Kapittel 2 - dekket av gjørme

Lily

Tankene mine prøver å finne en måte å rømme på. Med min mangel på trening og deres sterke kropper, gir jeg dem fem sekunder til å ta meg igjen. Ti, hvis jeg er heldig.

De skal til Red Dawn-flokken, noe som betyr at jeg har tre dager på meg til å rømme før vi når deres territorium. Jeg kan klare det hvis jeg ber om å få gå på do, men jeg har en følelse av at alfaen vil sørge for at de andre holder øye med meg.

En snorking bryter gjennom tankene mine. Megans, for å være mer presis. Hennes snorking er stille, men irriterende, og for å gjøre det verre, er det kaldt.

Jeg holder pusten mens jeg klatrer ut av sengen og lister meg bort til vinduet. Jeg ser ned, men ser ingen tegn til en vakt. Bør jeg? Jeg kaster et blikk tilbake på henne, hun sover som en stein. Og bakken er ikke langt unna. Men hun er litt skummel...

Jeg gjør det.

Jeg løfter benet og svinger det ut, etterfulgt av det andre benet. Jeg hører en bevegelse og holder pusten. Jeg ser bak meg. Megan ligger med ryggen til meg, fortsatt sovende. Jeg puster ut og skanner omgivelsene mine. Hvis jeg skader meg, vil jeg heles på omtrent et minutt eller en time, men jeg er redd for den smertefulle helingsprosessen. Jeg lukker øynene og hopper, lander på hender og føtter.

En kort smerte skyter gjennom bena mine, men jeg tar sakte skritt.

Mens jeg beveger meg inn i skogen, innser jeg at det ikke vil fungere hvis lukten min er tydelig. Jeg må kvitte meg med lukten min, men jeg har ikke sprayen akkurat nå. Jeg snuser i luften. Noe stinkende treffer nesen min, og jeg følger retningen. En stor innsjø full av gjørme møter nesen min.

Et øyeblikk stirrer jeg bare på den. Den ser ekkel ut, mest fordi den har fargen til bæsj. Med et stønn går jeg mot innsjøen og trår inn. Gjørmen omslutter skoene mine til jeg ikke kan se dem. Jeg presser meg lenger inn til den når knærne. Gåsehud reiser seg på huden min så snart den kalde gjørmen berører dongeribuksene. For å få det overstått, klyper jeg nesen og dykker ned til jeg føler meg kald og tung overalt. Jeg blir der inne i noen sekunder før jeg bestemmer meg for å løfte hodet opp før jeg drukner. Jeg presser bena opp og åpner øynene når jeg kjenner lukten av skogen.

"Jeg trodde ikke du kom til å gjøre det."

Jeg slutter å gni øynene og snur hodet sakte mot stemmen. Fyren jeg dyttet i bakken er noen meter unna, oppe i et tre med det mest avslappede ansiktet og bena dinglende fra greinen. Jeremy.

"Åh," jeg er målløs. Litt sint for at han bare lot meg hoppe i når han lett kunne ha stoppet meg. Han gliser og hopper ned, gliset forsvinner ikke selv når han lander på føttene. Han går ikke mot meg, men bare ser på ansiktet mitt som om han minner meg på at det er dekket av gjørme. Jeg rynker pannen og tørker det av ansiktet, drar alt håret bak øret.

"Hva?" Jeg rynker litt på nesen, irritert over at han ikke engang ser bort når et ekorn løper over greinen han nettopp stod på. Han får meg til å føle meg som en tosk. Han kunne ha stoppet meg og spart meg for en forkjølelse.

"Du ser morsom ut."

Jeg trodde ikke han ville svare. "Det gjør du også," svarer jeg tafatt, men han bare humrer. Hva er denne merkelige følelsen?

"Du synker," sier han alvorlig igjen og tar raske skritt mot meg. Han strekker ut hånden, forventer at jeg skal ta den. Jeg ser ned på meg selv og mentalt slår jeg meg for å være dum. I stedet for å ta hånden hans, skyver jeg beina fremover. Jeg stønner mens gjørma blir tung. Gjørma klamrer seg til jeansen så snart de kommer til syne. Etter noen flere dytt, peser jeg og kollapser på bakken på knærne.

"Jeg kunne ha hjulpet deg, vet du."

Jeg ignorerer ham, snur meg rundt og setter meg ned med beina mot gjørmesjøen. Fra øyekroken ser jeg at han setter seg ved siden av meg mens han stirrer på ansiktet mitt som om jeg var et kunstverk.

