Det Kommer i Tre
Bethany D · Fullført · 201.8k Ord
Introduksjon
Charlotte innser snart at hun må rømme fra deres klør for å overleve... selv om det betyr å gjøre noe hun vil angre dypt på!
Mens hun flykter fra misbruket og fra sin forsømmelige mor og hjembyen, møter Charlotte Anna, en godhjertet jente som ikke ønsker noe annet enn å hjelpe henne.
Men kan Charlotte virkelig starte på nytt?
Vil hun klare å passe inn med Annas venner som tilfeldigvis er tre svært store, tungt kriminelt involverte gutter?
Den nye skolens bad-boy Alex, fryktet av de fleste som møter ham, mistenker umiddelbart at "Lottie" ikke er den hun utgir seg for å være. Han forblir kald mot henne, og vil ikke la henne få vite gruppens hemmeligheter uten å stole på henne - det vil si, inntil han avdekker Charlottes fortid, bit for bit...
Vil den steinkalde Alex til slutt slippe henne inn? Beskytte henne fra de tre demonene som hjemsøker hennes fortid? Eller vil han overlevere henne til dem frivillig for å spare seg selv bryet?
Kapittel 1
Charlottes perspektiv
Jeg var takknemlig for at regnet hadde bestemt seg for å komme i dag... det skjermet meg fra den nådeløse torturen som fulgte med å bo på Glenstone Drive.
Moren min raslet med pillene sine fra det nærliggende badet, og ørene mine krympet ved den velkjente lyden... men hun ville i det minste snart sovne.
Jeg satt stille, klemte de tynne knærne mine mot brystet, mens jeg bare stirret ut av soveromsvinduet mitt mens regnet hamret mot glasset.
Hvorfor måtte de alltid velge meg? Livet ville vært så mye enklere hvis de ikke valgte meg...
Jeg visste at regnet ikke ville beskytte meg for alltid, spesielt siden jeg måtte tilbake på skolen igjen i morgen.
På den lyse siden ville det endelig være en slutt på min sommer med tortur.
Moren min - som ofte latet som om hun var årets mor for resten av naboene våre - ville alltid ha meg ute.
Selv når jeg ba og ba om å få bli inne, sa hun ofte at 'det får meg til å se ut som en dårlig mor,' men jeg visste allerede sannheten.
Det var egentlig fordi hun slet med avhengighet og ville ha meg ute av syne så lenge som mulig... fordi innerst inne hater hun meg.
De eneste dagene hun faktisk ville vurdere å la meg bli inne, var hvis været var dårlig - som i dag.
Jeg presset hodet mot det kalde glasset mens det dystre været forble en refleksjon av hvordan jeg følte meg.
De tre av dem hang alltid rundt her siden foreldrene deres bodde langs samme gate som oss.
Da jeg var yngre, og da det hele først begynte, prøvde jeg til og med hardt å overbevise moren min om å flytte et annet sted, et fint sted, et varmt sted, men bryet var langt større enn hva hun brydde seg om.
Siden faren min forlot oss for en annen kvinne, ble hun bare verre. Det var et ventende spill på dette tidspunktet fordi jeg var sikker på at pillene snart nok ville ta livet av henne...
"Lottie!" roper hun, med en moderlig stemme, som ville lure noen til å tro at hun var en god forelder.
"Ja?" roper jeg tilbake, mens jeg ser regnet sakte avta - noe som får pulsen min til å øke.
"Regnet stopper... du kan gå ut nå." roper hun tilbake, mens jeg lukker øynene og puster.
Ingenting bra varer evig, gjør det vel?
"Mamma, jeg føler meg ikke så bra..." prøver jeg, før hun avbryter meg helt og roper tilbake-
"Hold kjeft! Den friske luften vil hjelpe... nå ut med deg." argumenterer hun tilbake, mens jeg sukker - vel vitende om at hun ikke ville gi seg før hun fikk det som hun ville.
Siden faren min dro, har hun slitt med å se på meg i mer enn ti sekunder om gangen...
