Prolog

"Jeg må fortsette. Jeg må. Jeg vet det. Men jeg vil ikke."

~Costin

Costin så på mens Titus klemte tannkrem på tannbørsten sin. Hans make hadde vært savnet i to dager. Livene til Fane og Jacque ble fortsatt opprettholdt på en skjør måte kun av den kombinerte helbredende kraften til Peri og Rachel. Alina og Lilly hadde tatt over omsorgen for den yngste Lupei og det nyeste medlemmet av flokken—Fane og Jacques nyfødte sønn.

Costins ulv vandret rastløst inni ham. Han var i konflikt. Hans behov for å beskytte den skjøre treåringen som var betrodd hans omsorg, og hans behov for å finne sin make kjempet om dominans. Jen og Decebel hadde lovet å lete etter Sally. De hadde lovet å gi ham beskjed om hva enn de fant i det øyeblikket de fant det. Costin visste at han hadde flere ansvarsområder nå. Han måtte ta seg av Titus—hans sønn—deres sønn. Sally ville ikke ha forventet noe mindre fra ham.

"Hun er ikke borte for alltid, pappa." Titus' stemme nådde ham. Costin så ned på den lille gutten som umiddelbart hadde tatt bolig i hjertet hans. Øynene hans var fylt med for mye kunnskap for en så ung som han. Han burde ha jaget insekter og bygget med klosser, ikke stirret inn i ansiktene til sultne vampyrer.

Costin knelte ned så han var på øyenivå med Titus. "Nei, det er hun ikke."

"Du savner henne," sa han.

Costin nikket.

"Jeg savner henne også. Men engelen sa at mamma måtte dra."

"Sa engelen hvordan vi kunne få henne tilbake?" spurte Costin. Han kunne ikke være sikker, men Costin mistenkte at engelen Titus refererte til måtte være den Store Luna selv. Det var i hennes natur å tilby trøst til sine barn. Men hennes veier var mystiske, selvfølgelig. Han kunne bare stole på at hun var involvert i alt dette, på en eller annen måte. Han måtte tro at hun hadde en plan og at alt ville ordne seg til slutt. Hvilket annet håp hadde han?

"Hun sa at mamma måtte ønske å komme hjem før hun kunne komme hjem. Men jeg vet at hun vil ønske å være med oss, så hun kommer hjem." Han hørtes så sikker ut, så absolutt, og Costin ønsket desperat å ha et barns tro.

Men det var vanskelig å ha tro når han følte seg så fortvilet inni seg. De siste to nettene hadde han ikke klart å sove fordi sengen hans var tom uten hans make. Armene hans var ubrukelige uten Sally å holde. I stedet for å sove hadde han forsket, søkt etter å finne ut om Titus hadde noen familie. Hva han ville gjøre hvis han fant noe, var han ikke sikker på. Det var den typen ting Sally ville ha visst intuitivt. Hun hadde en medfødt evne til å håndtere delikate situasjoner med takt, sjarm og visdom. Han var mer tilbøyelig til jakt, drap og å lage vitser. Frustrerende nok var ingen av disse ferdighetene spesielt nyttige i å håndtere hans nåværende dilemma.

Kanskje var det en velsignelse, men så langt hadde ingen familie dukket opp. Takket være Wadims uhyggelige evne til å hacke seg inn i dårlig beskyttede kommunale datasystemer, hadde han funnet en savnet-melding som var blitt innlevert på Titus, men den var selvfølgelig ikke blitt plassert av foreldrene hans. De var funnet myrdet i sitt hjem, og det hadde ikke vært noe tegn til gutten. Ingen annen familie hadde meldt seg for å være klar til å ta imot barnet hvis han ble funnet.

Costin løftet Titus opp fra gulvet og bar ham til rommet som var tilknyttet hans eget. Jen, som vanlig tok initiativet, hadde allerede fått satt sammen et rom til den lille gutten. Det var ikke ferdig, men det føltes allerede som et rom ment for en liten gutt. Nei, det føltes ikke som det var ment for en hvilken som helst liten gutt. Det føltes som det var ment for Titus. Det føltes som det var ment for hans sønn. Han la Titus i sengen og trakk teppet opp akkurat over midjen hans.

"Vil du ha på den store lyset eller bare lampen?" spurte Costin ham.

"Bare lampen. Jeg blir modigere."

Costin smilte. "Du er veldig modig."