"Jeg er ikke kjøtt."

Munnen hans åpner seg litt, men han lukker den når jeg snur hodet i hans retning. "Alt jeg gjorde var å tilby en hjelpende hånd." Han stirrer tilbake på meg, så jeg snur hodet tilbake mot fronten, kjenner at ansiktet mitt blir varmere enn kroppen.

Jeg slikker underleppen, "Hvorfor tar du meg ikke tilbake og forteller Alfaen? Jeg vil bare bli ferdig med det." Jeg er skuffet over at jeg ikke kom langt, men av en eller annen grunn er det ikke så ille som det burde være. Jeg blir ikke holdt fast eller dyttet inn i et fangehull, jeg snakker med en fyr. En hyggelig fyr.

"Jeg ville, men rommet hans er så langt unna." Stemmen hans er rolig og avslappet. Nesten som om han ikke er redd for at Alfaen kan straffe ham for ikke å rapportere fluktforsøket mitt.

"Du vet, alt du trengte å gjøre var å gå forbi sjøen, så ville du vært fri."

"Hva?" Jeg slutter å tørke jeansen. Han peker til høyre for sjøen, der det er et lite flagg som signaliserer slutten på deres land. Ansiktet mitt blir varmt, men han ler ikke, han smiler. Et søtt slags smil.

"Åh," jeg føler meg dum. Jeg var så redd for å bli tatt at jeg ikke tenkte meg om to ganger før jeg hoppet inn i en gjørmesjø. Hvis jeg bare hadde skannet omgivelsene mine, kunne jeg allerede ha gått som en fri kvinne. Han stirrer fortsatt på siden av ansiktet mitt, men med et tullete smil denne gangen. Jeg kan ikke si om han vil le eller om han bare er veldig glad. Jeg holder ansiktet mitt uttrykksløst, "Jeg liker å være eventyrlysten. Du vet, som i filmene."

"Jeg vedder på det. Jeg ville bare være sikker," sier han mens han ser seg rundt og gjesper.

"Huh." Jeg begynner å tørke jeansen og armene mine, gjør en grimase over hvor klissete og illeluktende det er. Hvis jeg visste at han så på, ville jeg ikke ha hoppet i og havnet i dette rotet. Uten å tenke spør jeg, "Burde du ikke sove?"

Han ser på meg som om jeg var gal. "Det er min tur til å vokte territoriet." Å ja. Jeg hadde glemt det. I flokker er det alltid en god del varulver som vokter territoriet i tilfelle noen kommer inn uten tillatelse eller hvis det skjer noe mistenkelig. De må rapportere det, men denne fyren rører ikke en muskel.

"Ja, jeg er overrasket over at du ikke visste det. Er flokken din virkelig så uerfaren?" Han rister på hodet mens en latter slipper ut av leppene hans.

Jeg lager en grimase. "Selvfølgelig visste jeg det. Jeg har bare gjørme i hjernen." Wow, Lily. Du klarer deg, jente.

Han ler, høyt og uten å høres tvunget ut. "Hva du enn sier." Jeg sender ham et blikk, og han løfter hendene i en slags jeg-har-ikke-gjort-noe måte.

Jeg krysser armene mens hjertet mitt hopper over et slag eller to. Han får meg til å føle meg rolig, noe som skremmer meg fordi han ikke har hastverk med å fortelle Alfaen. Gir han meg mer tid ute fordi han vet at jeg aldri vil se natten igjen? Vær så snill, nei. Jeg har ikke engang begynt på det nye livet jeg ønsket meg.

"Au, du tråkker på tåa mi!" Stemmen får ham til å hoppe, ikke av frykt, men av panikk. Jeg reiser meg sakte, gjørmen tynger meg fortsatt ned.

"Sopp, Victor. Føttene dine lukter så vondt at alt du har er sopp nå." Jeg vet at det er Megans stemme på grunn av den frekke tonen. Det, og hun er den eneste jenta.

"Jeg har ikke sopp på føttene! Det er ekkelt!"

"Du er ekkel!"

Jesse kommer ut av buskene med et forstyrret uttrykk. "Jeg sverger, dere kan ikke være stille et sekund." Han retter blikket mot fyren. "Jeremy, hvorfor er hun dekket av gjørme?" Hans bekymrede uttrykk overrasker meg.