Jeg beveget meg sakte, tok meg god tid til å ta på varmere klær. Jeg samlet deretter sokkene og støvlene mine - beveget meg i sneglefart for å ta dem på og knytte lissene.
Kanskje jeg kunne gjemme meg et sted i huset... på den måten slipper jeg å gå ut?
Jeg veide fordelene og ulempene ved ideen, og bestemte meg for at sist gang jeg prøvde det trikset, tok hun meg, og det endte verre for meg i det lange løp.
Ingen mat på en uke, og hun ville ikke la meg komme inn igjen før midnatt de fleste dagene... for ikke å nevne julingen jeg fikk for det...
Jeg krympet meg ved minnet, vel vitende om at det ikke skulle mye til for å få henne til å miste besinnelsen... jeg klandret ofte meg selv siden det virket som om de fleste jeg hadde møtt i livet mitt enten hadde forlatt meg eller uttrykt sitt hat for meg.
Jeg er problemet.
Jeg tok på meg den siste støvelen, knyttet lissene i sneglefart mens tankene mine raste med flere deprimerende tanker.
"Forbanna Charlotte! Hva er det du driver med?!" hører jeg moren min rope igjen, stemmen hennes hadde en svak hvislende tone mot slutten.
"Kommer!" roper jeg tilbake, tvinger svaret ut av halsen mens jeg står og tar på meg en mørk jakke fra bak døren.
Forhåpentligvis kan jeg gjemme meg et sted og blande meg inn med utsiden i disse triste fargene...
Jeg trasket ned trappen, så henne stå i bunnen - ventet på at jeg skulle komme. Armene hennes var stramt krysset over brystet, og ansiktet hennes matchet kroppsspråket godt - med en skarp grimase.
"Hvis du bruker så lang tid på å gjøre deg klar igjen, slipper jeg deg ikke inn i det hele tatt!" Når jeg var innen rekkevidde, grep hun meg og dro meg resten av veien ned trappen og slepte meg mot inngangsdøren.
"Ut med deg! Og ikke kom tilbake før om minst to timer!" Hun mumler og åpner døren for meg.
Jeg trer ut på verandaen, ser meg rundt på den stille gaten mens jeg trekker pusten dypt, og hører døren smelle igjen bak meg.
Jeg går ned trappen, og bestemmer meg for at det er best å finne et godt gjemmested så snart som mulig.
Jeg trekker hetten opp og småløper nedover fortauet i motsatt retning av huset til Jason og Tommy.
Det eneste problemet var at jeg fortsatt måtte forbi Holdens hus og håpe på det beste... Jeg tenkte at å unngå 2/3 av husene deres på gaten var bedre enn ingenting.
Jeg nærmer meg den marineblå pickupen til Tommys far mens jeg sakker farten forsiktig. Det var vanskelig å se på grunn av de store hekkene som skjulte stien inn til huset hans...
Hvis jeg kunne komme meg forbi og lenger ned i gaten, kunne jeg komme meg til skogen for å gjemme meg!
Jeg nærmer meg den blå pickupen forsiktig, uten å høre mye støy annet enn den myke vinden som hvisker.
Jeg bestemte meg for å kikke rundt, stirret inn i Tommys hage, og pustet lettet ut da jeg så at plenen foran var tom.
For en gjeng sekstenåringer, virket det som om de alltid hang rundt i gaten ved et av husene sine. Man skulle tro de hadde bedre ting å gjøre, kanskje til og med fester å gå på? Men her var de, alltid klare til å gjøre livet mitt til et helvete.
Jeg fortsetter nedover gaten, og føler meg litt bedre over at dette kanskje kunne bli en trygg dag. Snart kommer jeg til enden av veien, hvor stien for hundeluftere leder inn i skogen.
Selv om det var skummelt om natten, var det der jeg følte meg tryggest på dagtid - borte fra de tre.
Jeg går inn i skogkanten, ser et par naboer i det fjerne som lufter hundene sine mens jeg puster rolig.
I det minste, hvis noe skulle skje nå, ville de se det...