"Jeg må være modig for mamma." Titus lukket øynene, og i løpet av få minutter sov han dypt. Costin følte at den lille gutten prøvde å ta igjen all søvnen han sannsynligvis hadde mistet mens han var fanget av vampyrene. Tross alt, hvem kunne sove når man visste at man når som helst kunne bli dratt ut av sengen og spist som en boks med kjeks?

Han så på Titus noen minutter til før han reiste seg og slo på lampen som sto på nattbordet. Deretter gikk han til døren, skrudde av soveromslyset, og kastet et siste blikk tilbake før han gikk ut og trakk døren delvis igjen. Da han kom tilbake til rommet han vanligvis delte med sin make, så Costin seg rundt, og tomheten traff ham som et slag i magen.

Ulven i ham presset seg frem og kjempet for kontroll. Det var en kamp Costin hadde kjempet gjentatte ganger de siste dagene. Han mistenkte at det på et tidspunkt kunne bli en kamp mannen ikke lenger ville vinne. Han trengte henne. Costin trengte hennes lys; han trengte hennes milde natur, hennes visdom, og hennes ømme hjerte. Han trengte hennes brune øyne som så tilbake på ham, strålende av kjærlighet for ham og bare ham. Kanskje mest av alt trengte han henne med seg for å hjelpe til med å oppdra Titus. Titus hadde utholdt torturer som Costin bare kunne gjette seg til. Ingen andre enn Sally hadde den typen stille, milde, helbredende kjærlighet som en slik gutt trengte. Det var ikke bare det at hun var en healer, det var at hun var hans mor. Costin hadde visst det i det øyeblikket han så Peri bære den lille kroppen ut fra det underjordiske helveteshullet og overlevere barnet til Sallys kjærlige armer. Til tross for det modige ansiktet Titus satte på, hadde gutten ingen sjanse uten Sally.

"Jeg kan ikke gjøre dette alene, min Sally," hvisket han inn i det stille rommet. Han gikk bort til hennes side av sengen og, som han hadde gjort minst hundre ganger før, tok han opp puten hennes og holdt den mot ansiktet. Han tok et dypt åndedrag, fylte lungene med hennes duft. Igjen rakte han ut etter henne gjennom båndet, og igjen fant han ingenting. Det var som en livbøye som slepte etter en båt. Ett sekund var den der, flytende langs, og ga ham håpet og frelsen han hadde klamret seg til siden øyeblikket hun og hennes to beste venner hadde gått inn i baren hans for nesten to år siden. Det neste sekundet var tauet som koblet livbøyen til båten kuttet. Hvordan eller hvorfor det hadde skjedd, hadde han ingen anelse om. Men båndet deres var kuttet, og nå var han fortapt, flytende målløst i det åpne havet. Det var ingen hjelp i sikte—ingen land, ingen livbåt—ingenting annet enn en enorm tomhet så langt øyet kunne se.

Costin rakte ut med sin ulvehørsel og lyttet etter Titus. Pustene hans var langsomme og jevne. Han var i dyp søvn.

Costin kastet av seg klærne og skiftet form. Han trengte å løpe. Ulven hans trengte å jakte, og hvis de ikke kunne jakte på sin make, ville han jakte på noe annet—noe han kunne drepe. Da han gikk mot bakdøren av herskapshuset og inn i skogen som kalte på ham, lot han ulven ta fullstendig over. Costin slapp alle menneskelige følelser og ga seg over til ulven. Han trengte en pause fra bruddet. Han trengte selvtilliten til ulven.

"Vi vil finne henne. Vi vil beskytte vår valp," knurret ulven hans. Det var ingen tvil å finne noe sted i dyret. De to tingene ville skje, og det eneste som ville forhindre dem fra å skje, ville være hans død.

"Det er ikke tid for vår død. Det er tid for jakt." Og med den tanken skjøt ulven hans ut i skogen. Den lurvete brune pelsen var en uklarhet, som strøk gjennom trærne. Ingen kunne ha matchet hans hastighet, ikke engang de naturlige grå ulvene som bebodde denne regionen. For øyeblikket ville ulv og mann jakte sammen. De ville forfølge byttet som bodde i skogen, og de ville drepe det, raskt og nådeløst. Men snart, veldig snart, ville de forfølge dem som tok deres make. Og det ville bli død, men det ville være alt annet enn raskt og nådeløst.