Kapittel 2 Jeg jukset ikke

Enda en søvnløs natt gikk forbi.

Klokken åtte neste morgen var Daphne oppe, vasket, matet og kledd. Hun la på litt lett sminke, huden hennes så frisk og glødende ut.

Så snart Charles dukket opp, grep Daphne jakken sin, klar til å dra ut.

Men Charles sa, "La oss gjøre det en annen dag. Jeg har noe viktig i dag og kan ikke bli med deg."

Daphne pekte på antrekket sitt og sa med et smil, "Jeg brukte to timer på å gjøre meg klar. Du bør ikke bryte løftet ditt, ellers blir jeg i dårlig humør. Og tro meg, hvis jeg er i dårlig humør, blir du heller ikke glad."

Charles' blikk var skarpt, men han tok til slutt en telefon. Fra samtalen hørtes det ut som noe om Kayla og en sykehusundersøkelse.

Daphne ble irritert av å høre Charles' hjertelige bekymring for Kayla.

Charles la ikke merke til Daphnes irritasjon, han syntes bare hun så spesielt vakker ut i dag, med en annen utstråling enn vanlig.

Etter å ha lagt på, spurte han Daphne hvor hun ville dra. Hun sa hun ville til det største luksus kjøpesenteret i Ivrea by.

Hele utflukten handlet egentlig ikke om shopping; det handlet om å bruke masse penger. Hun kjøpte de dyreste, mest eksklusive varene og avslo til og med butikkassistentens rabatter. I mellomtiden pep Charles' telefon stadig med varsel om transaksjoner.

Da Daphne gikk inn i en annen topp smykkebutikk, ble ansiktet hans surt, og han følte at hun provoserte ham. Dette var ikke shopping; det var tydelig for å gjøre ham ulykkelig.

Charles' assistent, Mark Bennett, syntes synd på Charles og foreslo at de alle tok en pause og spiste et måltid, i håp om å avlede Daphne fra å bruke mer.

Charles gned tinningene, men var ikke enig. Han visste at Daphne gjorde dette bare for å gjøre ham ulykkelig. Hvis det fikk henne til å føle seg bedre, kunne han håndtere det.

Så pep telefonen hans igjen, og viste en belastning på over tretti millioner kroner. Mark og de fire livvaktene lot som om de ikke la merke til det.

Etter at Daphne kom ut av butikken, ga hun smykkene til den tomhendte Mark og var i ferd med å fortsette shoppingen da Charles' telefon ringte.

Da han så hvem som ringte, lysnet humøret hans litt, og han svarte med en mild stemme, "Kayla."

Mark og livvaktene ble målløse. Sjefen brydde seg virkelig ikke om konas følelser!

En bekymret stemme kom fra telefonen, "Herr Lancelot, noe har skjedd med Kayla!"

"Hva har skjedd? Ikke bekymre deg," svarte Charles umiddelbart.

Stemmen på den andre enden fortsatte, "En bil på veien så ut til å med vilje treffe henne. Kayla er fortsatt på operasjonsstuen."

Charles sa engstelig, "Gi meg adressen, jeg kommer med en gang."

Etter å ha lagt på, kastet han et blikk på den uttrykksløse Daphne og sa til Mark, "Ta godt vare på henne. La henne bruke så mye hun vil, ikke bekymre deg for meg."

Mark og livvaktene svarte i kor, "Forstått."

Charles gikk raskt bort, og etterlot Daphne, Mark og de andre livvaktene.

Atmosfæren kjølnet umiddelbart.

Mark følte han burde si noe og smilte. "Herr Lancelot kommer tilbake etter at han er ferdig."

Daphne sukket, "Tror du jeg er lett å lure?"

Mark spurte, forvirret, "Hva?"

Daphne så på kjøpesenterets luksuriøse interiør og sa, "Han er blitt kalt bort av elskerinnen sin. Tror du virkelig han kommer tilbake?"

Mark og livvaktene var målløse. De så på Daphne og følte medlidenhet med denne kvinnen som ikke fikk ektemannens kjærlighet.