Jeg beundrer blomstene mens regnet får frem de livlige fargene, mens jeg fortsetter å gå.
Hvordan jeg skulle klare å slå ihjel to timer i dette kalde været, aner jeg ikke...
Jeg passerer noen av de kjente naboene våre og hilser på dem idet de snur for å gå tilbake nedover den steinete stien mot hjemmene sine igjen.
Det virket som om jeg var alene nå...
Jeg skulle ønske at jeg i slike stunder hadde min egen telefon, hvor jeg kunne slå ihjel tid ved å se på tilfeldige videoer eller spille dumme spill som de andre barna gjør på skolen.
"Vel, vel, du kan visst ikke få nok av oss, kan du, hore? Kunne ikke vente til i morgen med å se oss på skolen, hva?" Jeg hører Holdens velkjente hånlige tone, og kroppen min stivner.
"Følger du etter oss nå, eller?" Jason ler idet jeg snur meg og ser de tre nærme seg, komme frem fra bak trærne.
De må vite nå at det er her jeg prøver å gjemme meg fra dem...
Munnen min åpner og lukker seg mens hjertet hamrer av frykt for de tre guttene som står høyere enn meg.
De gikk nær nok til at jeg kunne kjenne lukten av sigaretter og aftershave.
"Vil du prøve å løpe unna i dag, eller skal du gjøre det lett for oss?" spør Tommy og dytter meg på skulderen, og jeg gisper av handlingen.
Skal jeg prøve å løpe?!
Hver gang jeg har prøvd å løpe, har de tatt meg igjen!
Jeg er ikke rask, så hva er poenget?!
Skal jeg bare bli her med dem og få det overstått?!
Men hva om de bestemmer seg for å drepe meg denne gangen? Hva om de går for langt?!
"Ser ut som du vil bli... ikke bekymre deg, vi skal ikke merke ansiktet ditt... vi holder deg pen til første skoledag!" Tommy (som ofte var lederen av de tre) trekker frem den velkjente springkniven fra lommen.
Ikke dette i dag... hva som helst annet enn dette...
"P-Please..." hvisker jeg nesten mens de ler og rister på hodet av min nytteløse bønn.
"Hold henne fast," instruerer Tommy, mens de andre to ler og gjør en rask bevegelse mot meg, drar meg av stien og inn i trærne mens øynene mine fylles med vann av den skremmende smerten jeg var i ferd med å tåle.
Vær så snill, Gud, la dem ikke drepe meg ennå...
Siste Kapitler
#130 Kapittel 130
Sist Oppdatert: 6/29/2026#129 Kapittel 129
Sist Oppdatert: 6/29/2026#128 Kapittel 128
Sist Oppdatert: 6/29/2026#127 Kapittel 127
Sist Oppdatert: 6/29/2026#126 Kapittel 126
Sist Oppdatert: 6/29/2026#125 Kapittel 125
Sist Oppdatert: 6/29/2026#124 Kapittel 124
Sist Oppdatert: 6/29/2026#123 Kapittel 123
Sist Oppdatert: 6/29/2026#122 Kapittel 122
Sist Oppdatert: 6/29/2026#121 Kapittel 121
Sist Oppdatert: 6/29/2026
Du Kan Lide Dette 😍
Skjebnetråder
Som alle barn, ble jeg testet for magi da jeg bare var noen dager gammel. Siden min spesifikke blodlinje er ukjent og min magi er uidentifiserbar, ble jeg merket med et delikat virvlende mønster rundt min øvre høyre arm.
Jeg har magi, akkurat som testene viste, men den har aldri stemt overens med noen kjent magisk art.
Jeg kan ikke puste ild som en drage Shifter, eller forhekse folk som irriterer meg som hekser. Jeg kan ikke lage eliksirer som en alkymist eller forføre folk som en succubus. Nå mener jeg ikke å være utakknemlig for den kraften jeg har, den er interessant og alt, men den har bare ikke så mye kraft og for det meste er den ganske ubrukelig. Min spesielle magiske ferdighet er evnen til å se skjebnetråder.
