Ekteskapelig Uro: Hold Deg Unna, Første Kjærlighet!

Rommet var loddstille, den eneste lyden var døren som klikket igjen. Han visste at alle hadde gått. Han sprang inn på rommet hennes og låste døren bak seg. «Nei, jeg er redd.»

«Ikke vær redd, jeg er her.»

Telefonen ringte, og Edward Howards iskalde stemme skar gjennom stillheten: «Anne er på sykehus. Ta med noen rene klær til meg, de har ingenting her.»

Fortumlet over nyheten spurte jeg: «Hva har skjedd? Går det bra med henne?» Men linjen ble brutt.

Fire års ekteskap med Edward hadde gjort meg ganske hardfør mot den kjølige væremåten hans. Da jeg kom til sykehuset, visste jeg ikke romnummeret. Jeg prøvde å ringe både Edward og Anne, men ingen av dem tok telefonen. Jeg måtte spørre en sykepleier om det fantes noen som het Anne på sykehuset, bare for å få vite at det ikke var registrert noen Anne i det hele tatt. Urolig vandret jeg rundt i korridorene, helt til jeg fikk øye på en kjent skikkelse i folkemengden. Det var Edward.

Jeg ropte på ham og løp mot ham. «Hvordan går det med Anne? Hvorfor tok du ikke telefonen?» Edward, alltid like fjern, sto der uten mine og svarte flatt: «Bare gi meg klærne og dra hjem.»

Jeg hadde reist helt hit bare for å være bud? Det kunne like gjerne vært en tjener som gjorde dette.

Jeg spurte: «Hva feiler det Anne? Jeg er virkelig bekymret.»

«Det er ikke noe alvorlig, ikke tenk på det.»

Skjulte han sannheten for å skåne meg? Jeg innså at jeg klamret meg til et halmstrå.

Edward fikk et nesten usynlig drag av et smil om munnen, så nappet han tingene ut av hendene mine uten et ord og gikk, uten å se seg tilbake.

Jeg ble stående der, tom for tanker. Kunne Anne ha en dødelig sykdom? Jeg gikk tilbake til vaktrommet for å spørre igjen. Etter mye om og men fikk jeg endelig vite at hun hadde en «analfissur», og legen la til: «Vi mistenker at den er seksuelt betinget.» Da jeg hørte det, begynte det å suse i hodet, og en skarp bølge av svimmelhet slo inn over meg.

Anne hadde ikke kjæreste. Ikke så vidt jeg visste. Men skaden hennes … og det at mannen min hadde tatt henne med på sykehuset under falskt navn … Hva forsøkte de å skjule?

Jeg takket sykepleieren og gikk derfra i ørska. Bak meg hvisket sykepleierne til hverandre: «Ungdommen nå til dags … så uforsiktige. Og så kommer de hit og forventer at vi skal rydde opp.»

Jeg drev målløst bortover sykehuskorridorene. Ville bare hjem, men noe holdt meg tilbake. Jeg ville gå til rommet hennes, men jeg var også redd for sannheten.

Til slutt bestemte jeg meg for å se etter. Jeg gikk sakte, dypt inne i mine egne tanker. Anne York var ikke i slekt med Howard-familien. Moren hennes, Clara York, var Edwards stemor. Clara hadde tatt med seg Anne da hun giftet seg med faren hans. Den gangen var Anne fem år, og Edward tretten. De hadde vokst opp sammen.

Etter at jeg giftet meg med Edward, erklærte Anne plutselig at hun ikke lenger ville bo med foreldrene i det gamle huset. Hun insisterte på å flytte inn hos oss. Dermed var vi alltid tre i vårt ekteskapelige hjem. Det var egentlig ganske merkelig.

Jeg forsto ikke hvordan jeg i det hele tatt hadde gått med på det. I årenes løp hadde jeg ofte sett Anne henge rundt halsen på Edward og skjemme seg bort. Jeg trodde naivt at de bare var uvanlig nære som søsken. Men nå … hva hadde skjedd når ingen så på?

Jeg våget ikke tenke tanken helt ut, og nærmest snublet bort til døren inn til rommet hennes. Gjennom glassruten så jeg Anne ligge i sengen, blek i ansiktet, med tårer strøket utover kinnene. Hun holdt Edward i hånden og sa noe ynkelig. Edward satt ved sengekanten, litt framoverbøyd, som om han trøstet henne. Han satt med ryggen mot døren, så jeg kunne verken se ansiktsuttrykket hans eller høre stemmen hans, men jeg merket omsorgen.

Jeg grep rundt dørhåndtaket, men vred det ikke om. Til slutt slapp jeg.

Hva skulle jeg egentlig oppnå ved å storme inn nå? Lage en scene? Nei, det ville vært altfor irrasjonelt.

I familier som våre, særlig der ekteskapet først og fremst var et økonomisk samarbeid, var fasaden alt. Jeg kunne miste kjærligheten, men jeg kunne ikke miste verdigheten min.