Megan kommer ut av buskene, fulgt av Victor. "Wow, du er et rot. Vent, er det mine jeans?" Munnen hennes åpner seg til en 'o'. "Vent, selvfølgelig er de det. Jeg lånte dem til deg."

Victor ler. "Nå vet du at det ikke er meg som lukter." Victor stopper foran meg og snuser. "Jente, du stinker." Jeg tar et skritt tilbake, sjokkert. Jeremy går bort til oss og klapper Victor på bakhodet, og Victor lager en grimase.

"Her." Jesse rekker meg en våtserviett. Victor og Megan bryter ut i latter.

"Hva skal det hjelpe?"

"Alt hun kan gjøre er å tørke den store panna si," Victor holder seg på magen og faller til bakken. Jeg sender ham et blikk, men et lite smil kjemper seg frem.

"Og det er derfor du er singel," Megan ruller med øynene mens hun hopper over ham. Hun undersøker de gjørmete jeansene sine et øyeblikk. "Jeg er glad jeg ga deg de jeg bruker når jeg har mensen."

"Mensen-jeans?" Jesse hever et øyenbryn. "Som blodgreia?"

"Hva blodgreia?" spør Victor nysgjerrig.

"Den tingen jenter får hver måned," mumler Jeremy.

"Hva får de?"

"En menstruasjon."

"Hva er en menstruasjon?"

"Å herregud, Victor." Jesse blir rød i ansiktet av flauhet eller sinne.

Jeg ler høyt. Magen min begynner å gjøre vondt, og jeg faller ned på bakken. Det gjør vondt, men jeg klarer ikke å slutte å le. Jeg kan føle blikkene deres, men jeg stopper ikke. Det er lenge siden jeg har ledd sånn.

"Så hun ler."

"Hun er søt. Som en valp."

"Victor, hvor fikk du tak i den valpen?"

Jeg reiser meg og tørker tårene fra øynene mine. Blikket mitt møter kosedyret Victor holder i hendene, en brun valp med et øye og blå flekker.

Victor forblir taus. Holdningen hans er rak mens han fortsetter å glise, et skummelt glis som får ham til å se ut som en skurk. For å gjøre det verre, klapper han fortsatt den utstoppede valpen.

"Ignorer ham." Jeremys øyne møter mine.

"Folkens," Jesse snuser i luften, "Han er her."

Jeg stivner.

"Hvorfor er hun ute?" Alfaen ser ikke fornøyd ut. Men kanskje dette ikke er så ille. Hvis jeg blir tatt til fangehullet, slipper jeg å dra tilbake til flokken min. Jeg blir en fange, men jeg er sikker på at det vil være mindre smertefullt.

"Jeg trengte frisk luft!" Megan lyver lett, "Og fordi det er jobben min å sørge for at fangen ikke rømmer-"

"Hun er egentlig ikke en fange," mumler Jeremy.

"-tok jeg henne med meg. Jeg ba dem følge meg så jeg ikke skulle være alene." Megan ignorerer ham. Hvorfor lyver hun? Jeg åpner munnen, men før jeg kan si noe, blir hendene mine trukket bak ryggen og bundet. Jeg antar at jeg ikke skal si noe.

Jesse snakker bak meg, "Ja. Og jeg måtte tisse, men ute virket bedre..." Jeg kjenner ham ikke så godt, men jeg er sikker på at han angrer akkurat nå.

"Hvorfor gjorde du ikke bare-" Alfaen trekker pusten dypt, "Jesse, vær så snill, si at du tuller? Victors dumhet smitter ikke over på deg... gjør den?" Alfaen ser genuint bekymret ut.

"Hva?" Victor slipper konglen fra hånden.

"Nei. Den trengte bare å føle vinden."

"Hun er dekket av gjørme," påpeker alfaen.

Stillhet.

"Greit!" Megan gjesper, "Det er så mørkt! God natt, familien min. Måtte drømmene deres være fylt med marshmallows og Coca-Cola." Hun går forbi alfaen, men han legger en hånd foran ansiktet hennes. Uten å stoppe, går Megan tilbake til plassen sin. "Egentlig, jeg venter bare her."

"Jeg vil at dere alle skal bli her og holde vakt som straff for å ha trosset ordren min," øynene hans lander på meg, "Lily, følg meg." Hjelp.

"Hva?!" Jesse gisper.

Ignorerer protestene, går alfaen fremover. Jeg følger motvillig etter ham. Knærne mine blir svake når jeg ser inngangen til bygningen.

Og jeg føler at jeg er tilbake der jeg startet.