Det meste av livet er irriterende nok for meg, og det som aldri falt meg inn er at min partner er en frekk, pompøs plage. Han er en Alfa og min venns tvillingbror.
"Hva driver du med? Dette er mitt hjem, du kan ikke bare slippe deg inn!" Jeg prøver å holde stemmen fast, men når han snur seg og fester blikket på meg med sine gyldne øyne, krymper jeg meg. Blikket han gir meg er overlegen, og jeg senker automatisk øynene til gulvet som jeg pleier. Så tvinger jeg meg selv til å se opp igjen. Han legger ikke merke til at jeg ser opp fordi han allerede har sett bort fra meg. Han er frekk, jeg nekter å vise at han skremmer meg, selv om han definitivt gjør det. Han ser seg rundt og etter å ha innsett at det eneste stedet å sitte er det lille bordet med sine to stoler, peker han på det.
"Sett deg," beordrer han. Jeg glor på ham. Hvem er han til å kommandere meg på denne måten? Hvordan kan noen så ufyselig muligens være min sjelevenn? Kanskje jeg fortsatt sover. Jeg klyper meg i armen og øynene mine fylles litt med tårer fra smerten.
Falt for pappas venn
"Ri meg, Angel." Han kommanderer, pesende, mens han guider hoftene mine.
"Sett den inn i meg, vær så snill..." Jeg ber, biter ham i skulderen, prøver å kontrollere den behagelige følelsen som tar over kroppen min mer intenst enn noen orgasme jeg har følt alene. Han bare gnir pikken sin mot meg, og følelsen er bedre enn noe jeg har klart å gi meg selv.
"Hold kjeft." Sier han hest, graver fingrene enda hardere inn i hoftene mine, guider måten jeg rir på fanget hans raskt, glir min våte åpning og får klitoris til å gni mot hans ereksjon.
"Hah, Julian..." Navnet hans slipper ut med et høyt stønn, og han løfter hoftene mine med ekstrem letthet og drar meg ned igjen, lager en hul lyd som får meg til å bite leppene. Jeg kunne føle hvordan tuppen av pikken hans farlig møtte åpningen min...
Angelee bestemmer seg for å frigjøre seg selv og gjøre hva hun vil, inkludert å miste jomfrudommen etter å ha tatt kjæresten sin gjennom fire år i å sove med bestevenninnen hennes i leiligheten hans. Men hvem kunne være det beste valget, om ikke farens beste venn, en suksessfull mann og en overbevist ungkar?
Julian er vant til å ha flørter og one-night stands. Mer enn det, han har aldri vært forpliktet til noen, eller fått hjertet sitt vunnet. Og det ville gjort ham til den beste kandidaten... hvis han var villig til å akseptere Angelees forespørsel. Men hun er bestemt på å overbevise ham, selv om det betyr å forføre ham og rote fullstendig med hodet hans. ... "Angelee?" Han ser på meg forvirret, kanskje er uttrykket mitt forvirret. Men jeg bare åpner leppene, sier sakte, "Julian, jeg vil at du skal knulle meg."
Aldersgrense: 18+
De fire mafia mennene og deres pris
"Kyss tilbake," mumler han, og jeg kjenner grove hender over hele kroppen som gir meg stramme klemmer som en advarsel om å ikke gjøre dem mer sinte. Så jeg gir etter. Jeg begynner å bevege munnen og åpner leppene litt. Jason kaster bort ingen tid på å utforske hver tomme av munnen min med tungen sin. Våre lepper danser tango, hans dominans vinner løpet.
Vi trekker oss unna, puster tungt. Deretter snur Ben hodet mitt mot seg og gjør det samme. Hans kyss er definitivt mykere, men like kontrollerende. Jeg stønner inn i munnen hans mens vi fortsetter å utveksle spytt. Han napper lett i underleppen min med tennene sine når han trekker seg unna. Kai drar i håret mitt, så jeg ser opp, hans store skikkelse tårner over meg. Han bøyer seg ned og krever leppene mine. Han var røff og kraftfull. Charlie fulgte etter og var en blanding. Leppene mine føles hovne, ansiktet mitt føles varmt og rødt, og beina mine føles som gummi. For noen morderiske psykopatiske drittsekker, fy søren kan de kysse.
