Udødelige Begjær

Hvorfor hadde jeg latt vennene mine overtale meg til dette? Jeg så meg rundt i den overfylte motorsykkelbaren og sank enda lenger tilbake i det skyggefulle hjørnet mitt. Dette var så absolutt ikke min scene. Så hvorfor hadde jeg latt mine to beste venner dra meg hit i kveld? Å ja. For å feire min hundrede bursdag. Et ganske stort jubileum, selv for en vampyr, å nå det første århundret. Jeg hadde blitt forvandlet rett før min attende bursdag av en egoistisk mann jeg trodde jeg var forelsket i. Han hadde forført meg bort fra hjemmet mitt i New York, forvandlet meg og deretter holdt meg som en virtuell fange, avhengig av hans hver eneste innfall. Han hadde aldri engang lært meg å mate meg selv. Men han hadde gjort meg udødelig, og etter femti år dumpet han meg, sulten og hjelpeløs på gatene i Chicago.

"Er det noen som bruker denne?" En mann som knapt så gammel nok ut til å drikke, snudde seg fra det overfylte bordet ved siden av meg og pekte på den fjerde krakken. Siden det bare var to andre drinker på bordet, smilte jeg og ristet på hodet. Han takket meg og dro krakken over til det tomme bordet, og etterlot meg igjen alene mens jeg så på at andre hadde det gøy.

Så her var jeg, en kald marskveld i en forstad til Chicago, på en bar kalt Lunatics. Jeg nippet forsiktig til hvitvinen min og så på Danette og Jessamy som svingte seg med to lærkledde kjekkaser ute på dansegulvet. De to kvinnelige vampyrene hadde funnet meg, lært meg å overleve, til og med hjulpet meg med å få min første jobb. Jeg skyldte dem alt.

Hvis det var min bursdag, hvorfor var det bare de to som feiret?

"Kom igjen. La oss danse." En stor, kraftig fyr i en svart skinnjakke dukket opp over meg, grep hånden min og dro meg av barkrakken. Jeg hadde ikke lyst til å danse, men jeg ville heller ikke lage en scene. Joda, med min vampyrstyrke kunne jeg ta vare på meg selv, men det virket som den enkleste utveien å bare danse med denne typen. Jeg lot ham dra meg ut på dansegulvet og trekke meg inn i en ubehagelig omfavnelse.

Han var mye høyere enn meg, så nesen min var presset inn i en T-skjortedekket brystkasse som luktet av øl, tobakk og svette. Ugh! Det var så sterkt at jeg knapt kunne fange den underliggende duften av rik, varm blod. Nå fikk det sansene mine til å våkne litt. Jeg var visst mer sulten enn jeg hadde trodd. Kanskje jeg burde overtale denne fyren til å ta meg med ut til bilen sin så jeg kunne få meg en liten matbit.

Omtrent nittini prosent av tiden lever jeg av blod fra poser. Det er enklere, renere, og mye mer praktisk for en vampyr som heller vil være hjemme med en bok enn å gå ut i offentligheten. Men det betydde ikke at jeg hadde glemt leksjonene mine om hvordan man lever av ferskt blod. Litt flørting, litt tankekontroll, så har jeg et måltid og han tror han har hatt en flott tid. Jeg smilte opp til ham og sa, "Vil du komme deg ut herfra?"

"Ja, for pokker." Han dro meg nærmest mot bakutgangen av baren. Så snart vi var ute, trakk han meg tett inntil seg og kysset meg, stappet tungen sin inn i munnen min akkurat idet hjørnetennene mine begynte å vokse. "Ooh, en heit liten vampyr," knurret han med en ekkel latter.

Faen. Siden svært få mennesker vet at vampyrer faktisk eksisterer, betydde dette trøbbel. Hvis han ikke var menneske, kunne jeg ikke være sikker på at jeg kunne overmanne ham. Jeg kan ikke manipulere de fleste udødeliges sinn, og med mine 160 centimeter er jeg ganske puslete. Jeg så opp på bøllen og så et lurt smil som avslørte bare en liten bit av en tann - ikke spisse, inntrekkbare som mine, men noe større og mer butt - ulv kanskje? Flott. Dette var ikke bare en motorsykkelbar, det var en lykantrop-motorsykkelbar.

Jeg presset begge hendene mot mannens bryst. "Jeg har ombestemt meg. La oss gå tilbake inn."

"Ingen vei, kjerring." Han slamret meg mot veggen, overmannet meg lett. "Ingen erting av bjørnene og så stikker av." Han presset leppene sine mot mine igjen, nesten så jeg brekte meg. En varbjørn? Å pokker, nå var jeg i trøbbel. Jeg kjempet, men kunne ikke rikke ham, og han var for nærme til at jeg kunne få et kne i skrittet hans.

Frederic, mannen som hadde gjort meg til en vampyr, hadde kontrollert meg i femti år med en kombinasjon av skremsler, trusler og ren mishandling. Nå, trettito år senere, var jeg i det minste sterk nok til at jeg aldri skulle tåle det igjen. Jeg kjempet med alt jeg hadde.

Så plutselig var han borte, revet vekk fra meg så raskt at øynene mine knapt kunne følge bevegelsen.

"Marshall, hva har jeg sagt til deg? Nei betyr nei. Nå kom deg til helvete ut herfra og kom ikke tilbake. Det var din tredje advarsel."

Jeg så over på mannen som nettopp hadde dratt bjørnen av meg og holdt på å smelte. Han var nydelig - bare helt nydelig. Nesten like høy som bjørnen, måtte han være over to meter, og den stramme hvite T-skjorten og de myke, falmede jeansene han hadde på seg, fremhevet muskler jeg ikke engang visste at en person kunne ha. To andre menn sto rett bak ham - backup, antok jeg, i tilfelle bjørnen ble sint.

I stedet ropte bjørnen bare: "Dra til helvete," og trampet av gårde til parkeringsplassen.

"Er du ok, frøken?" Mr. Høy-mørk-og-farlig så meg opp og ned, uttrykket hans myknet betydelig.

"Ja." Stemmen min var bare litt skjelven. "Takk."

Han rakte ut hånden. "Kom igjen. La oss få deg inn igjen."

Jeg tok hånden hans, og den varme styrken i den sendte en kriblende følelse fra fingrene til tærne. Uten å tenke fulgte jeg ham tilbake inn i baren.

"Er du her alene?"

"Nei, jeg har venner ute på dansegulvet." Selv om jeg ikke hadde hatt det, var jeg ikke sikker på om jeg ville ha innrømmet det nå. Han var sterk nok til å kaste rundt en varbjørn. Han kunne gjort hakkemat av meg hvis han ville.

"Hvorfor tar vi ikke en plass?" Vi hadde kommet tilbake til hoveddelen av klubben, og han nikket mot en avsperret bås, rett ved siden av gangen og rett overfor baren. Jeg burde nok ha sagt nei, men jeg kunne ikke forhindre skjelvingen som gikk gjennom meg ved lyden av den whisky-myke stemmen, dyp og farlig. Så jeg satte meg, og fikk endelig et godt blikk på mannen som gled inn i setet overfor meg.