å holde alt så rent, gir henne en bonus sjekk og går. Så snart han er borte, vet jeg hva som venter. Hun griper meg i håret og drar meg ned til kjelleren hvor hun oppbevarer sine pisker. Hun lenker håndleddene mine til veggen og river av meg skjorten for å eksponere ryggen min.

"Din lille drittunge. Jeg kler deg og gir deg mat, og likevel velger du å gjøre meg flau foran Alfaen!" roper hun mens hun svinger pisken hardt ned på den bare ryggen min.

"Nei, fru Leana, jeg beklager. Det var en feil. Vær så snill å tilgi meg," ber jeg henne gjennom sammenbitte tenner. Jeg prøver så hardt jeg kan å ikke gråte fordi jeg vet at gråt bare vil gjøre det verre for meg. Det eneste hun hater mer enn å bli gjort til skamme foran Alfaen, er en gråtende foreldreløs... Vel, det og meg.

Etter noen flere slag med pisken er hun endelig ferdig. "Rens deg selv og gjør klar middagen. Barna kommer hjem fra skolen snart og vil spise," sier hun før hun går opp trappen og ut inngangsdøren for å gå på shopping med sin fine bonus.

"Å Gudinne Rainie, denne gangen er verre enn den forrige. Hvorfor forstår hun ikke at du ikke er en ulv, det tar mye lenger tid for deg å helbrede," gråter Jess idet hun går ned trappen og låser opp lenkene som holder håndleddene mine til veggen og vurderer skadene på ryggen min. "Hold deg stille så jeg kan rense deg."

"Det er ikke tid, Jess. Jeg må gjøre klar middagen før barna kommer hjem fra skolen," sier jeg mens jeg prøver å reise meg.

"Det er allerede gjort. Nå bli stille som jeg sa, så jeg kan få renset deg," sier hun mens hun begynner å tørke ryggen min forsiktig med en varm, våt klut. "Du vil vel ikke at barna skal se deg slik, gjør du?"

"Du er en livredder, hva skal jeg gjøre uten deg når du drar?" sier jeg.