Aurora har alltid jobbet hardt. Hun vil bare leve livet sitt. Ved en tilfeldighet møtte hun fire mafia menn: Jason, Charlie, Ben og Kai. De er de ultimate dominanter på kontoret, i gatene, og definitivt på soverommet. De får alltid det de vil ha, og DE DELER ALT.
Hvordan vil Aurora tilpasse seg å ha ikke én, men fire mektige menn som viser henne den nytelsen hun bare har drømt om? Hva vil skje når en mystisk person viser interesse for Aurora og ryster opp ting for de beryktede mafia mennene? Vil Aurora endelig underkaste seg og erkjenne sine dypeste ønsker, eller vil hennes uskyld bli ødelagt for alltid?
Blodrød kjærlighet
"Vær forsiktig, Charmeze, du leker med en ild som vil brenne deg til aske."
Hun hadde vært en av de beste servitrisene som hadde servert dem under torsdagsmøtene. Han er en mafiaboss og en vampyr.
Han hadde likt å ha henne på fanget sitt. Hun føltes myk og rund på alle de riktige stedene. Han hadde likt det for mye, noe som hadde blitt klart da Millard hadde kalt henne over til seg. Vidars instinkt hadde vært å protestere, å holde henne på fanget sitt.
Han tok et dypt pust og tok inn enda en dose av duften hennes. Han ville tilskrive oppførselen sin i løpet av natten til den lange tiden han hadde vært uten en kvinne, eller en mann, for den saks skyld. Kanskje kroppen hans fortalte ham at det var på tide å unne seg litt fordervet oppførsel. Men ikke med servitrisen. Alle instinktene hans fortalte ham at det ville ende opp som en dårlig idé.
Å jobbe på 'Den Røde Dame' var redningen Charlie trengte. Pengene var gode, og hun likte sjefen sin. Det eneste hun holdt seg unna var torsdagsklubben. Den mystiske gruppen av kjekke menn som kom hver torsdag for å spille kort i bakrommet. Det var inntil den dagen hun ikke hadde noe valg. I det øyeblikket hun la øynene på Vidar og hans hypnotiske isblå øyne, fant hun ham uimotståelig. Det hjalp ikke at han var overalt, tilbød henne ting hun ønsket, og ting hun ikke trodde hun ønsket, men trengte.
Vidar visste at han var fortapt i det øyeblikket han så Charlie. Hvert eneste instinkt han hadde fortalte ham at han måtte gjøre henne til sin. Men det var regler, og de andre fulgte med på ham.
Fire eller Død
"Ja."
"Jeg beklager å måtte fortelle deg dette, men han klarte det ikke." Legen ser på meg med et medfølende blikk.
"T-takk." Jeg sier med en skjelvende pust.
Min far var død, og mannen som drepte ham sto rett ved siden av meg i dette øyeblikket. Selvfølgelig kunne jeg ikke fortelle noen dette, for da ville jeg bli ansett som en medskyldig for å vite hva som hadde skjedd og ikke gjøre noe. Jeg var atten år og kunne risikere fengsel hvis sannheten noen gang kom ut.
For ikke lenge siden prøvde jeg bare å komme meg gjennom siste året på videregående og komme meg ut av denne byen for godt, men nå har jeg ingen anelse om hva jeg skal gjøre. Jeg var nesten fri, og nå ville jeg være heldig om jeg klarte en dag til uten at livet mitt fullstendig falt fra hverandre.
"Du er med oss, nå og for alltid." Hans varme pust sa mot øret mitt og sendte en skjelving nedover ryggen min.
De hadde meg i sitt faste grep nå, og livet mitt avhang av dem. Hvordan ting kom til dette punktet er vanskelig å si, men her var jeg...en foreldreløs...med blod på hendene...bokstavelig talt.
