6.
Rosaline
'Et vakkert navn for en vakker jente'
'Du er min'
Hva. I. All. Verden. Skjedde. Akkurat.
Jeg kan fortsatt kjenne de myke leppene til den kjekke fremmede på kinnet mitt, duften hans var så berusende. Lukten av ren mann, ikke et hint av kjøpt parfyme. Gud har virkelig formet ham i den gudelignende versjonen av Adonis. Øynene hans. De vakre grå øynene som mørknet da jeg sa navnet mitt.
Hvem er han?
"Flytt deg," en fiendtlig stemme rev meg ut av dagdrømmen. Jeg merket da at jeg fortsatt sto ved bordet og stirret tomt gjennom døren han forlot.
"Å. Beklager." sa jeg til personen. Det var den blonde jenta han satt med. Kjæresten hans?
Kom igjen Rosa, ville han virkelig gjøre det han nettopp gjorde mot meg foran kjæresten sin? Min underbevissthet spurte meg sarkastisk.
Hun dyttet seg forbi meg med litt kraft som fikk meg til å snuble. "Hei" ropte jeg etter henne.
"Hold deg unna ham," snøftet hun og ga meg et overblikk før hun sniffet i avsky.
"Jeg kjenner ham ikke engang. Hvorfor skulle jeg ville ha ham?" spurte jeg totalt forvirret over denne jentas fiendtlighet.
"Ikke spill dum du lille tispe. Alle vet hvem han er," spyttet hun.
"Er det et problem her?" hørte jeg Eva si rolig da hun kom til min side. Jenta trakk seg tilbake da hun så Eva ved siden av meg.
"Alt er i orden. Bare takket henne for de herlige drinkene. Kjæresten min måtte skynde seg tilbake til jobb," sa hun smilende til Eva.
Ordet kjæreste vekket en følelse av sjalusi i meg, noe jeg aldri visste jeg hadde og for en fullstendig fremmed.
"Kjæreste, ja? Det virket ikke slik for noen minutter siden," sa Eva selvsikkert.
"Det er ... Det er et spill vi leker." sa hun og trakk på skuldrene.
"Jeg vedder på det. Ha en fin dag. Vi har arbeid å gjøre," sa Eva og dyttet meg mot bakrommet.
Jeg hørte noen mumlinger mellom dem og så smellet av butikkdøren.
Eva dukket opp ved døren og smilte bare til meg, "Hva?" spurte jeg mens jeg begynte å vaske noen kaffekopper.
"Ingenting. Bare ha et åpent sinn for det som kommer til å skje med deg," sa hun med et smil og forlot.
Siden når har hun blitt så klok, sa jeg til meg selv.
Resten av arbeidsdagen min gikk jevnt med tankene på den kjekke fremmede. Måten det velstelte skjegget hans kilte huden min da han kysset kinnet mitt, stemmen hans var så beroligende.
Sittende bak disken og ventet på at de siste gjestene skulle dra, undret jeg meg over hva han vil med meg. Når han finner ut hvor jeg bor og at jeg ikke er en perfekt jente, vil han tenke seg om to ganger før han forfølger meg. Klærne hans talte om rikdom. Måten han bar seg selv på da han nærmet seg meg, skrek av makt og definitivt en playboy.
Jeg kommer nok ikke til å se ham igjen. Jeg må bare ignorere det hele.
"Unnskyld, jeg leter etter en Rosaline," sa en stemme.
"Det er meg," sa jeg og så på fyren foran meg i en mørk dress. Han hadde et varmt smil og så på meg som et barn som så opp til sitt idol.
"Dette er til deg." sa han og rakte meg en rektangulær eske.
"Hvem er det fra?" spurte jeg.
"Han sier du vil vite det når du åpner den. Ha en god kveld, frue. Det er en ære å møte deg," sa han og bøyde seg respektfullt før han gikk.
Merkelig.
Jeg åpnet esken og ble overrasket over å finne tre vakre krysantemumblomster i tre forskjellige nyanser av rosa. Jeg har alltid funnet disse blomstene unike og med en egen skjønnhet. Min favorittblomst.
En liten konvolutt lå på dem med navnet mitt i vakre kursiv bokstaver. Jeg åpnet den og leste notatet jeg fant inni. Det var fra ham.
En rose kan ikke sammenlignes med noen så vakker, og å bli oppkalt etter den vil ikke engang gjøre den rettferdighet.
Et vakkert navn for en vakker jente.