Før vi giftet oss, advarte vennene mine meg igjen og igjen: Det finnes ikke kjærlighet i arrangerte ekteskap. Men jeg var naiv den gangen. Jeg trodde oppriktig at Edward virkelig elsket meg.

Så døde pappa, og mamma slet med å holde familiebedriften i gang. Jeg ville hjelpe, men jeg hadde null teft for business.

Selskapet trengte Edwards hjelp. Hvis jeg skapte en scene bare på grunn av en mistanke, kunne det skjøre ekteskapet vårt ryke helt. Fornuften sa at jeg skulle dra hjem. Når huset var tomt, ville jeg ha en sjanse til å finne spor.

Jeg bestemte meg for å lete på rommet til Anne. Jenter har mange hemmeligheter, tenkte jeg, det måtte finnes noen spor der inne.

Men jeg tok feil. Rommet hennes var overraskende nakent. Ingen bøker, ingen notatbøker, ingen liten dagbok gjemt unna i en skuff.

Det eneste som sto på sminkebordet, var et bilde. Et gammelt, gulnet fotografi som stakk seg ut mot all luksusen i rommet. Det så ikke ut som det hørte hjemme der.

Men dette merkelige bildet var Annes skatt.

På bildet lente unge Anne seg mot en høy Edward. Det var tatt den første dagen Anne kom til familien Howard. Edward, allerede en ung mann, var kjekk, men mørk i blikket. Det var tydelig at han ikke hadde lyst til å ta bildet, men han stilte opp for Annes skyld.

Slik ble dette Annes favorittbilde.

Jeg gjennomsøkte rommet flere ganger, men fant ingenting. Det lignet ikke et studentrom i det hele tatt. Men for Anne var dette normalt. Hun var uten ambisjoner, skulket ofte forelesninger på universitetet, og den største hobbyen hennes var antakelig å bruke penger.

Hver gang Anne gikk tom for penger, hang hun seg på armen til Edward og dullet med ham til hun fikk mer.

Hvis noen andre hadde gjort det, ville det vært irriterende. Men ikke med Anne. Hun var søt, knapt over en meter og femti, med litt for mange kilo fordelt som en liten potetkropp, og smilet hennes var som en liten dukke fra en japansk anime.

Til og med jeg klarte ikke å la være å gi henne tjue tusen kroner ekstra i lommepenger.

Men nå angret jeg.

Uvillig til å gi opp gikk jeg inn på arbeidsrommet til Edward. Jeg åpnet til og med safen, men fant ingenting.

Klokken tre om natten satt jeg på nettet og søkte: «hvordan finne bevis på at mannen er utro».

Tipsene fra folk på forum passet ikke for en familie som vår. Ikke for en mann som Edward. Ikke for et hus som dette.

Jeg vred meg i sengen, snudde meg frem og tilbake. Til slutt sendte jeg en melding til Edward: [Elskling, kommer du hjem i kveld?]

Hvorfor sendte jeg melding? Fordi jeg ville bruke Edwards omtanke for meg som et bevis på at han ikke var utro. Innerst inne klarte jeg ikke å akseptere at Edward hadde en affære. Og slett ikke med søsteren sin, Anne.

Men jeg visste også at Edward ikke kom til å komme hjem. Han ville bli hos Anne hele natten.

Til min overraskelse svarte Edward med en gang. Det var bare et kort og kaldt «ja», men det var nok til å gjøre meg euforisk.

Jeg skiftet straks til det mest utfordrende undertøyet jeg eide, og satte meg i sofaen i stuen. Jeg ville at Edward skulle se meg med en gang han kom inn døren. Jeg ville gripe denne sjeldne sjansen til å være alene med ham.

Men planen min falt i grus igjen. Tiden gikk, og Edward kom aldri hjem.

Edward hadde løyet for meg.

Jeg knuget mobilen i hånden. Tårene rant ned på skjermen.

Halvt i søvne kjente jeg noen riste meg lett i skulderen. Jeg åpnet øynene og så det pene ansiktet til Edward.

Jeg satte meg opp i sofaen. Teppet gled ned og avslørte kroppen jeg så nøye hadde pyntet. Jeg spurte mykt: «Elskling, er du sulten? Vil du ha noe å spise?»

Edward nølte. Så tok han seg raskt sammen, løftet meg opp og bar meg opp trappen til soverommet.

Jeg kysset ham på adamseplet, med en blanding av uskyld og fristelse, og hvisket: «Elskling, jeg vil ha deg.»

Men Edward elsket ikke med meg.

«Ta på deg noe, du må ikke bli forkjølet.» Edward la meg varsomt ned på sengen. Så snudde han seg og gikk rett inn på badet.

Hjertet mitt brast. Han kunne være lidenskapelig, oppmerksom … med henne. Men med meg, sin egen kone, var det som en plikt han ikke orket å bære.

Begjæret fordampet like raskt som det hadde kommet. Lutende mot den kalde veggen kjente jeg roen sakte sige inn. Hodet mitt, ikke lenger styrt av begjær, begynte å tenke klart. Jeg bestemte meg for å teste ham én gang til.