Nett av bedrag

Jeg var ikke sulten, men jeg prøvde mitt beste for å spise opp all maten min. Mamma sier alltid at jeg må spise for å bli stor og sterk. Å vokse seg stor og sterk var ikke så viktig for meg. Jeg var allerede høy for alderen min.

Fra der jeg satt ved spisebordet, kunne jeg se mamma rydde opp tallerkenene hun hadde brukt til å lage maten vår. Et smil prydet ansiktet hennes mens hun sang med til favorittsangen sin.

Mamma likte nostalgiske ting—ting som minnet henne om fortiden. Nostalgien lurte bak platespilleren hun hadde, og mangelen på teknologi i hjemmet vårt. Det var ganske ironisk fordi teknologi var min trygge havn. Jeg følte meg mer som meg selv med laptopen på fanget.

Mamma kom bort til meg med en lett svai i hoftene som matchet rytmen i musikken.

"Du spiser ikke," påpekte hun.

Jeg kunne bare se ned på den fulle tallerkenen min. "Jeg vil ikke spise mer, mamma."

Mamma tok opp tallerkenen min mens hun ristet på hodet i skuffelse. Hun var egentlig ikke skuffet over meg. Det var et smil på ansiktet hennes, og hun hadde en letthet i stegene da hun gikk tilbake til kjøkkenet med et fornøyd uttrykk.

"Du vil spise senere," sa hun. Senere. Fem bokstaver med to stavelser. Et ord som er så vanlig brukt på en så direkte måte, men likevel så vagt. Hvor lenge er senere, mamma?

"Kommer du på fiolinkonserten min i morgen? Jeg fikk solopartiet!" ropte jeg glad.

"Det er bra, vennen! Jeg skal være der. Jeg vil alltid være der," smilte mamma. Ansiktet mitt brøt ut i et smil da jeg klemte armene rundt mammas ben. Hun satte seg på huk for å møte meg med et smil som strålte i øynene hennes.

"Jeg elsker deg, mamma."

"Jeg elsker deg også, Reyna," sa hun. Smilet mitt ble enda større da hun omfavnet meg. Hånden hennes gned ryggen min beroligende rett før hun trakk seg unna.

"Gå opp og gjør deg klar for badet. Du har skole i morgen," beordret mamma. Hun førte fingeren opp til nesetippen min og pirket den lekent. Jeg kunne ikke annet enn å fnise mens jeg løp opp trappen.

—

"Du er neste, Reyna," ropte fiolinlæreren min. Jeg så ut over mengden av folk mens jeg lette etter mamma.

Øyenbrynene mine trakk seg sammen før jeg ristet på hodet mot læreren. "Vi må vente på mamma. Hun kommer alltid, fru Tensley. Hun ville ikke gått glipp av min første solo."

Læreren min hadde et trist uttrykk i ansiktet mens hun forsiktig strøk meg over skulderen.

"Jeg kan gi moren din to minutter, men vi har en tidsplan å følge, kjære," sa fru Tensley med en rynke i pannen. Jeg kunne bare nikke før blikket mitt strayed tilbake ut mot publikum. Hvor var mamma?

Jeg kunne ikke slutte å se på døren. Tiden løp rundt meg, men jeg kunne ikke gi den noen oppmerksomhet. Snakket blant den store forsamlingen av folk fikk meg til å rynke pannen. Det var noen hundre ansikter, men ingen var mamma. Jeg kunne ikke gå på scenen uten henne; hun måtte være der.

"Jeg prøvde å ringe henne, Reyna, men hun svarte ikke. Jeg er så lei meg, kjære," sa fru Tensley. Jeg kastet et blikk over på henne med en dypere rynke i pannen.

"Telefonen hennes er alltid på... for jobb," hvisket jeg. Svette begynte å berøre hårene i nakken min mens det rant nedover ryggen. Jeg tørket de svette håndflatene mine på kanten av de svarte buksene mine. Spenningen i øyenbrynene mine doblet seg mens føttene mine trommet mot gulvet.

"Kanskje du kan droppe denne opptredenen-"

"Nei, det går bra. Jeg skal gå," hørte jeg meg selv si. Fru Tensley hadde en nedovervendt munnvik. Det så ut som om det var mer hun ønsket å gjøre.

"Vi finner henne når du er ferdig, ok? Gå ut der og vis dem hvor talentfull du er!" Hun prøvde sitt beste for å oppmuntre meg. Det fungerte ikke. Jeg leverte henne mitt beste stramme smil. Selv hun kunne se tomheten i øynene mine.

