Kapittel 6 Slangen

Annas øyne spratt opp, og hun innså at det var morgen. John sov tungt ved siden av henne. Mens de hadde sovet, hadde fingrene hans åpnet morgenkåpen hennes, og han holdt rundt brystet hennes. Anna prøvde å ignorere varmen som spredte seg i kroppen ved berøringen hans. Hun hadde knapt fått sove etter å ha hørt at hun måtte møte Isabel igjen. Tidligere hadde hun ofte latt seg overkjøre når det gjaldt Isabel, men nå visste hun at det ikke kunne skje igjen.

En stemme i gangen fanget oppmerksomheten hennes idet døren til rommet begynte å åpne seg sakte. Døren stoppet opp da stemmen skar gjennom den lille åpningen.

"Hvorfor ringer du meg?" Isabels stemme hvislet gjennom sprekken. "Du kommer til å ødelegge dette!"

"Hør her, ingen mister jobben, din idiot, Anna har ingen anelse." Stemmen hennes ble svakere, og Anna kunne høre den fuglelignende skravlingen fra personen i den andre enden av telefonen.

"Nei, Erin! Det eneste du ble betalt for å gjøre, var å gjøre henne sjalu, ikke sitte der hele natten og gjøre ingenting."

Annas hode snurret da hun innså at Isabel snakket med Johns sekretær, Erin. Den kvinnen var allerede på listen hennes for å ha prøvd å henge over John. Hun hadde vært årsaken til krangelen i går kveld, vel, en av dem. Den andre sto tydeligvis utenfor døren hennes.

"Du er verdiløs," hvislet Isabel og stoppet skravlingen fra telefonen. "Du vil gjøre som jeg sier når jeg sier det, og ingenting annet."

Isabel lyttet et øyeblikk og begynte å skrike før hun tok seg sammen og senket stemmen.

"Du gjør det, og jeg vil gjøre livet ditt til et helvete. Du vet at jeg kan, ikke sant?"

"Det var det jeg tenkte," sa Isabel hånlig, stemmen hennes var iskald. Anna husket den tonen fra barndommen, nedlatende og fornedrende.

"Ikke ring meg igjen. Jeg vil ringe deg." Isabel avsluttet samtalen uten høflighetsfraser, og Anna grøsset. Hun la seg tilbake på sengen og følte seg svimmel. Isabel hadde vært grusom i barndommen, men Anna hadde alltid trodd et sted dypt inne at hun elsket henne litt, nå visste hun at Isabel så på henne som et middel til et mål.

Døren til rommet deres knirket åpen, og et blondt hode stakk gjennom sprekken. Det lange håret svingte fremover og dekket kvinnens ansikt mens hun så seg rundt. Blå øyne, identiske med hennes egne, feide over rommet da hun steg inn og ble sjokkert over å se henne i sengen ved siden av John.

"Heksa trodde sikkert at jeg ville være borte," tenkte Anna for seg selv mens hun dyttet det røde håret bort fra ansiktet og stirret ned kusinen sin. Hun satte seg opp, og sørget for å flytte seg nærmere John mens hun gjorde det. Hun smilte bredt, vel vitende om at det ville drive henne til vanvidd.

"Hva gjør du her?" hvislet Isabel og pekte på Anna. "Du skulle være borte! Du sa til meg i går kveld at du var ferdig med måten John oppfører seg på, og nå er du her i sengen med ham."

Anna reiste seg og gikk sakte mot døren mens hun knyttet morgenkåpen på vei. Hun ønsket desperat å gi seg selv tid til å kontrollere raseriet som raste gjennom henne. Anna hadde alltid gitt etter for Isabel tidligere, men nå var det en ny dag. Hun telte til ti i håp om at det var nok til å roe temperamentet hennes.

"Jeg er ikke sikker på hvorfor du ville tro det?" sa hun så rolig som mulig da hun nådde døren. "Jeg er akkurat der jeg skal være." "Hvorfor er du her?" spurte hun med et lite vipp på hodet.

Isabels perfekt sminkede ansikt forvridde seg i forvirring mens hun stirret på Anna som om hun aldri hadde sett henne før.

"Jeg... jeg ville forsikre meg om at du ikke hadde glemt noe." Isabel famlet frem, sjokkert over Annas styrke. Anna var ikke sikker på hvordan hun noen gang hadde trodd Isabel hadde brydd seg om henne. "Jeg trodde du skulle dra for godt etter det som skjedde i går kveld."

"Ingen," sa Anna og så henne rett i øynene "jeg bestemte meg for å faktisk spørre mannen min."

"Men han var over hele sekretæren sin!" "Hvordan kan du fortsatt være her med ham?"

"Nei!" sa Anna bestemt mens hun dyttet Isabel lenger ut i gangen. "Sekretæren hans var over ham, og John bekreftet det." "Jeg antar at noen ganger er ting ikke alltid slik de ser ut."

Isabel var målløs. Munnen hennes åpnet og lukket seg som en fisk som gisper etter luft. De slanke hendene hennes vred seg nervøst. Døren ble kastet opp, og begge kvinnene hoppet i sjokk da John fylte døråpningen med hendene sine rundt Annas silkeinnpakkede midje bakfra. Han nuzzlet leppene sine over øret hennes, noe som fikk henne til å skjelve, og Anna smilte.

Ett mørkt øyenbryn hevet seg da han snudde seg mot Isabel som sto stiv som en stokk i døråpningen.

"Hva skjer her?"