Det Kommer i Tre

Charlottes perspektiv

Jeg var takknemlig for at regnet hadde bestemt seg for å komme i dag... det skjermet meg fra den nådeløse torturen som fulgte med å bo på Glenstone Drive.

Moren min raslet med pillene sine fra det nærliggende badet, og ørene mine krympet ved den velkjente lyden... men hun ville i det minste snart sovne.

Jeg satt stille, klemte de tynne knærne mine mot brystet, mens jeg bare stirret ut av soveromsvinduet mitt mens regnet hamret mot glasset.

Hvorfor måtte de alltid velge meg? Livet ville vært så mye enklere hvis de ikke valgte meg...

Jeg visste at regnet ikke ville beskytte meg for alltid, spesielt siden jeg måtte tilbake på skolen igjen i morgen.

På den lyse siden ville det endelig være en slutt på min sommer med tortur.

Moren min - som ofte latet som om hun var årets mor for resten av naboene våre - ville alltid ha meg ute.

Selv når jeg ba og ba om å få bli inne, sa hun ofte at 'det får meg til å se ut som en dårlig mor,' men jeg visste allerede sannheten.

Det var egentlig fordi hun slet med avhengighet og ville ha meg ute av syne så lenge som mulig... fordi innerst inne hater hun meg.

De eneste dagene hun faktisk ville vurdere å la meg bli inne, var hvis været var dårlig - som i dag.

Jeg presset hodet mot det kalde glasset mens det dystre været forble en refleksjon av hvordan jeg følte meg.

De tre av dem hang alltid rundt her siden foreldrene deres bodde langs samme gate som oss.

Da jeg var yngre, og da det hele først begynte, prøvde jeg til og med hardt å overbevise moren min om å flytte et annet sted, et fint sted, et varmt sted, men bryet var langt større enn hva hun brydde seg om.

Siden faren min forlot oss for en annen kvinne, ble hun bare verre. Det var et ventende spill på dette tidspunktet fordi jeg var sikker på at pillene snart nok ville ta livet av henne...

"Lottie!" roper hun, med en moderlig stemme, som ville lure noen til å tro at hun var en god forelder.

"Ja?" roper jeg tilbake, mens jeg ser regnet sakte avta - noe som får pulsen min til å øke.

"Regnet stopper... du kan gå ut nå." roper hun tilbake, mens jeg lukker øynene og puster.

Ingenting bra varer evig, gjør det vel?

"Mamma, jeg føler meg ikke så bra..." prøver jeg, før hun avbryter meg helt og roper tilbake-

"Hold kjeft! Den friske luften vil hjelpe... nå ut med deg." argumenterer hun tilbake, mens jeg sukker - vel vitende om at hun ikke ville gi seg før hun fikk det som hun ville.

Siden faren min dro, har hun slitt med å se på meg i mer enn ti sekunder om gangen...

Jeg beveget meg sakte, tok meg god tid til å ta på varmere klær. Jeg samlet deretter sokkene og støvlene mine - beveget meg i sneglefart for å ta dem på og knytte lissene.

Kanskje jeg kunne gjemme meg et sted i huset... på den måten slipper jeg å gå ut?

Jeg veide fordelene og ulempene ved ideen, og bestemte meg for at sist gang jeg prøvde det trikset, tok hun meg, og det endte verre for meg i det lange løp.

Ingen mat på en uke, og hun ville ikke la meg komme inn igjen før midnatt de fleste dagene... for ikke å nevne julingen jeg fikk for det...

Jeg krympet meg ved minnet, vel vitende om at det ikke skulle mye til for å få henne til å miste besinnelsen... jeg klandret ofte meg selv siden det virket som om de fleste jeg hadde møtt i livet mitt enten hadde forlatt meg eller uttrykt sitt hat for meg.

Jeg er problemet.

Jeg tok på meg den siste støvelen, knyttet lissene i sneglefart mens tankene mine raste med flere deprimerende tanker.

"Forbanna Charlotte! Hva er det du driver med?!" hører jeg moren min rope igjen, stemmen hennes hadde en svak hvislende tone mot slutten.

"Kommer!" roper jeg tilbake, tvinger svaret ut av halsen mens jeg står og tar på meg en mørk jakke fra bak døren.

Forhåpentligvis kan jeg gjemme meg et sted og blande meg inn med utsiden i disse triste fargene...

Jeg trasket ned trappen, så henne stå i bunnen - ventet på at jeg skulle komme. Armene hennes var stramt krysset over brystet, og ansiktet hennes matchet kroppsspråket godt - med en skarp grimase.