Helvete på jord er den eneste måten jeg kan beskrive livet jeg har levd.
Å få hver bit av sjelen min revet bort hver eneste dag, ikke bare av min far, men av fire gutter kalt De Mørke Englene og deres tilhengere.
Å bli plaget i tre år er omtrent alt jeg kan tåle, og uten noen på min side vet jeg hva jeg må gjøre...jeg må komme meg ut på den eneste måten jeg vet hvordan, Døden betyr fred, men ting er aldri så enkle, spesielt når de samme guttene som ledet meg til kanten er de som ender opp med å redde livet mitt.
De gir meg noe jeg aldri trodde var mulig...hevn servert død. De har skapt et monster, og jeg er klar til å brenne verden ned.
Modent innhold! Omtale av narkotika, vold, selvmord. Anbefales for 18+. Reverse Harem, fra mobber til elsker.
Lenket (The Lords Series)
Jeg trodde Alekos, Reyes og Stefan ville være min frelse, men de viser raskt at de er som enhver annen Herre—grusomme, brutale og hjerteløse.
Min far hadde rett om én ting—Herrene ødelegger alt de rører ved. Kan jeg overleve disse demonene? Min frihet avhenger av det.
Jeg må tåle alt Alekos, Reyes og Stefan utsetter meg for til jeg kan rømme fra denne ville byen.
Først da vil jeg endelig være fri. Eller vil jeg?
The Lords Series:
Bok 1 - Lenket
Bok 2 - Kjøpt
Bok 3 - Fanget
Bok 4 - Frigjort
CEO Windsor, kona di vil ut
Når noen spør meg nå, finnes det bare ett svar: absolutt ikke.
Sju år inn i ekteskapet var mannen min utro. På bursdagen hans så barna opp på ham og sa: «Vi vil at Heidi skal være mammaen vår.»
Samme dag fikk jeg diagnosen: langtkommen eggstokkreft. Ute i sykehuskorridoren sto mannen min og holdt barna i hendene. Han hjalp Heidi varsomt med utskrivningen, som om hun var den som trengte ham mest.
Jeg hadde aldri sett Arthur så mild. Aldri sett barna så lydige. De så ut som en perfekt, lykkelig familie. Jeg sto der som en fremmed, som om jeg ikke hørte til i mitt eget liv.
Da traff det meg, kaldt og klart: Den største feilen jeg hadde gjort, var å gi opp drømmene mine for ekteskapet.
Jeg la skilsmissepapirene på kjøkkenbordet og gikk tilbake til laboratoriet mitt. Ikke én gang snudde jeg meg.
Fire måneder senere slo forskningsgjennombruddet mitt opp på forsider over hele verden.
Da bildet mitt kom på TV, stormet Arthur til laboratoriebygget med tvillingene. Øynene deres var hovne av gråt.
«Caroline, disse månedene uten deg … livet mitt har vært som stillestående vann. Jeg klarer ikke å leve sånn!» Han sank ned på kne i regnet, holdt fram den gamle gifteringen vår og ba om tilgivelse.
«Mamma, vi tok feil …»
Blodsbånd
Hans isblå øyne glitrer grusomt i det svinnende lyset fra peisen mens han blottlegger sine hoggtenner bare noen centimeter fra ansiktet mitt, leppene hans deler seg i et bredt smil.
"Det er tid for din straff, lille hore," knurrer han.
Når atten år gamle Arianna Eaves møter sin nye stefarens trettifem år gamle bror, blir hun umiddelbart tiltrukket av ham selv om han er nesten dobbelt så gammel som henne. Lite vet hun at Aleksandr ikke er en vanlig mann - og aldersforskjellen deres er mye verre enn hun noen gang kunne ha forestilt seg.
Om dagen er Aleksandr Vasiliev en notorisk arrogant, blendende vakker milliardær playboy. Om natten er han en syv hundre år gammel vampyr, en mester i både nytelse og smerte. Øyeblikket han får øye på sin brors sexy lille stedatter, vil han ha henne mer enn noe annet i verden, og han vil gjøre alt for å få henne.