"En skikkelig sjarmør, hva," sa jeg til meg selv mens jeg la bort lappen.
Caiden
To timer tidligere
Da jeg kom tilbake til kontoret mitt, var jeg irritert over at jeg ble kalt bort fra min utkårede på grunn av en liten situasjon i Redmond med noen få villfarne som jeg visste at Micah kunne håndtere.
"Er det dette jeg ble kalt for?" knurret jeg til ham og fikk ham i kne med min manipulasjonskraft.
"Faen. Jeg trodde du ville ha en praktisk tilnærming til denne rapporten," ropte han ut i smerte.
"Jeg fant henne. Hun overgår alt annet," sa jeg og kastet ham mot veggen. Vaktene mine rykket til da Micah knuste veggen bak seg.
Han reiste seg enkelt og gikk mot meg. "Jeg sa at du ikke skulle gjøre det," sa han irritert.
"Hold kjeft. Du fortjener det," sa jeg mens jeg satte meg bak skrivebordet.
"Beklager, bro," sa han med et glis.
Etter et øyeblikks stillhet stilte de spørsmålet de hadde brent inne med siden jeg avslørte at jeg hadde funnet min utkårede.
"Hvem er hun?" spurte Micah utålmodig.
Jeg smilte mens jeg husket smilet hennes, stemmen hennes, følelsen av huden hennes. "Hun heter Rosaline. Hun jobber på den kaffebaren rundt hjørnet. Mann, hvis du ser henne, er hun selve innbegrepet av skjønnhet. Stemmen hennes er så engleaktig, og måten øynene hennes lyser opp når hun gjør det. Hun er bare... Perfekt," sa jeg fortsatt fortapt i visjonen av Rosaline som var etset inn i minnet mitt.
"Vet hun at hun er vår neste dronning?" spurte han.
Jeg snudde meg mot dem, "Jeg tror ikke engang hun vet hvem jeg er i hennes verden heller. Hun er et menneske," sa jeg med et bekymret smil.
"Hva sa du?" spurte en av vaktene mine.
"Jeg vet. Jeg vet. Derfor skal jeg ikke kunngjøre det. Jeg må ta det rolig med henne. Ingen utenfor dette rommet skal få vite om henne. Forstått?" sa jeg rolig.
"Ja, sir," sa de alle med brede smil. Det var smittsomt, jeg måtte returnere smilene deres.
"Vel, vet du hvordan du skal komme nærmere henne? Du er ikke akkurat den glatteste med damene," påpekte Micah rolig.
"Noen møter sammen. Kanskje. Jeg må få Kiera til å sette opp når jeg er tilgjengelig for det. Eller kanskje Kiera bare skal ringe henne og finne ut når hun er tilgjengelig," sa jeg, fortapt i tankene.
Stillhet fulgte etter det.
"Kom igjen. Nei," sa Micah. Alle tre sto og stirret tomt på meg, hva sa jeg? Burde jeg ikke også ta hensyn til hennes tid?
"Blomster?" spurte jeg usikkert.
"Det er en start. I morgen, hva med at du henter din egen kaffe," foreslo Micah.
"Hvorfor? Kiera gjør det. Dessuten har jeg et tidlig møte med noen investorer fra LA," sa jeg forvirret.
Igjen, med de tomme blikkene fra dem. Kanskje jeg virkelig trenger hjelp på dette området.
"Bare hent din egen kaffe i morgen, Cay," sa Micah frustrert.
"Sir, hva med å sende henne blomstene i dag? Ett skritt om gangen," sa vakten min.
"Og jeg har de perfekte i tankene," sa jeg mens jeg husket blomstene som mamma alltid dyrket i hagen sin.
Etter å ha sendt en rask tekstmelding til mammas assistent, tillot jeg meg selv å slappe av og tenke på mitt neste trekk med min utkårede. Jeg må trå varsomt med henne.
En rynke kom over ansiktet mitt på grunn av Rions mangel på entusiasme over å finne vår utkårede.
'Er du ok?' spurte jeg ham, virkelig bekymret.
'Ja, min venn. Du vet hvordan jeg bekymrer meg. Hun er et menneske, noe som betyr at vi må sende vakter for å passe på henne når vi ikke kan. Vi kan aldri vite hvem som observerer våre bevegelser. Fiender er fortsatt i åpen sikt,' formidlet han til meg.
Jeg var så begeistret over å finne henne at jeg ikke en gang fullt ut vurderte situasjonen rundt vår sammenkobling. Ting må på plass.