"Hvis du bruker så lang tid på å gjøre deg klar igjen, slipper jeg deg ikke inn i det hele tatt!" Når jeg var innen rekkevidde, grep hun meg og dro meg resten av veien ned trappen og slepte meg mot inngangsdøren.

"Ut med deg! Og ikke kom tilbake før om minst to timer!" Hun mumler og åpner døren for meg.

Jeg trer ut på verandaen, ser meg rundt på den stille gaten mens jeg trekker pusten dypt, og hører døren smelle igjen bak meg.

Jeg går ned trappen, og bestemmer meg for at det er best å finne et godt gjemmested så snart som mulig.

Jeg trekker hetten opp og småløper nedover fortauet i motsatt retning av huset til Jason og Tommy.

Det eneste problemet var at jeg fortsatt måtte forbi Holdens hus og håpe på det beste... Jeg tenkte at å unngå 2/3 av husene deres på gaten var bedre enn ingenting.

Jeg nærmer meg den marineblå pickupen til Tommys far mens jeg sakker farten forsiktig. Det var vanskelig å se på grunn av de store hekkene som skjulte stien inn til huset hans...

Hvis jeg kunne komme meg forbi og lenger ned i gaten, kunne jeg komme meg til skogen for å gjemme meg!

Jeg nærmer meg den blå pickupen forsiktig, uten å høre mye støy annet enn den myke vinden som hvisker.

Jeg bestemte meg for å kikke rundt, stirret inn i Tommys hage, og pustet lettet ut da jeg så at plenen foran var tom.

For en gjeng sekstenåringer, virket det som om de alltid hang rundt i gaten ved et av husene sine. Man skulle tro de hadde bedre ting å gjøre, kanskje til og med fester å gå på? Men her var de, alltid klare til å gjøre livet mitt til et helvete.

Jeg fortsetter nedover gaten, og føler meg litt bedre over at dette kanskje kunne bli en trygg dag. Snart kommer jeg til enden av veien, hvor stien for hundeluftere leder inn i skogen.

Selv om det var skummelt om natten, var det der jeg følte meg tryggest på dagtid - borte fra de tre.

Jeg går inn i skogkanten, ser et par naboer i det fjerne som lufter hundene sine mens jeg puster rolig.

I det minste, hvis noe skulle skje nå, ville de se det...

Jeg beundrer blomstene mens regnet får frem de livlige fargene, mens jeg fortsetter å gå.

Hvordan jeg skulle klare å slå ihjel to timer i dette kalde været, aner jeg ikke...

Jeg passerer noen av de kjente naboene våre og hilser på dem idet de snur for å gå tilbake nedover den steinete stien mot hjemmene sine igjen.

Det virket som om jeg var alene nå...

Jeg skulle ønske at jeg i slike stunder hadde min egen telefon, hvor jeg kunne slå ihjel tid ved å se på tilfeldige videoer eller spille dumme spill som de andre barna gjør på skolen.

"Vel, vel, du kan visst ikke få nok av oss, kan du, hore? Kunne ikke vente til i morgen med å se oss på skolen, hva?" Jeg hører Holdens velkjente hånlige tone, og kroppen min stivner.

"Følger du etter oss nå, eller?" Jason ler idet jeg snur meg og ser de tre nærme seg, komme frem fra bak trærne.

De må vite nå at det er her jeg prøver å gjemme meg fra dem...

Munnen min åpner og lukker seg mens hjertet hamrer av frykt for de tre guttene som står høyere enn meg.

De gikk nær nok til at jeg kunne kjenne lukten av sigaretter og aftershave.

"Vil du prøve å løpe unna i dag, eller skal du gjøre det lett for oss?" spør Tommy og dytter meg på skulderen, og jeg gisper av handlingen.

Skal jeg prøve å løpe?!

Hver gang jeg har prøvd å løpe, har de tatt meg igjen!

Jeg er ikke rask, så hva er poenget?!

Skal jeg bare bli her med dem og få det overstått?!

Men hva om de bestemmer seg for å drepe meg denne gangen? Hva om de går for langt?!

"Ser ut som du vil bli... ikke bekymre deg, vi skal ikke merke ansiktet ditt... vi holder deg pen til første skoledag!" Tommy (som ofte var lederen av de tre) trekker frem den velkjente springkniven fra lommen.

Ikke dette i dag... hva som helst annet enn dette...

"P-Please..." hvisker jeg nesten mens de ler og rister på hodet av min nytteløse bønn.

"Hold henne fast," instruerer Tommy, mens de andre to ler og gjør en rask bevegelse mot meg, drar meg av stien og inn i trærne mens øynene mine fylles med vann av den skremmende smerten jeg var i ferd med å tåle.

Vær så snill, Gud, la dem ikke drepe meg ennå...