Etter at jeg hadde blitt introdusert for publikum, tok jeg opp fiolinen min og gikk ut. Det sto en stol og ventet på meg midt på scenen. Notearkene mine var plassert på et stativ for å lokke meg. De var der for å vise meg reglene slik at jeg kunne spille musikkens spill.

I det øyeblikket jeg satte meg ned på den kalde plaststolen, føltes alt feil. Vanligvis ville blikket mitt fange min mors, men jeg så ingenting annet enn tomme ansikter. Hjertet mitt hamret i brystet. Jeg måtte telle ned fra ti flere ganger for å roe tankene mine. Jeg så meg rundt etter moren min igjen, men jeg kunne ikke finne henne. Hvor er du, mamma?

Spotlyset skinte på kroppen min. Det lyste opp meg og visket bort alle andre. Jeg slappet av i pannen før jeg forsøkte å lete etter mamma igjen. Det var vanskeligere å se nå med mørket som svelget alle sjeler. Mørket gjorde det lettere å late som. Jeg kunne late som hun var der... og så på meg. Hun hadde det store smilet i ansiktet med et stolt blikk i øynene. Mamma satt rett foran meg med en klisjé tommel opp. Mamma kunne se meg, og jeg kunne se henne.

Med et smil plasserte jeg haken på fiolinhvilen. Buen min traff strengene. Sakte begynte musikken å fylle stillheten i rommet som vann kler en tørr munn. Den slukket tomheten i trommehinnene for å fylle dem med noe vakkert kalt musikk.

Øynene mine lukket seg mens jeg fokuserte på friksjonen fra buen til bevegelsene i fingrene mine. Kroppen min svaiet med den beroligende lyden mens hver himmelsk strøk fylte kroppen min med fargerike vibrasjoner. Jeg kikket over på moren min en gang til for å se at hun aldri var der i det hele tatt. Hånden min stoppet umiddelbart opp da jeg stirret på plassen hvor mamma ville ha sittet. Alle begynte å klappe som om jeg hadde avsluttet stykket, men jeg var ikke engang halvveis. Jeg kunne ikke fullføre.

Jeg reiste meg raskt fra stolen og løp bak scenen. Fru Tensley omfavnet meg i en klem mens tårene strømmet fra øynene mine.

"Kom igjen. La oss finne moren din," sa hun. Jeg nikket, forsøkte å stoppe tårene, men jeg klarte det ikke. Mamma har aldri gått glipp av en eneste opptreden av meg. Hvis hun måtte, ville hun gå fra en annen by for å se meg spille. Det ga ingen mening hvorfor hun ville gå glipp av min første solo.

"Noe er galt, fru Tensley. Jeg bare vet det!" utbrøt jeg.

Tiden gikk så fort. Vi hadde gått til sikkerhetskontoret på barneskolen min. De tok navnet mitt og morens navn. Politifolk erstattet senere sikkerhetsvaktene. Politimennene fortalte meg ikke mye. Jeg prøvde mitt beste for å høre hva som skjedde da de snakket med fru Tensley privat. Hun ville kaste et blikk over på meg med et plaget uttrykk i ansiktet. Det var da tårene mine ville falle og aldri stoppe.

Minutter ble til timer. Det var mørkt ute, og jeg satt fortsatt fast på skolen med fru Tensley og mange politifolk.

"De kan ikke finne henne, kan de?" spurte jeg.

"Re-"

"Hvis du ikke skal fortelle meg sannheten, vil jeg ikke høre det. Alt jeg vil vite er hvor mamma er og hvorfor hun gikk glipp av fiolinsoloen min," ropte jeg. Fru Tensley prøvde å trekke meg inn i armene sine, men jeg dyttet henne bort.

"Reyna, politiet gjør alt de kan for å finne moren din, okay? Du må være tålmodig," ba fru Tensley. "Er du sulten?"

"Nei."

Jeg spiser senere. Senere. Mamma lovet meg senere, og nå er hun ingen steder å finne. Senere burde aldri loves. Det er en myte. Det finnes ikke noe som heter senere, og det vil det sannsynligvis aldri gjøre. Selv om fru Tensley ikke sa det, kunne jeg se det i øynene hennes—mamma var borte. Mamma var borte, og jeg planlegger å gjøre alt jeg kan for å finne henne. Uansett hva.