Dykk inn i en verden styrt av nattens skapninger, hvor skitne forbudte lyster og erotiske fantasier slippes løs i en dampende, glødende het fortelling om begjær og lengsel som vil etterlate deg andpusten og tiggende om mer.
Advarsel: Denne boken inneholder erotisk innhold, smuss og veldig, veldig frekt språk. Dette er en erotisk roman og inneholder tung BDSM. Historien starter med en langsom oppbygging og blir deretter ekstremt het og skitten etter hvert som ting varmes opp ;) Nyt!
Enslig Mor Fanget av Milliardær
"Mamma, vi har tatt med pappa hjem!" ropte de tre små.
Herr Hall, som stirret på de tre miniatyrversjonene av seg selv, erklærte: "Tre er ikke nok. Jeg vil ha et helt fotballag med deg!"
Alice svarte tvert: "Glem det. Jeg liker deg ikke engang. Hvorfor skulle jeg få flere barn med deg?"
Herr Hall, med urokkelig selvtillit, svarte: "Jeg skal få deg til å bli forelsket i meg, bare vent og se!"
Baby-ektefinner
Seks år senere vender jeg tilbake som en anerkjent designer. Jeg er fast bestemt på å ta tilbake det som ble stjålet fra meg. Charles, blendet av løgner, ser på meg som sin fiende.
Da sannheten endelig kommer for en dag, trygler han om tilgivelse. Men jeg avviser ham.
Lite visste jeg at våre tre barn skulle bli hans sterkeste allierte i kampen for å vinne hjertet mitt tilbake…
Den Hvite Ulven
Hun fulgte duften ned en gang til hun kom til en dør og innså at hun sto i kongens kvarter. Så hørte hun det. En lyd som fikk magen til å vrenge seg og brystet til å verke av smerte. Stønning kom fra den andre siden av døren.
Tårene begynte å falle. Hun tvang føttene til å bevege seg. Hun kunne ikke tenke, ikke puste, alt hun kunne gjøre var å løpe. Løpe så fort og så langt hun kunne.
Regnet øste ned. Tordenen rullet. Lynet slo i det fjerne, men hun brydde seg ikke. Nei, alt hun kunne tenke på var sin make. Hennes ene sanne make var for øyeblikket med en annen kvinne i sin seng.
Alexia var født til å være en hvit ulv. Hun er sterk og vakker og har sett frem til å møte sin make i atten år. Caspian var Alfa-kongen. Han ønsket sin luna, men han gjorde en stor feil. Han lå med en annen kvinne bare for sex. Han ville gjøre alt for å vinne tilbake sin lunas hjerte.
Men som konge må han ta på seg ansvaret for å patruljere grensen. Caspian falt uventet i fare, og det var den hvite ulven, Alexia, hans luna, som reddet ham. Caspian kunne ikke ta øynene fra henne. Vil Alexia tilgi Caspian og bli hans Luna-dronning?
Kongen av Underverdenen
Men en skjebnesvanger dag dukket Underverdenens konge opp foran meg og reddet meg fra klørne til den mektigste mafiabossens sønn. Med sine dype blå øyne festet på mine, snakket han mykt: "Sephie... kort for Persefone... Underverdenens dronning. Endelig har jeg funnet deg." Forvirret av hans ord, stotret jeg frem et spørsmål, "U..unnskyld? Hva betyr det?"
Men han bare smilte til meg og strøk håret mitt bort fra ansiktet med milde fingre: "Du er trygg nå."
Sephie, oppkalt etter Underverdenens dronning, Persefone, oppdager raskt hvordan hun er bestemt til å oppfylle sin navnesøsters rolle. Adrik er Underverdenens konge, sjefen over alle sjefer i byen han styrer.
Hun var en tilsynelatende normal jente, med en normal jobb, inntil alt forandret seg en natt da han gikk gjennom inngangsdøren og livet hennes endret seg brått. Nå befinner hun seg på feil side av mektige menn, men under beskyttelse av den mektigste blant dem.