Daphne så overrasket på dem, "Å, vær så snill. Spar medlidenheten din til noen som trenger den." Så spurte hun, "Er det noe dere vil ha?"

De fem av dem så forvirret ut, ikke helt i stand til å følge tankegangen hennes.

"Han er på vei for å møte elskerinnen sin, så jeg skal bruke pengene hans på å kjøpe ting til dere," fortsatte Daphne likefremt. Tross alt, hvis hun ikke skyndte seg å bruke Charles' penger, ville de ende opp med å gagne en annen kvinne.

Mark og livvaktene stirret sjokkert på henne. Daphne syntes de tok det for seriøst og fortsatte å handle med kortet.

Hun trodde Charles ville være på sykehuset med elskerinnen hele dagen, men uventet dukket Charles plutselig opp, utstrålende en iskald aura, med skarpe øyne.

Før noen rakk å reagere, grep han Daphne og marsjerte ut. Han dyttet henne brutalt inn i bilen, noe som forårsaket en smerte som fikk henne til å rynke pannen. Sinne steg opp i henne.

Før hun rakk å samle tankene, hørte hun Charles' spørrende stemme ved øret sitt. "Ble vi ikke enige om skilsmisse? Hvorfor gjorde du dette?"

Charles var full av sinne. Hvis han ikke hadde beholdt et snev av rasjonalitet, kunne han ha mistet kontrollen over styrken sin.

"Har du ingen forståelse for loven? Å leie noen til å drepe er en forbrytelse som vil sende deg i fengsel! Jeg har gitt deg så mye allerede. Hvorfor kan du ikke bare oppføre deg?" Charles var på randen av sammenbrudd.

"Hva slags tull snakker du om?" Daphne var forvirret av den plutselige anklagen.

"Hva snakker jeg om? Det vet du godt." Charles' stemme var fortsatt like kald som is. "Jeg ville heller dø selv enn å la noe skje med henne."

Daphne var opprinnelig veldig sint på hans uforståelige anklage, men nå roet hun seg gradvis ned. Hun så på ham med et hint av sarkasme i tonen. "Er kjærligheten din for henne så stor at du forventer at jeg skal gi deg en stående applaus?"

"Daphne!" Charles var rasende.

"Ikke bli gal på meg." Daphne brydde seg aldri om hans status når hun bannet. "Bruk hjernen din. Hvorfor skulle jeg begå en forbrytelse? Hvorfor ikke bare få en skilsmisse og leve et godt liv med pengene?"

"Du vet godt hva motivet ditt er." Charles' pust ble mer farlig.

Daphne forsto straks hva han mente. "Tror du jeg gjorde det for deg?" svarte hun raskt.

Charles forble taus, men uttrykket og holdningen hans sa alt, tydelig formidlet, "Er det ikke så?"

"For hva?" spurte Daphne gjentatte ganger, med klare tanker. "For at du behandlet meg som en erstatning? For ditt mot til å være utro? Eller for at du tenker på en annen?"

Charles ble stille. Han syntes disse ordene var litt harde og forsvarte seg, "Jeg var ikke utro."

"Fordi du ikke hadde sex med henne?" Daphne ga ham ingen nåde.

Charles rynket pannen. "Ikke skift tema."

"Det er du som lager problemer av ingenting." Daphne var nådeløs.

Charles forble taus, hans dype øyne hvilte på henne med en sterk følelse av undertrykkelse, som om han så henne for første gang.

Daphne, uvillig til å kaste bort tid og avsky å bli urettferdig behandlet, spurte rett ut, "Sa hun at jeg leide noen til å treffe henne, og du trodde det?"

"Ja," svarte Charles, sinnet hans gradvis avtagende under hennes ærlige blikk. "Hun har bevis."

Daphne hevet et øyenbryn, uten tegn til skyldfølelse. "Greit, sett deg i bilen. Jeg vil se hvilket bevis hun kan fremlegge."

Charles hadde ikke forventet at hun skulle være så samarbeidsvillig og var litt overrasket. Tross alt, hvis hun hadde gjort det, ville hun ikke vært villig til å dra.

I et øyeblikk følte han seg konfliktfylt, usikker på om han skulle tro på bevisene.